Republikken Kongo, republikk på vestkysten av Afrika ved Atlanterhavet som strekker seg inn mot de sentrale delene av kontinentet. Den sørlige grensen følger floden Kongo, på den andre bredden ligger Den demokratiske republikken Kongo. I vest og nord grenser Republikken Kongo mot Gabon, Kamerun og Den sentralafrikanske republikken. Landet har også en grense mot Cabinda, som er en enklave under Angola lenger sør.

Republikken Kongo er den minste av de to republikkene med «Kongo» i navnet, både i areal og i befolkning. Det bor i underkant av fem millioner mennesker i republikken, nesten halvparten av disse tilhører folkegruppen bakongo.

Republikken Kongos nasjonalsang er La Congolaise.

Republikken Kongo utgjør 342 000 kvadratkilometer og har en kort kystlinje mot Atlanterhavet i vest. Den viktigste havnebyen, Pointe-Noire er landets nest største by. Hovedstaden Brazzaville ligger lenger inn i landet, langs Kongofloden, rett ovenfor Den demokratiske republikken Kongos hovedstad Kinshasa.

Mye av Republikken Kongo består av skog, og derfor ganske tynt befolket. Landet er blant Afrikas mest urbaniserte. De store befolkningssentrene er Brazzaville og Pointe-Noire, en stor del av befolkningen som ikke bor i disse byene, bor langs en jernbanestrekning mellom disse byene.

Regnskogen som strekker seg over store deler av landet er en del av den sentralafrikanske ekvatoriale regnskogen. Ekvator går tvers igjennom Republikken Kongo, og sikrer et stabilt klima året rundt. Selv om regnskogen i Kongo er stor, er den under press, både fra bønder som trenger jord og svir av skogen, og fra kommersiell tømmerdrift. Som urskog er regnskogen hjem for en rekke spesielle dyr og insekter, flere regnes som truet.

Rundt halvparten av befolkningen er bakongo, andre store grupper er sanga og bateke. Landet har tre offisielle språk, fransk, lingala og kituba. De to siste er handelsspråk som snakkes over store deler av regionen. Kituba er basert på det største lokale språket, nemlig kikongo, som snakkes av bakongoene. Det snakkes minst 62 lokale språk i Kongo.

Republikken Kongos sammensetning, med flere folkegrupper og språk, spiller også inn på landets politikk.

Rundt 85 prosent av befolkningen tilhører kristne menigheter, rundt en tredel er katolikker. Andre store grupper er evangelister og protestanter. Lokale religioner står også sterkt i Republikken Kongo, som kimbangistene, en millenaristisk sekt inspirert av både kristendom og lokal religion.

Siden uavhengigheten fra Frankrike har Republikken Kongo gjennomgått flere urolige perioder. På tross av at landet har hatt et flerpartisystem og valg siden tidlig på 1990-tallet, har republikken i lange perioder fungert som en ettpartistat, under ledelse av en president.

Det største partiet er det kongolesiske arbeiderpartiet, Parti Congolais du Travail, som ledes av Denis Sassou-Nguesso, som også er president.

I 2015 gjennomførte Republikken Kongo en folkeavstemning rundt en ny grunnlov som gir presidenten mulighet til å stille til valg for en tredje periode, samt en del nye rettigheter. I praksis betyr det at mye av makten i landet nå går direkte ut fra presidentens kontor.

Republikken Kongo er blant verdens mest korrupte land og mye av korrupsjonen er knyttet til landets oljeindustri. President Sassou-Nguesso har flere ganger vært etterforsket for korrupsjon i Frankrike, anklager han avviser.

Området som i dag er Republikken Kongo var opprinnelig befolket av et jeger- og sankersamfunn. For rundt 2000 år siden migrerte bantu-talende folkeslag til området, og brakte med seg en jernalderkultur. Denne kulturen ble med tiden mer sentralisert og små kongedømmer ble etter hvert store.

