Hardangervidda nasjonalpark ligger i Eidfjord, Ullensvang og Odda kommuner i Hordaland, Nore og Uvdal og Hol kommuner i Buskerud, Vinje og Tinn kommuner i Telemark. Opprettet 1. juni 1981. Areal 3422 km2, høyeste punkt er Sandfloegga, 1721 moh.

Landskapsvernområdene Skaupsjøen/Hardangerjøkulen (ca. 561 km2) og Møsvatn/Austfjell (ca. 301 km2) ligger inntil nasjonalparken på nordsiden og østsiden henholdsvis.

Hardangervidda er Nord-Europas største høyfjellsplatå, preget av store vann, lange flyer og bølgende fjellpartier med runde konturer. Bare lengst i vest og nord blir landskapet mer dramatisk, med breer, steile nuter og bratte daler. Typisk for vidda er at elvene mot vest er korte og har kraftige fall og bare små vann. Østover faller vidda svakt, med store vann, langsomme elver og bare små stryk mellom stilleflytende partier. Omtrent 3/4 av nasjonalparken blir drenert østover, resten vestover. Selve hjertet av nasjonalparken finner vi rundt Nordmannslågen og Bjornesfjorden, som er nasjonalparkens største vann og utgangspunktet for Numedalslågen. Her er det flatt, og tallrike små tjern, store vann og lange myrer veksler med sandrygger og grågrønne steinete heier.

Kvenna er det andre store vassdraget på Hardangervidda. Den renner nokså rett vest-øst og har sine kilder langt i vest, omkring Litlos og Hellevassbu, og faller ut ved Mogen turisthytte innerst i Møsvatn. Selv om løpet er kort, er Kvenna en stor elv på grunn av sitt store nedbørsfelt, med mange vann og mye snø. I tidenes løp har elva gravd seg ned i en vid, men tydelig elvedal, der sidene stiger 100 til 250 meter før de flater seg ut.

Den vestlige delen av vidda er mer vekslende enn den østlige. Landskapet er preget av nuter og trange skar, mens korte og til dels bratte daler med flotte stryk og fosser fører vannet ned til Sørfjorden og Røldal. Særlig rik på fosser er Kinso. På toppene ligger det store snøfonner og små breer. Lengst i sørvest, omkring Solfonn, er landskapet ødslig på grunn av harde bergarter. Blanke sva med løse steiner, vann og snøfonner er det som oftest møter øyet, og om vinteren kan snømengdene være svært store.

Den nordvestlige delen av vidda domineres av to vassdrag, Kinso og Veig. Mellom disse ligger Hårteigen, viddas kanskje mest markante fjell (se avsnittet nedenfor). Veig har sine sørligste kilder litt nord for Litlos turisthytte, og elva renner nokså rett mot nord gjennom en karakteristisk dal. Den slynger seg fram gjennom myr og kjerr og passerer flere gamle setrer, før den forlater nasjonalparken like ved Viveli gård. Litt lenger nord kaster elva seg utfor en av Norges flotteste fosser, Valursfossen, før den ender nede i Eidfjord. Landskapet omkring Veig er langt grønnere enn lenger sør. Årsaken er kalkrike bergarter som gir frodig plantevekst og gode beiter. Noen av de eldste setrene på Hardangervidda ligger da også her. I Veigdalen blir det tidlig grønt om våren, og dalen er et av reinens viktigste kalvingsområder.

Gjennom den vestligste delen av nasjonalparken renner Kinso, som kommer fra en rekke vann på vestsiden av Hårteigen. Elva faller nokså bratt og danner på veien ned til Kinsarvikbukta en helt enestående rekke med fossefall. Turen langs elva fra Stavali turisthytte og ned til Kinsarvik er en vandring i grønn vestlandsnatur, mens sjo og brus fra stryk og fosser er følge hele veien.

Nasjonalparkens mest dominerende fjell er Hårteigen. Med sine 300 meter høye, nesten loddrette sider hever den seg markant over den flate vidda og er i klarvær synlig fra nesten hele nasjonalparken.

