Hordaland (tidligere fylke)

Geologisk sett kan Hordaland deles i tre: Nederst er det et grunnfjellsunderlag med gneiser og granitter fra prekambrisk tid. Over dette ligger det mer eller mindre omdannete sedimentære bergarter fra kambrosilur (fyllitter og andre skifere, kalkstein. mv.), dels også vulkanske bergarter fra den kaledonske fjellkjeden. Øverst finner en overskjøvne, hardere bergarter, vesentlig fra prekambrium, men overskjøvets i kaledonsk tid.

Man regner med at grunnfjellet var slitt ned til en forholdsvis plan flate (peneplan) ved forvitring og erosjon før slutten av prekambrium. Da havet trengte frem over denne flaten i begynnelsen av kambrium for 545 millioner år siden eller tidligere, ble det avleiret sand, leire og kalkslam, som under den senere uroperioden, som vi kaller den kaledonske fjellkjedefoldningen, ble omdannet til sandstein, skifer, kalkstein og særlig fyllitt. Under fjellkjedefoldningen ble deler av grunnfjellsunderlaget og tidligere havbunn revet opp langt borte i nordvest og skjøvet inn som store dekker ovenpå fyllitten og de andre sedimentene.

Grunnfjellet består av gneiser og granitter med mindre innslag av omdannede sedimentære og vulkanske bergarter. Disse skriver seg fra tidsrommet fra ca. 1500 til 900 millioner år tilbake. Den øverste delen av grunnfjellet er enkelte steder påvirket av den kaledonske fjellkjedefoldning, spesielt i de vestre og nordvestre deler av fylket, f.eks. i Nordhordland øst for Fensfjorden, Osterøya og øyene vest for Bergen, der grunnfjellsunderlaget er blitt varmet opp og gitt en helt ny, kaledonsk struktur for noe over 400 millioner år siden; berggrunnen her går under navnet Bergensfeltet eller Bergensbuene.

Kambrosiluren inneholder fossiler fra ordovicium og silur ved Os og fra ordovicium ved Stord, men de opprinnelige leirrike sedimentene er de fleste steder omdannet til fyllitt. Fyllitten gir et meget godt jordsmonn, og fruktdyrkningen i Hardanger er fortrinnsvis utviklet i områder med denne kalkholdige og lettforvitrende bergarten.

De overskjøvne bergarter omfatter øvre del av fyllitten, men i langt større grad dypbergarter og omdannede bergarter som er skjøvet inn langveisfra. Man finner sterkt omdannede dypbergarter som gabbro-anortositt og monzonitt sammen med glimmerskifer og grønnskifer (omdannet kaledonsk havbunn) i Bergensbuene rundt Bergen. Et bredt belte av andre overskjøvne bergarter, mest gneiser, kvartsitter og omdannede, gamle vulkanske bergarter, opptrer langs nordsiden av Hardangerfjorden til Voss og som isolerte rester over store deler av Hardangervidda (f.eks. Hallingskarvet, Hardangerjøkulen og Hårteigen).

Etter at den kaledonske fjellkjede hadde reist seg, ble området på nytt slitt ned til en plan flate. Vulkanske smelter trengte inn langs sprekker i Sunnhordland, der de nå finnes som «lamprofyrganger». Utenfor Bjorøy ved Bergen er det ved undersjøisk tunnelarbeid funnet spaltefyllinger av kullholdig sandstein fra juratiden. Dette viser at overflaten i juratiden ikke var så langt fra den nåværende landoverflaten og forklarer at man har unge avleiringer fra jura, kritt og tertiær på sokkelen like utenfor de ytterste skjærene i vest.

Berggrunnens hardhet og struktur har vært bestemmende for dagens landformer i fylket. Det høyestliggende terrenget finner man i grunnfjellsområdene (Folgefonna, 1662 moh.) og i områder med overskjøvne bergarter, f.eks Hårteigen (1690 moh.) og Hardangerjøkulen (1863 moh.på breen, Hordalands høyeste punkt). Hardangerfjordens løp følger strøkretningen i den kaledonske fjellkjeden. Fjordsidene er slakere og lavlandet mer omfattende der de kambrosiluriske avsetningene dominerer berggrunnen. Fjordene og dalene rundt Bergen er helt dominert av Bergensbuenes struktur, som danner konsentriske buer rundt granittåsene like sørvest for bysenteret.