For rundt 1000 år siden oppstod kongeriket Kongo, dette strakte seg over store deler av dagens Republikken Kongo og Angola, samt en god del av Den demokratiske republikken Kongo. Kongeriket Kongo bestod av seks provinser og skal på det meste hatt mellom tre og fire millioner innbyggere. Hovedstaden Mbanza Kongo lå i dagens Angola.

Kongeriket Kongo var alt på hell, dels overtatt av kongeriket Loango, da portugiserne seilte nedover kysten av Vest-Afrika på 1480-tallet. De kom til munningen av Kongofloden i 1482, og sendte snart misjonærer til Mbanza Kongo. Kong Nzinga a Nkuwu av Kongo ble døpt som Joâo 1 i 1491. Men forholdet mellom portugiseren og bakongoene, som folket kalles, surnet fort.

Kongeriket Kongo opplevde både press fra nærliggende kongedømmer, som Loango i nord, og Mbundu i sør, samt uroligheter skapt av slavehandelen som tok til på 1500-tallet. Utover 1600-tallet kom det til flere opprør, og kongeriket Kongo ble redusert til en liten stat i dagens Angola. I dagens Republikken Kongo oppstod nye kongeriker; først Loango som hadde vært vasallstat under Kongo, og deretter Teke.

Det var først på 1800-tallet at europeerne fortsatte oppover Kongofloden. Den franske oppdageren Pierre Savorgnan de Brazza gikk i land på nordbredden av floden Kongo ved landsbyen Nkuna i 1880. Der fikk han i stand en avtale med kongen av Teke, makokoen. Avtalen ga Frankrike den nordlige bredden av Kongofloden. Ved Nkuna grunnla franskmennnene byen Brazzaville. Under Berlinkonferansen i 1884 ble Frankrike tilkjent området, som fikk navnet fransk Kongo. Dette omfattet områder som i dag er Gabon og Republikken Kongo.

Etterspørselen i Europa etter elfenben, gummi og tømmer var stor. For å utvinne gummi skrev franskmennene ut kongolesere til tvangsarbeid. Brutale forhold var det også under byggingen av toglinjen fra Brazzaville til Pointe-Noire på 1920-tallet. Så mange som 17 000 kongolesere omkom under dette arbeidet. I 1928 gjorde arbeiderne opprør. Dette opprøret, delvis drevet fram av en selvoppnevnt profet, varte i tre år, og er også kjent som Kongo-Wara-krigen.

I 1960 ble Republikken Kongo selvstendig, og Fulbert Youlou ble president. Han ble imidlertid tvunget til å trekke seg tre år senere etter protester. Alphonse Massamba-Débat tok over i 1963, han var orientert mot Sovjetunionen og Cuba, støtten fra sistnevnte var antagelig avgjørende for at presidenten overlevde et forsøk på statskupp i 1966. I 1968 ble Massamba-Débat imidlertid avsatt av Marien Ngouabi. Mer uro fulgte før Denis Sassou-Nguesso tok makten i 1979. Sassou-Nguesso styrket båndene til Østblokken, og Republikken Kongo, som nå het Folkerepublikken Kongo ble bygget som en ettpartistat rundt arbeiderpartiet under Sassou-Nguessos ledelse, Parti Congolais du Travail (PCT).

I 1992 ble det avholdt valg, og Pascal Lissouba, som hadde tjent som statsminister under Massamba-Débat, ble landets første folkevalgte president. Men uro herjet landet på ny, Lissoubas styre overlevde en kort konflikt i 1993–1994. I forkant av valget i 1997 arresterte Lissouba Sassou-Nguesso, som nå var opposisjonsleder. Dette utløste en ny konflikt mellom grupper som støttet de to rivalene. Lissouba hadde blant annet blandet seg inn i Angolas borgerkrig hvor han støttet opprørsgruppen UNITA, men regjeringspartiet i Angola, MPLA, slo nå tilbake ved å sende tropper for å hjelpe Sassou-Nguesso.

