Økonomi og næringsliv i DR Kongo

Den demokratiske republikken Kongo (forkortes DR Kongo) er et av Afrikas største, rikeste og mest sentralt beliggende land, med adgang til havet og grenser til ni land. DR Kongo omfatter videre det mest omfattende elvesystem på kontinentet. På grunn av de betydelige naturressursene, særlig mineraler, har DR Kongo vært et ettertraktet land for utenlandske interesser, fra kolonitiden og til i dag. Særlig portugisiske og nederlandske interesser utnyttet landets to viktigste handelsvarer fra 1500-tallet: elfenben og slaver. Kolonisert av Belgias kong Leopold 2, var Fristaten Kongos viktigste eksportvare ved århundreskiftet rågummi, mens mineralutvinningen tok til for alvor under belgisk kolonistyre, fra 1908. De store mineralrikdommene var en hovedårsak til at Belgia ikke ønsket å avstå kolonien, og til at utenlandske interesser ikke så seg tjent med en nasjonalistisk politikk etter selvstendigheten i 1960, men støttet forsøket på å løsrive delstaten Katanga, hvor en vesentlig del av mineralutvinningen foregikk; først i 1960, senere i 1977–78.

DR Kongo har vært åsted for en rekke opprør, kriger og konflikter siden selvstendigheten, og kamp om mineralforekomstene har vært en sentral faktor i de fleste. Under krigene på slutten av 1990-årene og på begynnelsen av 2000-tallet, var flere av partene – både kongolesiske militsgrupper og utenlandske hærstyrker – delaktig i utvinning og smugling av mineraler, særlig øst i landet; denne virksomheten bidro til å finansiere krigføringen.

De store rikdommene til tross, som også omfatter Afrikas største skogsområder og vannkraftpotensial, samt et betydelig jordbruks- og fiskeripotensial, er DR Kongo et av de økonomisk sett minst utviklede afrikanske stater. Årsakene er flere, men skyldes vesentlig politiske forhold: Det belgiske kolonistyret fremmet ikke en bred utvikling av økonomien, men hadde fokus på utvikling av en økonomi som primært ivaretok den belgiske settlerbefolkningen og den utenlandske kapitalens interesser. Koloniadministrasjonen la ikke til rette for høyere utdanning for kongolesere, og skapte verken en kongolesisk elite eller middelklasse. Følgelig var DR Kongo allerede ved selvstendigheten, da flertallet av de europeiske innbyggerne flyktet, dårlig i stand til å ta over styringen av landet, og forutsetningen for økonomisk og sosial utvikling ble ytterligere svekket gjennom de politiske kriser som oppstod, og som 1965 førte til at de militære overtok makten. Mobutu Sese Sekou ble statsoverhode frem til han ble styrtet i 1997. I denne perioden, og særlig fra rundt 1970 ble DR Kongos økonomi alvorlig svekket, dels pga. nasjonalisering av utenlandsk eiendom, dels ved at et system basert på korrupsjon og underslag vokste frem, og hvor en vesentlig del av landets inntekter ble direkte kontrollert – og brukt – av Mobutu og hans nærmeste medarbeidere; lite ble investert, verken i produktiv virksomhet eller sosiale tilbud. Det væpnede opprøret som 1996 brøt ut mot Mobutu, og 1998 mot hans etterfølger Laurent-Désiré Kabila, førte til ytterligere svekkelse av landets økonomi, med synkende produksjon og til dels stans i vital infrastruktur samtidig som selve krigføringen krevde finansiering. Fravær av sentral styring, overordnet struktur og generell sikkerhet har bidratt til at utenlandske investeringer i stor utstrekning har vært stilt i bero. Som følge av neglisjering av bl.a. infrastrukturen gjennom mange år og ødeleggelser av produksjonsanlegg under krigen, kreves det enorme investeringer for å få eksisterende anlegg på fote; enda mer for å utnytte de ressursene DR Kongo besitter. De store avstandene og til dels utilgjengelige deler av landet er en hovedårsak til DR Kongos mangelfulle økonomiske utvikling.

Gruvedrift er den viktigste inntjener av utenlandsk valuta, men et flertall av den yrkesaktive delen av befolkningen er sysselsatt i jordbruket, som pga. delvise sammenbrudd i gruvesektoren og industrien fikk en økt relativ betydning i 1990-årene, selv om en større andel av jordbruksproduksjonen skjedde for lokalt konsum – i fravær av transportmuligheter til markeder. Særlig under krigen ble mye av mineralproduksjon smuglet ut av landet, og reduserte således denne sektorens relative betydning i offisiell statistikk. Det er et stort potensial både innen jordbruk og gruvedrift. DR Kongo har store mineralforekomster som dels er lite utnyttet, og gruver som produserer med lav kapasitet. Jordbruket – og fiskeriene – har et potensial for betydelig eksport. Det samme gjelder tømmerutvinning og vannressursene. Det er det mulig å eksportere vann fra de kongolesiske elvene til vannfattige områder i Afrika, men dette er både kapitalkrevende og vil redusere muligheten til å utvide produksjonen til økt kraftproduksjon.

Landbruket sysselsetter over halvparten av DR Kongos yrkesaktive befolkning, og sektorens andel av BNI økte i 1990-årene; ikke pga. økt produksjon, men grunnet nedgang i andre sektorer. I 2000 stod landbruk for 56 % av BNI, mot vel 30 % i 1980-årene.

Det produseres en lang rekke produkter, de fleste for innenlandsk forbruk. De viktigste matgrødene er kassava, mais, ris og kokebananer, som i all hovedsak dyrkes av småbønder. Den eneste jordbruksvare som i vesentlig grad eksporteres er kaffe, men kaffeeksporten ble sterkt redusert mot slutten av 1990-årene, mest pga. krigen i den østlige del av landet, der kaffen blir dyrket. Store svingninger på verdensmarkedet bidrog også til redusert produksjon, hvorav en betydelig andel ble smuglet til Burundi og Rwanda. Størstedelen av salgsproduktene dyrkes på plantasjer, bl.a. kaffe, palmeolje, gummi, bomull, sukker, te og kakao. Ved selvstendigheten i 1960 stod jordbruk for ca. 40 % av landets samlede eksportinntekter, men myndighetene har ført en lite landbruksvennlig politikk, med bl.a. nasjonalisering av plantasjer og få investeringer i sektoren, og DR Kongo har gått fra å være en netto eksportør av jordbruksprodukter til å måtte importere mat. Krigene har i vesentlig grad bidratt til synkende produksjon; dels ved at hundretusener har vært drevet på flukt og dels ved direkte ødeleggelser; samtidig har adgangen til markeder blitt svekket, både gjennom generelt forfall i transportnettet, men også fordi deler av dette ble stengt som følge av krigen. Mange bønder gikk over fra produksjon for salg til selvberging. DR Kongo ansees for å ha et betydelig jordbrukspotensial, også for fremtidig eksport.

DR Kongo har svært store skogområder, som ennå i relativt beskjeden grad utnyttes kommersielt. 60 % av landarealet - 1,3 mill. km2 - er skogkledd, hvilket tilsvarer ca. 5 % av verdens samlede skoger. Store avstander gjør utvirking annet enn langs de største elvene lite aktuelt for eksport. Likevel er kommersiell hogst en stor trussel mot regnskogen. Siden 1990 er det utdelt omfattende hogstkonsesjoner i regnskogen. I senere år har myndighetene foretatt en gjennomgang av tidligere utstedte konsesjoner for å vurdere om de er i tråd med landets nye skoglovgivning; likevel omfattes 12,5 % av landets skogareal stadig av hogstkonsesjoner. En del tømmer ble hogd og solgt ut av landet illegalt under krigen. Myndighetene har lagt vekt på å skape merverdi ved lokal foredling av tømmer for eksport, bl.a. gjennom produksjon av finer. Det meste brukes imidlertid som brensel.

DR Kongo har bare en liten kyststripe, og fisket foregår derfor i all hovedsak i elver og innsjøer. Selv om fisket ikke er noen stor næringsvei, har det i enkelte deler av landet stor betydning – og potensialet for økte fangster er stort. Det er anslått at DR Kongo kan produsere ca. 220 000 tonn i året; nær dobbelt så mye som det nasjonale behovet.

DR Kongos økonomiske modernisering er det siste hundreåret basert vesentlig på gruvedrift og utnytting av landets svært betydningsfulle mineralforekomster, fremfor alt i den kobberrike Katanga-provinsen samt i det diamantrike Kasaï; etter hvert også i andre deler av landet, bl.a. i øst og nordøst. En rekke verdifulle mineraler finnes i DR Kongo, og utførsel av disse har også i senere år stått for rundt 90 % av landets samlede eksport, og har representert ca. halvparten av landets nasjonalbudsjett. Fremfor alt er utvinningen av kobber, kobolt og diamanter av stor betydning, men DR Kongo har også betydelige forekomster av en rekke andre mineraler, derunder gull, sink, tinn, uran, wolfram og coltan. Kobber fra kongolesiske gruver spilte en viktig rolle under opprustningen til første verdenskrig, og uran fra DR Kongo inngikk i bombene over Hiroshima og Nagasaki i den andre verdenskrig. Under krigen på slutten av 1990-årene var det omfattende – i hovedsak illegal – utvinning av de mest verdifulle mineralene flere steder i landet, bl.a. gull og coltan i øst; utført av militsgrupper og aktører som ble støttet av utenlandske interesser som deltok i krigen. FN la tidlig på 2000-tallet frem flere rapporter som dokumenterte deltakelse av flere enkeltpersoner og selskap fra bl.a. Angola, Burundi, Namibia, Rwanda, Uganda og Zimbabwe, samt Belgia. Bl.a. Burundi og Rwandas eksport av enkelte mineraler viste enkelte år en eksepsjonell økning som tilskrives smugling fra Kongo. Forsøk fra DR Kongo på å bli kompensert for denne illegale virksomheten har ikke ført frem. Også diamanter ble smuglet i betydelig omfang, og den kongolesiske stat mistet betydelige inntekter. Forsøk på å regulere særlig handelen med diamanter medførte økt smugling, til den ble helt liberalisert 2001. Under krigen i 1990-årene ble det utdelt en rekke konsesjoner, også av opprørsstyrkene, og flere av disse er i ettertid bestridt.

Kobberutvinningen skjer i Katanga (tidligere Shaba); forekomstene der er en forlengelse av det rike Kobberbeltet i Zambia. Her utvinnes også bl.a. kobolt og sink, men produksjonen har sunket sterkt siden 1990-årene, dels pga. krig, dels fordi produksjonsanlegg er slitt og transporten vanskeliggjort. Prisen på verdensmarkedet spiller også en vesentlig rolle for utvinningen av flere metaller. Størstedelen av diamantproduksjonen finner sted i Kasaï. Gull, kassiteritt, coltan og wolfram utvinnes i hovedsak i Kivu, og i Ituri-distriktet finnes noen av de rikeste gullfeltene i Afrika. Det statlige selskapet La Générale des Carrières et des Mines (Gécamines) er ansvarlig for utvinningen av ca. 90 % av kobberproduksjonen, så vel som hele utvinningen av kobolt, sink og kull. Langt den største delen av diamantproduksjonen består av industrikvalitet, men det leveres også diamanter av smykkekvalitet. DR Kongo var til 1986 verdens ledende produsent av industridiamanter.

DR Kongo har utvunnet olje fra offshore-kilder siden 1975, men landets kyststrekning er liten og forekomstene forholdsvis små; produksjonen overstiger ikke totalt lokalt forbruk. På grunn av råoljens beskaffenhet og manglende muligheter for behandling ved eget raffineri, blir den likevel eksportert, samtidig som det importeres olje av en lettere kvalitet. Det letes etter nye forekomster både utenfor kysten og i innlandet ved grensen til Tanzania og Uganda. I Kivusjøen er det store reserver av metan-, karbon- og nitrogengasser.

DR Kongo har et svært stort energipotensial fra vannkraft, basert på de mange stryk i Kongoelva. Potensialet er anslått til å representere 13 % av verdens kapasitet og 50 % av Afrikas potensielle kapasitet: I alt ca. 100 000 MW, sentrert rundt Ingadammen ved Kongoelvas utløp. Flere planer er lagt for videre utbygging av Inga-fallene, basert på eksport av elektrisk kraft bl.a. til flere land i regionen. Ikke minst har Sør-Afrika vist stor interesse for videre utbygging – både av Kongos kraftreserver og et regionalt kraftnett, og har gjennom flere år bistått landet i utviklingen av kraftressursene. Noe eksport finner allerede sted, bl.a. til Sør-Afrika, Zambia og Zimbabwe. Også Nigeria har vist interesse for videre utbygging av Inga-fallene, med tanke på en kraftlinje gjennom Kongo-Brazzaville), Gabon og Kamerun; det samme har Egypt. En annen plan er for det såkalte Western Corridor (Westcor-) prosjektet, som vil knytte Inga til Angola, Namibia og Sør-Afrika. En storstilt utbygging av Inga er tenkt å kunne gjøre dammen til senteret for et fremtidig panafrikansk kraftnett. Elektrisitet genereres også flere andre steder i DR Kongo, bl.a. fra Ruzizi-dammen i Sør-Kivu.

DR Kongos enorme vannreserver fra det omfangsrike nettverket av elver, er også vurdert utnyttet til direkte eksport. Flere vannfattige land har tilkjennegitt interesse for å importere vann fra DR Kongo; bl.a. er en vannledning fra elven Kongo til det tørre Sahel-området i Vest-Afrika utredet. Det er også utarbeidet planer for en vannledning til Sudans rødehavskyst, med tanke på eksport til Midtøsten, samt til det sørlige Afrika. Vann fra Ubangielven har vært ønsket for å fylle opp igjen den nesten uttørrede Tsjadsjøen. Eksport av vann kan imidlertid delvis komme i konflikt med ønsket om å øke produksjonen av vannkraft.

DR Kongo har en betydelig industrisektor som først og fremst er knyttet til gruvesektoren og som derfor bl.a. er konsentrert omkring gruvene i Katanga, hvor det bl.a. finnes raffinerier. I likhet med landets øvrige industri har også denne blitt skadelidende under økonomisk vanstyre og krig, og krever store investeringer for modernisering for å nå nivået på tidligere produksjon og økt lønnsomhet.

Annen industri finnes særlig i hovestaden Kinshasa, hvor en ferdigvareindustri produserer for det hjemlige markedet, bl.a. næringsmidler og sement.

DR Kongo hadde en betydelig tekstilindustri, som imidlertid er sterkt redusert bl.a. som følge av illegal import av billige stoffer, særlig fra Kina. Tekstilindustrien har også lidd under en stadig dårligere infrastruktur, som har vanskeliggjort transport av bomull. Industrien generelt er rammet av den politiske situasjonen og mangel på kapital for å importere reservedeler og råvarer, og har gjennom mange år vært preget av tilbakegang. Økonomisk nedgang har redusert folks kjøpekraft, og dermed svekket avsetningsmulighetene for forbruksvarer. Industriens bidrag til BNP var 2002 på bare 3,9 %, mot vel 14 % tjue år tidligere. I 2013 anslo CIA World Fact Book at industrien stod for 21,7 % av BNP.

DR Kongos økonomi lider under mangelfulle kommunikasjoner, og landets transportnett er til dels dårlig utbygd, til dels svært dårlig vedlikeholdt. Svak infrastruktur fremholdes som en hovedårsak til landets manglende økonomiske utvikling, og transportnettet er siden 1970-årene blitt stadig forringet, både gjennom mangelfulle investeringer og som følge av flere års krig. Betydelige deler av det store landet er i praksis utilgjengelig med tekniske fremkomstmidler. Fra hovedstaden og til innlandet er vannveiene (Kongoelva med sideelver) viktigste transportårer, og det er kommersiell trafikk mellom Kinshasa og Kisangani, selv om den opphørte under krigen. De østlige provinsene er knyttet til transportnettet i Burundi, Rwanda og Uganda, og utenrikshandelen går mest over havnen i Dar-es-Salaam, Tanzania. Viktigste havner for sjøgående trafikk i DR Kongo er Matadi, Boma og Banana, alle i nedre del av elven Kongo. En del av trafikken går over Pointe-Noire i Kongo-Brazzaville.

Jernbanen har lidd under dårlig vedlikehold og manglende investeringer, men forbinder Matadi og Kinshasa med gruvedistriktene Katanga og Kasaï. Det går jernbane til både Angola og Zambia, men linjen til Angola (Benguela-jernbanen til Lobito) ble stengt under borgerkrigen i Angola; dette er den korteste transportruten fra Katanga til havet. Stengingen av denne forlenget og fordyret eksporten av DR Kongos kobber, som for en stor del eksporteres via Sør-Afrika. Fra midten av 1990-årene er det utviklet et nært samarbeid mellom jernbaneselskaper i det sørlige Afrika, særlig drevet frem av sørafrikanske Spoornet. Namibia har presentert planer for å knytte Kongos sørlige deler til Walvis Bay på Atlanterhavskysten, den såkalte Walvis Bay-Ndola-Lubumbashi-korridoren.

Veinettet har i mange år vært preget av forfall som følge av fraværende vedlikehold og investeringer og er utilstrekkelig for landets behov. Av ca. 157 000 km vei er ca. 3 000 km hovedveier, men bare en mindre del har fast dekke. Det er utredet planer om å bygge en bro over Kongo og knytte de to hovedstedene Kinshasa og Brazzaville sammen.

Lufttrafikken har også forfalt, men et innenlandsk rutenett er trafikkert av flere mindre, private selskap. Det finnes internasjonale lufthavner ved Kinshasa (Ndjili), Lubum-bashi (Luano), Bukavu, Goma og Kisangani. Mindre flyplasser og flystriper finnes en rekke steder i landet.

DR Kongos utenrikshandel preges normalt av betydelige underskudd, og domineres av mineraleksport, hvor kobber og diamanter er de viktigste enkeltprodukter. Fra landbruket ble særlig kaffe og tømmer eksportert, men kaffeeksporten er sterkt redusert. Den politiske og økonomiske krisen fra slutten av 1980-årene, samt krigen på slutten av 1990-årene, har også rammet utenrikshandelen, fremfor alt gjennom en sterk reduksjon i mineralproduksjonen og eksporten; eksportinntektene er ytterligere redusert som følge av smugling. Eksportmønsteret endret seg i 1990-årene, da diamanter ble den viktigste eksportvaren. Lave priser på flere av landets eksportartikler har i tillegg bidratt til en forverring i handelsbalansen, og Kongo har opparbeidet seg en stor utenlandsgjeld. Mineraler står normalt for ca. 80 % av den totale eksportverdien. Belgia er tradisjonelt DR Kongos fremste handelspartner, men fra 1990-årene har særlig Sør-Afrika blitt en betydelig partner, det samme har Nigeria og USA.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.