Den øvre del av fjellet er en liten rest av den gamle havbunnen (se avsnittet om geologi) som en gang dekket hele vidda. Dette er harde bergarter som har beskyttet de mykere underliggende lagene og dermed gitt den karakteristiske profilen. Utsikten fra den 1690 meter høye toppen er i klarvær nesten utrolig vidtfavnende, med Solfonn og Ryfylkeheiene i sør, Folgefonna i vest, Hardangerjøkulen i nord, Gausta i øst. Seint i sesongen er det vanligvis lett å bestige fjellet fra øst, der det er en bratt renne som fører opp til toppen. På forsommeren er denne renna gjerne tettet med en loddrett snøskavl helt øverst, og da er det nødvendig å ta seg fram på nordsiden over et skråsva som mange nok vil oppfatte som ganske luftig. Det er lagt ut tau her, slik at oppstigningen er farefri.

Vidda er klimatisk i miniatyr som landet vårt, det er vått i vest og tørt i øst. Sommeren er preget av at vi er jevnt over omkring 1000 meter over havet, med mer sol på østvidda enn lenger vest. Vinteren er snørik i vest, snøfattig i øst.

Berggrunnen på Hardangervidda er i store trekk nokså oversiktlig. Selve grunnplatået består av prekambriske bergarter som gneis og granitt, over tusen millioner år gamle. De dominerer hele østvidda, det vil si stort sett den delen av nasjonalparken som ligger i Telemark og Buskerud.

Området ble så oversvømt av hav, hvori det ble avsatt kalkholdige sedimenter, og denne gamle havbunnen dekker store deler av vestvidda og nordover på begge sider av Nordmannslågen og området vest for Halnefjorden. Skiferen er nesten svart, og sammen med kalkinnholdet gir den et godt jordsmonn når den forvitrer. Dette sammen med høyere nedbørsmengder fører til at den vestre delen av nasjonalparken er langt frodigere enn den østre, som domineres av sure og harde bergarter, og som dessuten har mindre sommernedbør.

Under hele istiden var Hardangervidda dekket av en stor isbre, som ved sin bevegelse har dannet lange og mange morenerygger. Disse ble til demninger da isen forsvant og forklarer vrimmelen av større og mindre vann overalt på Vidda. Under avsmeltingen dannet det seg også store elver, dels oppe på isen, men i stor grad også under breen. Her ble det dannet store tunneler, der sand og grus ble avsatt på bunnen, mens vannet slipte seg opp i tunneltaket når vannmengden økte. Da isen forsvant, ble disse grusåsene, som kalles eskere på fagspråket, liggende som lange rygger i landskapet. Det er mange av dem på Vidda, men den flotteste er Sørfjordingsrindane, som ligger vest for Nordmannslågen. Den slynger seg som en 10–20 meter høy og ormaktig rygg framover mot vannskillet ned mot Veigdalen. Turiststien fra Sandhaug til Hadlaskar-turisthytta går et stykke på denne eskeren.

Mesteparten av nasjonalprken ligger over tregrensen og dette, sammen med det forholdsmessig flate relieffet, gjør at forskjellige heier er den dominerende vegetasjonstypen.

I vest er de frodigere enn i den tørrere østlige delen, noe som forklarer hvorfor villreinen finner sine beste sommerbeiter i vest. Langs de store elevene, og stedvis også ved vannene, er det store vierkratt som danner ypperlige biotoper for et rikt fugleliv. Det flate terrenget gjør at det stedvis er store myrområder, særlig utpreget er dette langs Lågens øvre løp.

Med dagens klimaendring rykker bjørkeskogen fram langs elvedalene, noe som særlig er fremtredende langs Veig og Kvenna. Forsetter temperaturen å stige som i dag, vil vi kanskje få forhold som i bronsealderen, da hele Vidda var mer eller mindre dekket av furu- og bjørkeskog. Ved Nordmannslågen er det funnet furustammer med en diameter på 30 cm, noe som forteller at det den gang var velutviklet skog der.

Med sitt varierte jordsmonn og klima har Vidda en artsrik flora, og over 500 bregner og blomsterplanter er registrert her. De mest artsrike områdene er i vest omkring Litlos og nordover mot Hårteigen, hvor det er store flak med kalkholdig skifer.

Flere arter har sin sørgrense på Vidda, det gjelder blant annet gullmyrklegg, som er kjent fra Skaupsjøområdet og nord til Rørosvidda. En plante de fleste legger merke til, er den staselige søteroten, som kan bli opp til en meter høy og har store, dyprøde blomster. Den har fra historisk tid vært kjent for sine medisinske egenskaper, og ble i sin tid samlet så iherdig at den var truet mange steder. Søteroten er mest vanlig på sørvidda fra Nordmannslågen og ned til Kvenna. Et sted det er lett å se den, er i lia rett nord for Haukeliseter fjellstue ved europavei 134. Søtefossen i Kinso har navn etter en stor forekomst av planten.

Hardangervidda har takket være sin rike flora også et rikt dyreliv. Det er registrert innpå hundre fuglearter og 21 forskjellige pattedyr i området. Dyregeografisk er området interessant, fordi en rekke arktiske arter har sine sørligste norske og til dels europeiske forekomster eller hekkeplasser i nasjonalparken. Det gjelder for eksempel fjellrev, snøugle, fjelljo, havelle og et par vadefugler.

På Hardangervidda finner vi de største villreinflokkene i hele Europa, og dyrene har spilt en viktig rolle for ferdsel og bosetning på Vidda fra de tidligste tider. Villreinen har alltid vekslet i antall, men i dag er omkring 6000 vinterbeitende dyr der.

Et annet viktig dyr på vidda er fjellreven, som en gang var vanlig her. Nå er den totalfredet, og det er satt i gang et stort avlsarbeid for å få opp bestanden. Et problem er at rødreven er blitt en viktig konkurrent for den mindre fjellreven. Også jerven finnes på Hardangervidda, men bare som streifdyr. Bestanden av andre rovdyr og av smågnagere veksler sterkt.

Hardangervidda er særlig kjent for sine store forekomster av lemen fra år til annet. I gode lemenår kan det vektmessig være ti ganger så mye lemen som rein på vidda. Når vi tenker på forskjellen i størrelse mellom disse dyrene, skjønner vi fort at det enkelte år kan være millioner av dette lille, vakre dyret her.

Snøugla er en fugl som lever på de tidvis store forekomstene av smågnagere. Den er en sirkumpolar fugl (det vil si at den er utbredt rundt hele polkalotten), som følger toppene i smågnagerbestandene. På Hardangervidda har den noen av sine sikreste hekkeplasser i Norge. Fjellvåken er viddas vanligste rovfugl, og den er særlig tallrik når lemen og fjellrotter ferdes over hele fjellet, det samme gjelder jordugle. De mange og store myrene med små bekker og vann har gjort at Vidda har en av de høyeste og mest varierte bestandene av vadere i hele landet. Den staseligste og i alle fall største er tranen, men andre nokså tallrike arter er fjellmyrløpere, sandlo, brushaner, bekkasiner, myrsnipe, heilo og strandsnipe.

Det er mange fosser opp på veien fra fjordene og inn på vidda, og vi regner med at alle fiskeartene er blitt innført med menneskelig hjelp. Ørreten er suverent den vanligste arten, mens røye og sik er kjent fra Lågen-vassdraget. Ørekyten er dessverre nå på vei innover Vidda fra øst, trolig spredd ved at den brukes som levende agnfisk.

Det er tallrike merkete stier og overnattingsmuligheter for den som ønsker å ta en tur på Vidda. Nettsiden UT.no er en ypperlig turplanleggeradresse, og Den Norske Turistforenings hjemmesider gir til enhver tid oversikt over hyttenes åpningstider, telefonnummer og så videre.

Det er tallrike innfallsporter til Vidda med daglige busslinjer både langs europavei 134 på sørsiden, riksvei 7 på nordsiden og flere dalstrøk inn fra Numedalen. Fra alle disse veiene er det mellom én og tre timer fottur inn til nasjonalparkgrensen. Bergensbanen egner seg også ypperlig som startpunkt for fot- og skiturer på den nordlige delen av Vidda.

Nasjonalparken ble opprettet etter en meget hard natur- og miljøverndebatt i 1970-årene. Hardangervidda var med i den opprinnelige landsplanen for nasjonalparker fra 1964, men opprettelsen ble utsatt på grunn av områdets vannkraftressurser. Ved behandlingen av verneplan for vassdrag i 1973 ble Kinso-vassdraget vernet. Samtidig ble Eidfjord Nord vedtatt utbygd (Vøringsfossen). Debatten kom etter hvert til å dreie seg om to meget omstridte kraftutbygginger, Eidfjord Sør (Veig) og Dagali. Disse vassdragene representerte store verneverdier, samtidig som kraftmengdene var betydelige. Verneinteressene var blant annet organisert gjennom Naturvernforbundets Aksjon Hardangervidda. Det ble trolig utarbeidet mer dokumentasjon om verneverdiene på Hardangervidda enn om noe annet område i landet. Saken ble etter hvert løftet opp på politisk plan, og etter en hard debatt innad i Arbeiderpartiet ble Dagali og Veig varig vernet, og Hardangervidda nasjonalpark opprettet 1981.

Opprettelsen av nasjonalparken på Hardangervidda regnes ofte som den største seieren for verneinteressene noensinne. På grunn av eiendomsforholdene gjelder spesielle regler i denne nasjonalparken. Blant annet er reglene for motorisert ferdsel, ikke minst på bar mark (traktorsleper), mer liberale enn i de fleste andre nasjonalparker. I reinsjakta må dette også ses i sammenheng med at dette er det største veiløse området i Sør-Norge.

I samband med vernet av Hardangervidda fastslo Høyesterett at selv om naturvernlova sa at nasjonalpark i hovedsak skulle opprettes på statsgrunn, var 50 % privat (som på Hardangervidda) innenfor lovens ramme.  Dette ble viktig for nasjonalparker opprettet senere. Kravet til minst 50 % statsgrunn falt bort ved vedtak av naturmangfoldloven.

  • Barth, Edvard K. & Johan Brun, red.: Hardangervidda, 1985. I Norges nasjonalparker, 11.
  • Lauritzen, Per Roger & Rigmor Solem: Hardangervidda [...], 2007.
  • Ryvarden, Leif. 2011: Hardangervidda – naturen, opplevelsene og historien. Cappelen Damm forlag.
  • Ryvarden, Leif. 2010 Norges nasjonalparker, Cappelen Damm forlag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

20. april 2015 skrev Jon Egil Heyerdahl

I henhold til denne linken er parken opprettet
10 april ikke 1 juni.
http://www.visitnorway.com/no/Product/?pid=128940

Er det mulig å få sjekket opp og eventuelt korrigert?

20. april 2015 svarte Sverre Olav Lundal

Forskriften er datert 10.4.1981. I kraft frå 1.6.1981. Sjå Lovdata:
http://www.hol.kommune.no/PageFiles/21716/Forskrift%20-%20Hardangervidda%20nasjonalpark%20Odda%20Ullensvang%20og%20Eidfjord%20kommunar%20Hordaland%20Vinje%20og%20Tinn%20kommunar%20Telemark%20Hol%20Nore%20og%20Uvdal%20kommunar%20Buskerud.pdf

20. april 2015 skrev Jon Egil Heyerdahl

Takk for svar, fant også denne:
https://lovdata.no/dokument/MV/forskrift/1981-04-10-4830

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.