I 1999 var også denne konflikten over, og Denis Sassou-Nguesso ledet landet fram til nye valg kunne arrangeres i 2002. Sassou-Nguesso vant dette valget, men flere av hans rivaler ble hindret å stille. Presidenten ble gjenvalgt i 2009, og fikk i 2015 gjennomført endringer i grunnloven, slik at han også kan stille til en tredje periode.

Republikken Kongos største eksportvare er råolje, denne eksporteres hovedsakelig til USA og Europa. Det største oljeselskapet i Republikken Kongo er franske Elf. Oljen står for hele 92 prosent av eksportinntektene, noe som gjør landet svært sårbart for svingninger i oljeprisen.

Før oljeeksporten ble stor på 1980-tallet var det tømmereksporten som sørget for mest inntekter, denne fortsetter i dag.

Andre varer som produseres for eksport er sukker, kakao og kaffe. Landet har også mineralressurser, deriblant diamanter og tantal. For det lokale og regionale markedet produseres mat, som rotplanten kassava.

En relativt liten del av befolkningen behersker fransk, likevel har det utviklet seg en ganske omfattende franskspråklig litteratur blant forfattere som har sin bakgrunn i landet.

Sony Labou Tansi (1947–1995) ble født i Belgisk Kongo, men flyttet som gutt med familien til Fransk Kongo like før uavhengigheten. På skolen i Brazzaville lærte Tansi fransk i tillegg til sitt morsmål kikongo. Etter hvert studerte han også engelsk og litteratur. Som lærer i fransk og engelsk skrev han ved siden av før han i 1979 grunnla Rocado Zulu-teateret. Da begynte også bokutgivelsene; først på fransk, så på engelsk. Flere av bøkene, og skuespillene oppsatt på teateret, omhandler Republikken Kongos politiske omveltninger. Tansi, hans egentlige navn var Marcel Ntsoni, ble politisk aktiv men kom på kant med president Pascal Lissouba. I 1992 ble Tansi fratatt passet sitt og kunne dermed ikke reise utenlands for medisinsk behandling da det ble klart at han var HIV-positiv. Tansi døde av AIDS i 1995, etter å ha mottatt flere anerkjente litteraturpriser for romaner og poesi, han regnes også som nestoren i kongolesisk teater.

Andre kjente forfattere inkluderer Emmanuel Dongala (født 1941) – hans mest kjente bok, Johnny Mad Dog, ble i 2008 filmatisert. Også Alain Mabanckou (født 1966) er godt kjent utenfor Republikken Kongos grenser, og har de siste årene vunnet mange prestisjetunge priser. Som Tansi og Dongala henter Mabanckou materialet sitt fra Republikken Kongos politiske liv, ofte i form av bitende satire. Begge to lever i dag i eksil i USA, hvor de underviser i litteratur.

Hovedstaden Brazzaville er ellers kjent for sin yrende musikkscene, ikke ulik den man finner i Den demokratiske republikken Kongos hovedstad Kinshasa en kort båttur over elven unna. Den kongolesiske dansemusikken har røtter i lokal dansetradisjon.

Norge er representert i Republikken Kongo med sin ambassade i Luanda, Angola og honorært generalkonsulat i Brazzaville. Kongo er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm. Norge gir ikke bistand til Republikken Kongo, utover bidrag gjennom norske organisasjoner.

Ettersom oljeindustrien for en stor del kontrolleres av det franske selskapet Elf har mulighetene vært begrenset for norske selskap. Men ved årtusenskiftet fant det norske selskapet Panoro Energy olje i flere letebrønner. I 2011 kunne selskapet melde at de hadde startet produksjon ved en brønn i Republikken Kongo. Selskapet har siden trukket seg ut av landet, men beholdt lisenser i nabolandet Gabon. Leverandørselskaper som Smedvig og Stolt Offshore har også hatt kontrakter i Kongo. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.