Flate med bølgerifler i ringerikssandstein fra silur. Vegskjæring ved Kroksund nær Sundvollen.
Silur er en periode i geologisk tidsregning, fra 443,8 til 419 millioner år tilbake i tid. I Norge finnes fossilrike bergarter fra silur særlig i Oslofeltet.
Perioden er oppkalt etter silurene, en krigersk før-keltisk stamme i Wales.
Silur følger etter perioden ordovicium, og kommer før devon. Perioden silur deles inn i epokene (fra eldst til yngst) llandovery, wenlock, ludlow og pridoli.
Fordelingen av hav og land var annerledes enn i dag. Mye av landjorden var samlet i superkontinentet Gondwana som dekket deler av den sørlige halvkule, mens havet Panthalassa dekket den nordlige halvkule.
Bergartene som ble dannet i løpet av silurperioden, utgjør silursystemet. Det ble først definert fra Wales og England av briten Roderick Impey Murchison i 1835.
Den kaledonske fjellkjedefoldning foregikk for en stor del i slutten av silurtiden og inn i devontiden, da et vestlig og et østlig kontinent kolliderte og skapte en høyreist fjellkjede som man har rester av i Norge, Storbritannia, Øst-Grønland og langs østkysten av Nord-Amerika. I denne fjellkjeden finner vi blant annet sterkt omdannede siluriske avleiringer og eldre berggrunn som har beveget seg lange strekninger som skyvedekker. Steinsmelter (magma) krystalliserte på dypet til granitt og andre dypbergarter, som nå finnes i Irland, Skottland og langs østkysten av Nord-Amerika.
Silursystemet omfatter avleiringer avsatt i havet under et varmt klima, men mot slutten av perioden og inn i devontiden ble det kontinentale forhold mange steder, med avleiring av store masser av sand i innsjøer og på elvesletter, for eksempel i Old Red-avsetningene.
Silur. Fossiler fra silursystemet: – Pentamerus sp., en brachiopode. – Monograptus sp., en graptolitt. – Favosites sp., et koralldyr. – Semaiophyllum sp., et koralldyr. – Encrinurus sp., en trilobitt. – Pterolepis sp., en rundmunn. – Mixopterus sp., en sjøskorpion.
Silur startet med masseutryddelsen på grensen fra ordovicium, der et flertall av artene døde ut.
De viktigste marine fossilene fra silur er brachiopoder, graptolitter, koraller, stromatoporider, sjøliljer, mollusker og trilobitter, og fra den senere del av perioden har man også fisker og sjøskorpioner, som levde i brakk- eller ferskvann.
Blant fiskene oppstod en stor gruppe kjeveløse panserfisk, som var viktige i økosystemene i lang tid, og de første fiskene med kjever.
I løpet av silur kom også det første livet på landjorda. Fram til silur hadde det bare vært liv i vann. De første landplantene utviklet seg i den senere del av perioden, representert ved Cooksonia. I tillegg kom de aller første landlevende leddyrene.
I Norge finnes avleiringer fra silur særlig i Oslofeltet, hvor de eldste og meget fossilrike havavleiringene nederst i lagrekken avløses oppad av sandstein som opprinnelig ble avsatt i ferskvann. Sanden kom med elver fra den kaledonske fjellkjeden, som hadde begynt å reise seg i nord og vest, og samlet seg til en lagpakke med tykkelse på opptil 1000 meter (Ringerikssandsteinen).
I disse avleiringene er det funnet fossiler av primitive fisker og en 75 cm lang sjøskorpion, et av Norges fineste fossiler (Mixopterus kiaeri). Mer omdannede sedimentære bergarter fra silur er kjent fra Vestlandet, i Trøndelag og Nord-Norge.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.