Kobolt
Kobolt har blitt et viktig mineral i fremstillingen av batterier til blant annet datamaskiner, smarttelefoner og biler. Den økte etterspørselen har ført til konflikt i blant annet Den demokratiske republikken Kongo.
Av /Trócaire.
Lisens: CC BY 2.0
Gutt i Kassavaåker
Blant de viktigste matgrødene i DR Kongo er kassava. Gutten står i en åker av sykdomsresistent kassava.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Den demokratiske republikken Kongo er et av Afrikas største, rikeste og mest sentralt beliggende land, med adgang til havet, grenser til ni land, og kontinentets mest omfattende elvesystem, Kongoelva. Landet har Afrikas største skoger og vannkraftpotensial, et betydelig jordbruks- og fiskeripotensial, og enorme forekomster av ettertraktede mineraler, fra gull og diamanter til kobolt og kobber.

Til tross for de store rikdommene er DR Kongo et av de økonomisk minst utviklede landene i Afrika. De betydelige naturressursene, særlig mineralene, har gjort DR Kongo til et ettertraktet land for utenlandske interesser, fra kolonitiden og til i dag. Lite av denne rikdommen har kommet den jevne kongoleser til gode.

Historisk bakgrunn

Særlig portugisiske og nederlandske interesser utnyttet landets to viktigste handelsvarer fra 1500-tallet: elfenben og slaver. Kolonisert av Belgias kong Leopold 2, var Fristaten Kongos viktigste eksportvare ved århundreskiftet rågummi, mens mineralutvinningen tok til for alvor under belgisk kolonistyre, fra 1908. De store mineralrikdommene var en hovedårsak til at Belgia ikke ønsket å avstå kolonien, og til at utenlandske interesser ikke så seg tjent med en nasjonalistisk politikk etter selvstendigheten i 1960, men støttet forsøket på å løsrive delstaten Katanga, hvor en vesentlig del av mineralutvinningen foregikk; først i 1960, senere i 1977–1978.

DR Kongo har vært åsted for en rekke opprør, kriger og konflikter siden selvstendigheten, og kamp om mineralforekomstene har vært en sentral faktor i de fleste. Under krigene på slutten av 1990-årene og begynnelsen av 2000-tallet, var flere av partene – både kongolesiske militsgrupper og utenlandske hærstyrker – delaktige i utvinning og smugling av mineraler, særlig øst i landet. Denne virksomheten bidro til å finansiere krigføringen.

Landbruk og fiske

Jordbruk i Kongo
Nesten 60 prosent av DR Kongos befolkning er bosatt i landsbyer. Her fra et lite kooperativ som klarer å fø 35 familier.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Trefelling Kongo
Kommersiell skogsdrift er en økende trussel mot regnskogen.
Av /CIFOR-ICRAF.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Landbruket er viktig del av sysselsettingsgrunnlaget for DR Kongos yrkesaktive befolkning, og sektorens andel av BNI økte i 1990-årene; ikke på grunn av økt produksjon, men grunnet nedgang i andre sektorer. Mye av handelen foregår imidlertid uformelt og CIA World Factbook anslår at landbruket utgjorde 21,1 prosent av BNP i 2017.

Det produseres en lang rekke produkter, de fleste for innenlandsk forbruk. De viktigste matgrødene er kassava, mais, ris og kokebananer, som i all hovedsak dyrkes av småbønder. Den eneste jordbruksvaren som i vesentlig grad eksporteres er kaffe, men kaffeeksporten ble sterkt redusert mot slutten av 1990-årene, mest på grunn av krigen øst i landet, der kaffen blir dyrket. Store svingninger på verdensmarkedet bidro også til redusert produksjon, og en betydelig andel av produksjonen ble smuglet til nabolandene Burundi og Rwanda.