Løsmassene er mest omfattende i dalene innenfor fjordbotnene og i kambrosilurområdene. Marine avsetninger finnes særlig innerst i fjordene. Landhevningen har medført at slike finnes i flere nivåer, f.eks. som terrasser i dalene innenfor fjordbotnene (opp til 107 moh. i Eidfjord). Eksempler på morenedemte sjøer innenfor fjordbotnen finnes flere steder, f.eks. Eidfjordvatnet, Sandvinvatnet i Odda og Granvinvatnet.

Om lag halvparten av Hardangervidda nasjonalpark ligger innenfor det tidligere fylket Hordalands grenser. Hordaland har ellers to av fastlands-Norges største breer: Folgefonna og Hardangerjøkulen, og her finnes flere av landets høyeste og mest kjente fosser. Blant de høyeste er Tyssestrengene og Ringedalsfossen i Odda og Skykkjedalsfossen i Eidfjord, alle med rundt 300 m loddrett fall. Av kjente fosser for øvrig er Vøringsfossen og Valurfossen i Eidfjord, Låtefoss i Odda, fossene i Kinso i Ullensvang, Skjervefossen i Granvin, Langfossen i Etne og Stalheimsfossen i Voss.

Primærnæringene stod ved sammenslåingen for 1,8 prosent av sysselsettingen i fylket. Hordaland hadde sammen med Vest-Agder lavest andel arbeidsplasser i disse næringene, Oslo unntatt. Til sammenligning var landsgjennomsnittet på 2,5 prosent. Høyest andel, 7,3 prosent, finner man i det tidligere Nord-Trøndelag.

Jordbruket i Hordaland er preget av særlig tre forhold: en liten gjennomsnittlig bruksstørrelse, særlig på grunn av topografien, et høyt husdyrhold og et betydelig innslag av frukt- og bærdyrking.

Hordalands gjennomsnittlige bruksstørrelse på 126 dekar (2012) var den minste blant landets fylker for bruk med mer enn fem dekar dyrket jord. Til sammenligning var landsgjennomsnittet 222 dekar og i fylket med størst gårder, Akershus, 336 dekar. De gjennomgående små brukene i Hordaland er et resultat av de topografiske forholdene og avspeiler seg i sin tur i driftsformene i landbruket.

Husdyrdriften domineres av storfe- og sauehold. Dette gir seg uttrykk i den store andelen eng og beite av jordbruksarealet, i 2012 hele 98 prosent. Fylket hadde dette året 95 storfe per km² jordbruksareal, mot 86 i landet som helhet. Hordaland var etter Rogaland og Oppland nummer tre av landets fylker når det gjaldt sauehold.

Mens husdyrholdet er av betydning i alle deler av det tidligere fylket, viser planteproduksjonen store regionale forskjeller. Fruktdyrking er den viktigste driftsformen i denne sammenheng, både etter areal og inntekt. Hordaland hadde i 2010 med sine 38 prosent størst areal til frukt av alle fylker. Det meste av fruktdyrkingen foregår i Hardanger, særlig i kommunene Ullensvang, Ulvik og Kvam.

I 2013 brakte hordalandsfiskerne i land rundt 23 vektprosent av norske fiskeres fangst, men stod for bare 16 prosent av førstehåndsverdien. Dette skyldes et relativt lite innslag av de mest verdifulle fangstartene, blant annet torskefisk og skalldyr. Av fangsten hordalandsfiskerne tar opp, føres svært mye i land utenfor fylket. Av den samlede fangsten til Norge i 2013 ble bare 1,7 vektprosent ilandført i Hordaland. Austevoll er fylkets viktigste fiskerikommune.

For øvrig har Hordaland en betydelig oppdrettsvirksomhet. I 2013 ble det ved oppdrettsanleggene i fylket slaktet 195 000 tonn matfisk til en førstehåndsverdi på 6,4 milliarder kroner, 16 prosent av verdien på landsbasis. Selv om laks sto for mer enn 80 prosent av slaktet fisk ved oppdrettsanleggene i Hordaland i 2013, er det verdt å merke seg at også mer enn halvparten av regnbueørreten som slaktes her i landet kommer fra virksomheter i Hordaland.

Hordaland har relativt lite skog. I 2017 var samlet avvirkning 318 000 m³, hvilket utgjør tre prosent av landets samlede avvirkning. Til sammenligning hadde fylket 3,7 prosent av landets skogareal. Voss er den viktigste skogkommunen.

Elektrisitetsforsyningen til cirka 229 000 kunder på rundt 9700 gigawatt-timer per år (1993) ble ivaretatt av i alt om lag 40 enheter for produksjon, overføring og omsetning av elektrisk energi. Kraften ble formidlet gjennom hovedfordelingsnettet, som for størsteparten eies av Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap (BKK) AS, Haugaland Kraft AS og Sunnhordland Kraftlag AS, foruten til sammen 23 distribusjonsverk. Det største, BKK, som ble eid av Statkraft AS og 17 av det tidligere fylkets 33 kommuner, omsatte vel 5400 gigawatt-timer per år til distribusjonsverk og andre avtagere.

Hordaland var etter Rogaland landets viktigste industrifylke målt etter sysselsetting. I 2012 hadde fylket 25 600 sysselsatte i industri og bergverk, eller 10,9 prosent av landets sysselsetting i denne næringen. Tradisjonelt har verkstedindustrien og tekstilindustrien vært viktigste bransjer målt etter sysselsetting i Hordaland. I 2012 dominerte verkstedindustrien alene med hele 59 prosent av de sysselsatte i industrien i fylket. Av enkeltbransjene innen verkstedindustrien hadde maskinindustrien 28 prosent, bygging av skip og boreplattformer 16 prosent og jern- og metallvareindustrien 10 prosent av industriens sysselsatte.

Av de andre industribransjene er næringsmiddelindustrien viktigst. Den hadde 17 prosent av industriens sysselsetting i 2012. Den tradisjonsrike primære jern- og metallindustrien med hjørnesteinsbedrifter i Odda, Tyssedal, Husnes og Ålvik hadde dette året noe over 5 prosent av Hordalands industrisysselsetting. De andre industribransjene hadde alle 4 prosent eller mindre av den samlede sysselsettingen i industri, tekstilindistrien (inkl. beklednings-, sko- og lærvareproduksjon) hadde for eksempel 2,6 prosent.

Bergen hadde i 2012 40 prosent av fylkets industri etter sysselsettingen.

Sunnhordland hadde i 2012 20 prosent av industrisysselsettingen i Hordaland, Hardanger med Voss 8 prosent, Midhordland 7 prosent og Nordhordland 11 prosent. Av enkeltkommuner med mer enn 3 prosent av fylkets industri etter sysselsetting dette året merkes i tillegg til Bergen: Fjell, Stord, Lindås, Kvinnherad, Bømlo og Odda.

Hordaland hadde etter Rogaland størst sysselsetting i petroleumsnæringen og petroleumsrelaterte næringer blant landets fylker. Disse næringene hadde i 2011 14 100 ansatte bosted i Hordaland, 10 600 i petroleumsnæringen og 3 500 i petroleumsrelaterte næringer, noe som ga Hordaland 22 prosent av hele landets sysselsatte i disse næringene.

Det er grunn til å merke seg de geografiske forskjellene mellom områder med mange sysselsatt i petroleumsvirksomhet og områder med mange i petroleumsrelatert virksomhet. I enkelte nordhordlandskommuner har mange bosatte arbeid i førstnevnte virksomhetstype (særlig i Lindås, Øygarden og Austrheim), mens sunnhordlandskommunene har mange i sistnevnte (særlig Stord, Fitjar, Sveio og Bømlo). Av landets kommuner hadde Stord i 2011 den største andelen bosatte med arbeid i petroleumsrelatert virksomhet.

Hordaland har mye turisme med svært varierte turistmål som storby, skjærgård, fjordlandskap, høyfjell og breer.

Det tidligere fylket hadde i 2013 8,6 prosent av sengene i landets hoteller og pensjonater og 9,5 prosent av gjestedøgnene. Særlig merkes det store innslaget av utlendinger blant gjestene. I 2013 hadde Hordaland 12,9 prosent av de utenlandske gjestene ved landets overnattingssteder og 9,4 prosent av de norske.

Voss er det viktigste turistsenteret etter Bergen, særlig er vinterturismen her av betydning. For øvrig er det svært stor turisttrafikk i Hardanger. Det er et tett fotrutenett på Hardangervidda. Fjellutspringet Trolltunga i Skjeggedal i Odda ble besøkt av 80 000 turister i 2016.