Odovicium, geologisk tidsavsnitt eller periode som ligger 488–444 millioner år tilbake. Det gjør den til den nest eldste perioden i den paleozoiske æra. Ordovicium var perioden etter kambrium og før silur.

Perioden kan deles i tre epoker: tidlig-, midt- og senordovicium med alder henholdsvis 4880–472, 472–461 og 461–444 millioner år.

Bergartene som ble dannet i den ordoviciske perioden, utgjør det ordoviciske system eller ordoviciumsystemet, først definert i 1879 fra Arenigfjellene mellom England og Wales av den engelske geologen Charles Lapworth.

Perioden er oppkalt etter en gammel keltisk folkegruppe, av romerne kalt Ordovices.

Det ordoviciske system omfatter fossilrike bergarter på alle kontinenter, hvorav mange ble avsatt i eller ved grunne hav. Den baltiske jordplaten med Norge var til å begynne med atskilt fra den Laurentiske jordplaten (med dagens Nord-Amerika og Grønland) av Iapetushavet.

Begge områdene lå langt i sør, og i løpet av perioden skrumpet Iapetushavet inn. Landområdene på hver side støtte sammen, slik at en fjellkjede begynte å danne seg mellom dem. Det ble betydelig vulkansk virksomhet langs øybuer, og store deler av havbunnen ble skjøvet på land og innkapslet i en sammenklemt sone, som i Nord-Europa er kjent som den kaledonske fjellkjede.

Langt i sør drev et stort landområde med dagens Sør-Amerika, Afrika, India og Australia inn over det som var den tids sydpol og ble nediset. Den ordoviciske istiden varte her i 10–15 millioner år og førte til at havnivået ellers i verden ble senket med ca. 100 meter.

Det ble en rikere variasjon av dyreformer med kalkskall i ordovicium enn i den foregående perioden, kambrium. Foruten trilobitter fantes det et rikt utvalg med graptolitter, brachiopoder og koraller, sjøliljer (krinoider), blekkspruter (nautiloideer), bryozoer osv., og de første primitive fiskene begynte å utvikle seg. En form for planter kan også ha begynt å gjøre seg gjeldende på land.

I vårt land finnes to serier av ordoviciske bergarter:

1) Bergarter dannet av sedimenter avsatt på en grunn plattform. Sedimentene er omdannet til svarte og grå skifre, siltstein, knolleskifer, knollekalk, kalkstein og sandstein og finnes særlig i Oslofeltet og langs randen av fjellkjeden mellom Stavanger og Finnmark.

De ble avleiret i et grunt hav som strakk seg over Sverige mot de baltiske statene. Området lå dengang på den sørlige halvkule, noe sør for ekvator.

2) Bergarter dannet i det tidligere Iapetushavet nordvest for den nåværende kysten og senere skjøvet inn i den kaledonske fjellkjede.

Fjellkjedens ordoviciske bergarter finnes vest i landet, hele veien mellom Stavanger og Finnmark. Her er det tale om både omdannede avleiringer, magmatiske bergarter og gammel havbunn som ble stuvet sammen og transportert i sørøstlig retning som skyvedekker.

I noen av de omdannede sedimentene finnes mer eller mindre godt bevarte fossiler. Omvandlet havbunn finnes i de såkalte ofiolitt-kompleksene, som omfatter sekvenser med gabbro, tettstilte diabasganger, putelava og omvandlede dyphavsedimenter. Noen av våre viktigste kisforekomster finnes i slike bergarter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.