Størstedelen av salgsproduktene dyrkes på plantasjer, blant annet kaffe, palmeolje, gummi, bomull, sukker, te og kakao. Ved selvstendigheten i 1960 stod jordbruk for cirka 40 prosent av landets samlede eksportinntekter, men myndighetene har ført en lite landbruksvennlig politikk, med nasjonalisering av plantasjer og få investeringer i sektoren, og DR Kongo har gått fra å være en netto eksportør av jordbruksprodukter til å måtte importere mat.

Krigene har i vesentlig grad bidratt til synkende produksjon, dels ved at hundretusener har vært drevet på flukt og dels ved direkte ødeleggelser. Samtidig har adgangen til markeder blitt svekket, både gjennom generelt forfall i transportnettet, men også fordi deler av dette ble stengt som følge av krigen. Mange bønder gikk over fra produksjon for salg til selvberging. DR Kongo ansees for å ha et betydelig jordbrukspotensial, også for fremtidig eksport.

DR Kongo har svært store skogområder, som ennå i relativt beskjeden grad utnyttes kommersielt. 60 prosent av landarealet – 1,3 millioner km2 - er skogkledd, hvilket tilsvarer cirka fem prosent av verdens samlede skoger. Store avstander gjør skogbruk annet enn langs de største elvene lite aktuelt for eksport. Likevel er kommersiell hogst en stor trussel mot regnskogen.

DR Kongo har bare en liten kyststripe, og fisket foregår derfor i all hovedsak i elver og innsjøer. Selv om fisket ikke er noen stor næringsvei, har det i enkelte deler av landet stor betydning – og potensialet for økte fangster er stort. Det er anslått at DR Kongo kan produsere rundt 220 000 tonn i året, nær dobbelt så mye som det nasjonale behovet.

Verdifulle mineraler

Kongo (Zaire), gruve

Dagbrudd ved en kobbergruve i Kolwesi. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Gull fra Kongo
Gull fra Øst-Kongo. Dette gullet er fra en dags arbeid i Kaniola-minen.

DR Kongo har en betydelig industrisektor som først og fremst er knyttet til gruvesektoren og som derfor er konsentrert rundt gruvene i Katanga, hvor det blant annet finnes raffinerier. I likhet med landets øvrige industri har også denne blitt skadelidende under økonomisk vanstyre og krig, og krever store investeringer for modernisering for å nå nivået på tidligere produksjon og økt lønnsomhet. I 2017 stod industrien for anslagsvis rundt 33 prosent av BNP (CIA World Fact Book).

DR Kongos økonomiske modernisering er det siste hundreåret basert vesentlig på gruvedrift og utnytting av landets svært betydningsfulle mineralforekomster, fremfor alt i den kobberrike Katanga-provinsen samt i det diamantrike Kasaï; etter hvert også i andre deler av landet, blant annet i øst og nordøst. Utførsel av mineraler har i senere år stått for rundt 90 prosent av landets samlede eksport, og har representert cirka halvparten av landets nasjonalbudsjett.

Fremfor alt er utvinningen av kobber, kobolt og diamanter av stor betydning, men DR Kongo har også betydelige forekomster av en rekke andre mineraler, som gull, sink, tinn, uran, wolfram og coltan. Gjennom krigene på 1990- og 2000-tallet ble det utdelt en rekke konsesjoner på disse mineralene, også av opprørsstyrkene, og flere av disse er i ettertid bestridt. President Joseph Kabila og hans familie har også fått en betydelig formue basert på statlige konsesjoner.

Kobberutvinningen skjer i Katanga, der forekomstene er en forlengelse av det rike Kobberbeltet i Zambia. Her utvinnes også blant annet kobolt og sink, men produksjonen har sunket sterkt siden 1990-årene, både på grunn av krig og fordi produksjonsanleggene er slitt og transporten vanskeliggjort. Prisen på verdensmarkedet spiller også en vesentlig rolle for utvinningen av flere metaller. Størstedelen av diamantproduksjonen finner sted i Kasaï.

