Hordaland (tidligere fylke)

Geologisk sett kan Hordaland deles i tre: Nederst er det et grunnfjellsunderlag med gneiser og granitter fra prekambrisk tid. Over dette ligger det mer eller mindre omdannete sedimentære bergarter fra kambrosilur (fyllitter og andre skifere, kalkstein. mv.), dels også vulkanske bergarter fra den kaledonske fjellkjeden. Øverst finner en overskjøvne, hardere bergarter, vesentlig fra prekambrium, men skjøvet over i kaledonsk tid.

Man regner med at grunnfjellet var slitt ned til en forholdsvis plan flate (peneplan) ved forvitring og erosjon før slutten av prekambrium. Da havet trengte frem over denne flaten i begynnelsen av kambrium for 545 millioner år siden eller tidligere, ble det avleiret sand, leire og kalkslam, som under den senere uroperioden, som vi kaller den kaledonske fjellkjedefoldningen, ble omdannet til sandstein, skifer, kalkstein og særlig fyllitt. Under fjellkjedefoldningen ble deler av grunnfjellsunderlaget og tidligere havbunn revet opp langt borte i nordvest og skjøvet inn som store dekker ovenpå fyllitten og de andre sedimentene.

Grunnfjellet består av gneiser og granitter med mindre innslag av omdannede sedimentære og vulkanske bergarter. Disse skriver seg fra tidsrommet fra ca. 1500 til ca. 900 millioner år tilbake. Den øverste delen av grunnfjellet er enkelte steder påvirket av den kaledonske fjellkjedefoldning, spesielt i de vestre og nordvestre deler av fylket, for eksempel i Nordhordland øst for Fensfjorden, Osterøya og øyene vest for Bergen der grunnfjellsunderlaget ble varmet opp og fikk en helt ny, kaledonsk struktur for noe over 400 millioner år siden; berggrunnen her går under navnet Bergensfeltet eller Bergensbuene.

Kambrosiluren inneholder fossiler fra ordovicium og silur ved Os og fra ordovicium ved Stord, men de opprinnelige leirrike sedimentene er de fleste steder omdannet til fyllitt. Fyllitten gir ved forvitring et meget godt jordsmonn, og fruktdyrkningen i Hardanger er fortrinnsvis utviklet i områder med denne bergarten.

De overskjøvne bergarter omfatter øvre del av fyllitten, men i langt større grad dypbergarter og omdannede bergarter som er skjøvet inn langveisfra. Man finner sterkt omdannede dypbergarter som gabbro-anortositt og monzonitt sammen med glimmerskifer og grønnskifer (omdannet kaledonsk havbunn) i Bergensbuene rundt Bergen. Et bredt belte av andre overskjøvne bergarter, mest gneiser, kvartsitter og omdannede, gamle vulkanske bergarter, opptrer langs nordsiden av Hardangerfjorden til Voss, og på grunn av sin hardhet som isolerte, høytliggende rester over store deler av Hardangervidda (for eksempel Hallingskarvet, Hardangerjøkulen og Hårteigen).

Etter at den kaledonske fjellkjede hadde reist seg, ble området på nytt slitt ned til en plan flate. Vulkanske smelter trengte inn langs sprekker i Sunnhordland, der de nå finnes som «lamprofyrganger». Utenfor Bjorøy ved Bergen er det ved undersjøisk tunnelarbeid funnet spaltefyllinger av kullholdig sandstein fra juratiden. Dette viser at overflaten i juratiden ikke var så langt fra den nåværende landoverflaten, og dette forklarer at man har unge avleiringer fra jura, kritt og tertiær på sokkelen like utenfor de ytterste skjærene i vest.

Berggrunnens hardhet og struktur har vært bestemmende for dagens landformer i fylket. Det høyestliggende terrenget finner man i grunnfjellsområdene (Folgefonna, 1662 moh.) og i områder med overskjøvne bergarter, f.eks Hårteigen (1690 moh.) og Hardangerjøkulen (1861 moh.på breen, Hordalands høyeste punkt). Hardangerfjordens hovedløp følger strøkretningen i den kaledonske fjellkjeden. Fjordsidene er slakere og lavlandet mer omfattende der de kambrosiluriske avsetningene dominerer berggrunnen. Fjordene og dalene rundt Bergen er helt dominert av Bergensbuenes struktur, som danner konsentriske buer rundt granittåsene like sørvest for bysenteret.

Løsmassene er mest omfattende i dalene innenfor fjordbotnene og i kambrosilurområdene. Marine avsetninger finnes særlig innerst i fjordene. Landhevningen har medført at slike finnes i flere nivåer, for eksempel som terrasser i dalene innenfor fjordbotnene (opp til 107 moh. i Eidfjord). Eksempler på morenedemte sjøer innenfor fjordbotnen finnes flere steder (se Hardanger), blant annet ved Eidfjordvatnet, Sandvinvatnet i Odda (se Ullensvang) og Granvinvatnet.

Om lag halvparten av Hardangervidda nasjonalpark ligger innenfor tidligere Hordaland fylkes grenser. Hordaland har ellers to av fastlands-Norges største breer: Folgefonna og Hardangerjøkulen, og her finnes flere av landets høyeste og mest kjente fosser. Blant de høyeste er Tyssestrengene (se Tysso) og Ringedalsfossen i Odda og Skytjefossen i Eidfjord, alle med rundt 300 m loddrett fall. Av kjente fosser for øvrig er Vøringsfossen og Valurfossen i Eidfjord, Låtefoss i Odda, nå Ullensvang, fossene i Kinso i Ullensvang, Skjervsfossen i Granvin, nå Voss. Langfossen i Etne og Stalheimsfossen (se Stalheim) i Voss.

Etter Oslo og Akershus hadde Hordaland frem til fylkessammenslåingen i 2020 størst befolkning landets fylker. Av Hordalands innbyggere bodde 74 prosent i Bergensområdet, 54 prosent i Bergen alene (2019). Andre betydelige befolkningskonsentrasjoner i det tidligere fylket er søndre del av Stord med Leirvik, deler av Bømlo, de sentrale delene av Voss og tidligere Odda kommune, ytre del av Folgefonnhalvøya i Kvinnherad med i alt åtte tettsteder, Hardangerfjordens nordbredd, særlig mellom Ålvik og Norheimsund, Lindåshalvøya (se Alver), samt de sørøstre delene av Holsnøy og Radøy.

I siste tiåret før fylkessammenslåingen i 2020, det vil si tiåret 2009–2019, økte folketallet i Hordaland som helhet med gjennomsnittlig 1,1 prosent årlig mot 1,2 prosent i landet som helhet. Befolkningsutviklingen viste adskillige geografiske forskjeller mellom de ulike deler av fylket. Sterkest vekst hadde Bergensområdet, særlig gjelder det Os og øykommunene utenfor Bergen, ikke minst Fjell, Askøy og Meland. Av hovedområdene i Hordaland hadde bare Hardanger nedgang i folketallet i denne perioden, men nedgangen her var beskjeden, mindre enn gjennomsnittlig 0,1 prosent årlig.

De viktigste årsakene til de geografiske ulikhetene i befolkningsutviklingen finnes i ulikt næringsgrunnlag i det tidligere fylkets forskjellige deler. I denne sammenheng merkes avhengigheten av den kraftkrevende industrien og jordbruket i Hardanger, næringer som begge har hatt tilbakegang i sysselsettingen. Også avslutningen av større kraftanlegg har bidratt til nedgang i befolkningen, både i Hardanger og andre steder i fylket. Generelt har Bergensområdet gitt betydelige vekstimpulser for befolkning og bosetning i et relativt stort område rundt byen, og ikke minst har utbyggingen av oljeutvinning og oljerelatert industri og service i de ytre strøkene bidratt i så måte. Dette gjelder i større eller mindre grad hele kyststrekningen i fylket, men betyr relativt sett mest i Nordhordland.

I 2019 fordelte Hordalands befolkning seg på de fem hovedregionene i fylket med 74,2 prosent i Bergensområdet (med Os/Samnanger og alle øykommunene fra Sund og nordover til Øygarden/Radøy), 4,3 prosent i Hardanger, 12,4 prosent i Sunnhordland (med Austevoll), 6,4 prosent i Nordhordland (Vaksdal, Osterøy og de fem kommunene fra Lindås og nordover til fylkesgrensen) og 2,8 prosent i Voss.

Av yrkestakerne med arbeid i Bergen har også 75 prosent bosted i kommunen, mens 25 prosent er innpendlere. Av innpendlerne kommer 13 prosent fra de øvrige kommunene i Bergensområdet, tre prosent fra kommunene i Hordaland utenfor Bergensområdet og ni prosent fra resten av landet (2019).

Tettstedet Bergen, som omfatter den sammenhengende bymessige bebyggelsen ut fra Bergen, hadde 257 087 innbyggere i 2019 og var med det landets nest største tettsted (by). Tettstedet ligger i sin helhet innenfor grensene til Bergen kommune.

Primærnæringene stod i 2019, året før sammenslåingen, for 2,0 prosent av sysselsettingen i Hordaland. Ser en bort fra Oslo, hadde bare ett fylke, Vest-Agder med 1,9 prosent, dette året en lavere andel av arbeidsplasser i disse næringene. Til sammenligning var landsgjennomsnittet på 2,3 prosent. Høyest andel i primærnæringene hadde det tidligere Finnmark fylke med 7,1 prosent.

Jordbruket i Hordaland er preget av særlig fire forhold: en krevende topografi for jordbruk, liten gjennomsnittlig bruksstørrelse, et relativt høyt husdyrhold og et betydelig innslag av frukt- og bærdyrking.

Hordalands gjennomsnittlige bruksstørrelse på 132 dekar (2019) var den minste blant landets daværende fylker for bruk med mer enn fem dekar dyrket jord. Til sammenligning var landsgjennomsnittet 252 dekar og i fylket med de største gårdene, Akershus, gjennomsnittlig 336 dekar. De gjennomgående små brukene i Hordaland er et resultat av historiske og særlig topografiske forhold og avspeiler seg i sin tur i driftsformene i landbruket.

Husdyrdriften domineres av storfe- og sauehold. Dette gir seg uttrykk i den store andelen eng og beite av det samlede jordbruksarealet, i 2019 hele 98 prosent. Hordaland hadde dette året 89 storfe per km² jordbruksareal, det samme som i landet som helhet. Hordaland var etter Rogaland, Trøndelag og Oppland dette året nummer fire av landets fylker med hensyn til sauehold.

Mens husdyrholdet er av betydning i alle deler av det tidligere fylket, viser planteproduksjonen store regionale forskjeller. I denne sammenheng merkes særlig fruktdyrkingen i Hardanger, særlig i kommunene Ullensvang, Ulvik og Kvam. Dette avspeiles både i at Hordaland i 2019 var fylket med størst areal til frukt- og bærdyrking her i landet, og at hele 88 prosent av åkerarealet i fylket ble brukt til dette.

Hordaland er blant landets viktigste fiskerifylker med blant annet 15 prosent av landets sysselsatte i fiske, fangst og akvakultur (2019). Fylket har ellers rundt ti prosent av landets registrerte fiskefartøy. Av fangsten hordalandsfiskerne tar opp, føres svært mye i land utenfor fylket. Austevoll var før inndelingsendringene i 2020 fylkets viktigste fiskerikommune.

Hordaland har dessuten en betydelig oppdrettsvirksomhet, og i 2019 lå 20 prosent av alle landets oppdrettsanlegg (for fisk, bløtdyr/krepsdyr/pigghuder og alger) i fylket. Fra disse anleggene (unntatt anleggene for algeproduksjon) ble det samme år solgt sjømat til en samlet førstehåndsverdi på 9,86 milliarder kroner, sju prosent av verdien av landets samlede produksjon. Laks sto for samme år for mer enn 80 prosent førstehåndsverdien av sjømaten produsert ved oppdrettsanleggene i Hordaland.

Hordaland har relativt lite skog; i 2019 var samlet avvirkning 237 000 m³, hvilket utgjør 2,1 prosent av landets samlede avvirkning. Til sammenligning hadde fylket 3,5 prosent av landets skogareal. Voss er den viktigste skogkommunen i Hordaland.

Elektrisitetsforsyningen til boliger, næringsliv og andre konsumenter av elektrisitet i Hordaland blir formidlet gjennom hovedfordelingsnettet som for størsteparten eies av Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap (BKK) AS, Haugaland Kraft AS og Sunnhordland Kraftlag AS, foruten lokale distribusjonsverk. Det største er Bergenshalvøens Kommunale Kraftverk (BKK) som er Norges tredje største nettselskap.

Hordaland var i 2019 etter Rogaland landets viktigste industrifylke målt etter sysselsettingen i næringen. Dette året hadde fylket 30 300 sysselsatte i industri og bergverk inkludert petroleumsutvinning, eller 11,6 prosent av landets sysselsetting i denne næringen.

Tradisjonelt har verksted- og tekstil- og bekledningsindustri vært viktige industribransjer i Hordaland. Målt etter sysselsettingen spiller verkstedindustrien i fortsatt en dominerende rolle med 43 prosent av de sysselsatte i industri og bergverk/petroleumsutvinning i fylket hvorav omkring halvparten i maskinindustrien (inkludert reparasjoner og installasjoner). Tekstil- og bekledningsindustrien har derimot gått vesentlig tilbake og hadde 2019 bare to prosent av fylkets sysselsetting i industri og bergverk/petroleumsutvinning.

Av andre industribransjer i Hordaland i 2019 var bergvergsdrift inkludert petroleumsutvinning og næringsmiddelindustrien viktigst. Disse to bransjene hadde dette året henholdsvis 28 og 12 prosent av de sysselsatte i industrien. Den tradisjonsrike primære jern- og metallindustrien med hjørnesteinsbedrifter i Odda, Tyssedal, Husnes og Ålvik hadde dette året noe over fire prosent av Hordalands industrisysselsetting. De øvrige bransjene hadde alle mindre enn fire prosent av den samlede sysselsettingen i industri og bergverk/petroleumsutvinning.

Bergen hadde 50,4 prosent av Hordalands industri etter sysselsettingen i 2019, 68,5 prosent inkludert Bergensområdet for øvrig. Sunnhordland hadde dette året 17,6 prosent av industrisysselsettingen i Hordaland, Hardanger 5,0 prosent, Nordhordland 7,7 prosent og Voss 1,2 prosent. Av enkeltkommuner med mer enn tre prosent av fylkets industri etter sysselsetting dette året merkes i tillegg til Bergen: Stord, Fjell, Lindås, Bømlo, Askøy og Kvinnherad.

Hordaland hadde etter Rogaland størst sysselsetting i petroleumsnæringen og petroleumsrelaterte næringer blant landets fylker. Disse næringene hadde i 2011 14 100 ansatte med bosted i Hordaland, 10 600 i petroleumsnæringen og 3 500 i petroleumsrelaterte næringer, noe som ga Hordaland 22 prosent av hele landets sysselsatte i disse næringene.

Det er grunn til å merke seg de geografiske forskjellene mellom områder med mange sysselsatt i petroleumsvirksomhet og områder med mange i petroleumsrelatert virksomhet. Enkelte nordhordlandskommuner har mange bosatte arbeid i førstnevnte virksomhetstype (særlig i Lindås, Øygarden og Austrheim), mens sunnhordlandskommunene har mange i sistnevnte (særlig Stord, Fitjar, Sveio og Bømlo). Av landets kommuner hadde Stord i 2011 den største andelen bosatte med arbeid i petroleumsrelatert virksomhet.

Hordaland har mye turisme med svært varierte turistmål som storby, skjærgård, fjordlandskap, høyfjell og breer.

I 2019 hadde Hordaland 9,6 prosent av alle overnattingene i landets hoteller og andre overnattingssteder. Særlig merkes det store innslaget av utlendinger blant gjestene, og i 2019 utgjorde denne gruppen i Hordaland 41 prosent av alle overnattingene mens 59 prosent var nordmenn. Tilsvarende andeler ved overnattingsstedene i hele landet var dette året 30 prosent utlendinger og 70 prosent nordmenn.

Voss er det viktigste turiststedet etter Bergen målt etter antall overnattinger ved hotellene og de øvrige overnattingsstedene. På Voss er særlig vinterturismen av betydning. For øvrig er det svært stor turisttrafikk i Hardanger. I fjellområdene er det et tett fotrutenett, særlig på Hardangervidda. Fjellutspringet Trolltunga i Skjeggedal i Tyssedal, som bare kan nås etter en relativt strabasiøs fottur, besøkes årlig flere titalls tusen turister; i enkelte år kan det vær oppimot 100 000 av dem.