Gull, kassiteritt, coltan og wolfram utvinnes i hovedsak i Kivu, og i Ituri-distriktet finnes noen av de rikeste gullfeltene i Afrika. Det statlige selskapet La Générale des Carrières et des Mines (Gécamines) er ansvarlig for utvinningen av rundt 90 prosent av kobberproduksjonen, så vel som hele utvinningen av kobolt, sink og kull. Langt den største delen av diamantproduksjonen består av industrikvalitet, men det leveres også diamanter av smykkekvalitet. DR Kongo var til 1986 verdens ledende produsent av industridiamanter.

DR Kongo har utvunnet olje fra offshore-kilder siden 1975, men landets kyststrekning er liten og forekomstene forholdsvis små; produksjonen overstiger ikke totalt lokalt forbruk. På grunn av råoljens beskaffenhet og manglende muligheter for behandling ved eget raffineri, blir den likevel eksportert, samtidig som det importeres olje av en lettere kvalitet. Det letes etter nye forekomster både utenfor kysten og i innlandet ved grensen til Tanzania og Uganda. I Kivusjøen er det store reserver av metan-, karbon- og nitrogengass.

Annen industri finnes særlig i hovestaden Kinshasa, hvor en ferdigvareindustri produserer for det hjemlige markedet, blant annet næringsmidler og sement.

Energi

Bioenergi er den dominerende energikilden i DR Kongo, og sto for 94 prosent av energiforbruket i 2019. Det samlede forbruket av primærenergi var da 1,266 exajoule (EJ). Andre energikilder som ble utnyttet var vannkraft og petroleumsprodukter med en andel på henholdsvis 3 og 2,4 prosent.

Regnet per innbygger var energiforbruket 14,6 gigajoule (GJ). Dette er et svært lavt tall sammenlignet med gjennomsnittet for hele verden som i 2019 var 79,1 GJ. Etter 1990 har energiforbruket i DR Kongo økt med i gjennomsnitt 3,4 prosent per år, men regnet per innbygger har det ikke vært noen økning av energiforbruket.

Vannkraft

Nær ett hundre prosent av all produksjon av elektrisk energi er basert på vannkraft. I 2019 var kraftproduksjonen 11,1 terawattimer (TWh), en økning fra 5,6 TWh i 1990.

DR Kongo har et enormt vannkraftpotensial, basert på de mange strykene i Kongoelva. Potensialet er anslått til å representere 13 prosent av verdens samlede produksjonskapasitet for vannkraft og 50 prosent av Afrikas potensielle kapasitet: I alt cirka 100 000 megawatt (MW), sentrert rundt Ingadammen ved Kongoelvas utløp. Foreløpig har disse ressursene i liten grad kommet landets innbyggere til gode. Sluttforbruket per innbygger var 105 kWh i 2019, en nedgang fra 130 kWh i 1990. Til sammenligning er det tilsvarende forbrukstallet for hele verden 3 300 kWh. Elektrifiseringen av landsbygda er heller ikke sluttført. I 2019 hadde 48 prosent av befolkningen tilgang til elektrisitet mot 34 prosent i 2005. (Tall fra Verdensbanken).

Flere planer er lagt for videre utbygging av Inga-fallene, basert på eksport av elektrisk kraft til flere land i regionen. Ikke minst har Sør-Afrika vist stor interesse for videre utbygging – både av Kongos kraftreserver og et regionalt kraftnett – og har gjennom flere år bistått landet i utviklingen av kraftressursene.

Noe eksport finner allerede sted, til blant annet Sør-Afrika, Zambia og Zimbabwe. Også Nigeria har vist interesse for videre utbygging av Inga-fallene, med tanke på en kraftlinje gjennom Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville), Gabon og Kamerun, det samme har Egypt. En annen plan er for det såkalte Western Corridor-prosjektet (Westcor), som vil knytte Inga til Angola, Namibia og Sør-Afrika. En storstilt utbygging av Inga er tenkt å kunne gjøre dammen til senteret for et fremtidig panafrikansk kraftnett. Elektrisitet genereres også flere andre steder i DR Kongo, blant annet fra Ruzizi-dammen i Sør-Kivu.

DR Kongos enorme vannreserver fra det omfangsrike nettverket av elver, er også vurdert utnyttet til direkte eksport. Flere vannfattige land har tilkjennegitt interesse for å importere vann fra DR Kongo, blant annet er en vannledning fra elven Kongo til det tørre Sahel-området i Vest-Afrika utredet. Det er også utarbeidet planer for en vannledning til Sudans rødehavskyst, med tanke på eksport til Midtøsten, samt til det sørlige Afrika. Vann fra Ubangielven har vært ønsket for å fylle opp igjen den nesten uttørrede Tsjadsjøen. Eksport av vann kan imidlertid delvis komme i konflikt med ønsket om å øke produksjonen av vannkraft.

Samferdsel

DR Kongos økonomi lider under mangelfulle kommunikasjoner, og landets transportnett er til dels dårlig utbygd, til dels svært dårlig vedlikeholdt. Svak infrastruktur fremholdes som en hovedårsak til landets manglende økonomiske utvikling, og transportnettet er siden 1970-tallet blitt stadig dårligere, både gjennom mangelfulle investeringer og som følge av flere år med krig. Betydelige deler av det store landet er i praksis utilgjengelig med tekniske fremkomstmidler.

Fra hovedstaden og til innlandet er vannveiene (Kongoelva med sideelver) viktigste transportårer, og det er kommersiell trafikk mellom Kinshasa og Kisangani. De østlige provinsene er knyttet til transportnettet i Burundi, Rwanda og Uganda, og utenrikshandelen går mest over havnen i Dar-es-Salaam, Tanzania.

Viktigste havner for sjøgående trafikk i DR Kongo er Matadi, Boma og Banana, alle i nedre del av Kongoelva. En del av trafikken går over Pointe-Noire i nabolandet Republikken Kongo.

Jernbanen har lidd under dårlig vedlikehold og manglende investeringer, men forbinder Matadi og Kinshasa med gruvedistriktene Katanga og Kasaï. Det går jernbane til både Zambia og Angola. Benguela-jernbanen på angolansk side til Lobito er den korteste transportruten fra Katanga til havet. Den ble ødelagt og stengt under borgerkrigen i Angola, men ble kraftig rustet opp fram til 2015.

Veinettet har i mange år vært preget av forfall som følge av fraværende vedlikehold og investeringer og er utilstrekkelig for landets behov. Av cirka 157 000 km vei er rundt 3 000 km hovedveier, men bare en mindre del har fast dekke. Det er utredet planer om å bygge en bro over Kongoelva og knytte de to hovedstedene Kinshasa og Brazzaville sammen.

Lufttrafikken har også forfalt, men et innenlandsk rutenett er trafikkert av flere mindre, private selskap. Det finnes internasjonale lufthavner ved Kinshasa (Ndjili), Lubumbashi (Luano), Goma og Kisangani. Mindre flyplasser og flystriper finnes en rekke steder i landet.

Utenrikshandel

DR Kongos utenrikshandel preges normalt av betydelige underskudd, og domineres av mineraleksport, hvor kobber og diamanter er de viktigste enkeltprodukter. Fra landbruket ble særlig kaffe og tømmer eksportert, men kaffeeksporten er sterkt redusert. Den politiske og økonomiske krisen fra slutten av 1980-årene, samt krigen på slutten av 1990-årene, har også rammet utenrikshandelen, fremfor alt gjennom en sterk reduksjon i mineralproduksjonen og eksporten. Eksportinntektene er ytterligere redusert som følge av smugling.

Eksportmønsteret endret seg i 1990-årene, da diamanter ble den viktigste eksportvaren. Lave priser på flere av landets eksportartikler har i tillegg bidratt til en forverring i handelsbalansen, og Kongo har opparbeidet seg en stor utenlandsgjeld. Mineraler står normalt for 80–90 prosent av den totale eksportverdien. Belgia er tradisjonelt DR Kongos fremste handelspartner, men fra 1990-årene har særlig Sør-Afrika blitt en betydelig partner, det samme har Nigeria og USA.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg