Hardanger

Grunnfjellet ligger i dagen i det meste av det tradisjonelle Hardanger. Kambrosiluriske skifre, til dels betydelig foldet og omvandlet, dekker imidlertid grunnfjellet på store deler av Hardangervidda og stedvis langs nordsiden av Hardangerfjorden. Sør i Hardanger, dels også i nordvest, er skifrene dekket av eldre, motstandsdyktige bergarter av grunnfjellsalder, men omdannet i kaledonsk tid (se Den kaledonske orogenese), og skjøvet fra nordvest over skifrene. Disse harde, overskjøvne bergartene danner de høyeste fjellene i Hardanger og fylket: Hardangerjøkulen i nordøst (1861 meter over havet på fast fjell), Hårteigen sentralt på Hardangervidda (1690 meter over havet) og Sandfloegga i sørøst (1721 meter over havet).

Fjordene og dalene innenfor skjærer seg dypt ned i berggrunnen. Innenfor fjordbotnene er det flere steder morenedemte sjøer (for eksempel Sandvinvatnet i Odda, Eidfjordvatnet og Granvinsvatnet). Vest for Sørfjorden ligger Folgefonna, en av Norges største isbreer. Langs fjordene er det mange steder lune lier med frodig vegetasjon og dyrket jord med blant annet store frukthager.

Bosetningen er konsentrert til fjordsidene og de nedre deler av enkelte daler. De største tettstedene er basert på industri som nytter lokal vannkraft (for eksempel Odda, Tyssedal, Ålvik) og sentralsteder med viktige administrasjons-, kommunikasjons- og handelsfunksjoner (for eksempel Norheimsund).

De største tettstedene i Hardanger er (innbyggertall 2019): Odda (4876), Norheimsund (4399; omfatter fra 2019 også det tidligere selvstendige tettstedet Øystese), Tyssedal (601), Kinsarvik (555), Eidfjord (544), Ulvik (534), Ålvik (487) og Granvin (485).

Det tradisjonelle Hardanger er relativt tynt bosatt med bare 3,6 innbyggere per kvadratkilometer (2020), mot 18,8 i Vestland fylke som helhet. Dette skyldes innslaget av store folketomme fjellstrekninger i hardangerkommunene. Folketallet i Hardanger har vært synkende siden andre verdenskrig, vesentlig som følge av redusert sysselsetting i jordbruket og i den kraftkrevende industrien. I tiårsperioden 2010–2020 utgjorde nedgangen gjennomsnittlig 0,2 prosent årlig mot en vekst på 0,8 prosent årlig i Vestland fylke (etter dagens fylkesgrenser).

Utenom lokal administrasjon og tjenesteyting er industri, jordbruk og turisttrafikk viktige næringer. Viktigste industribransje er primær jern- og metallindustri basert på vannkraft (Odda, Tyssedal og Ålvik). Viktigste driftsform i jordbruket er saue- og storfehold, samt fruktdyrking. Både fruktdyrkingen og saueholdet er driftsformer som er betydelige også i landsmålestokk.

Hardanger har betydelig kraftproduksjon. I 2019 var det utbygd en maskininstallasjon på i alt 2086 MW og med en midlere årsproduksjon på 7973 GWh. Dette utgjør 23,6 prosent av fylkets produksjon. Eidfjord og Odda er de viktigste kraftkommunene. De største kraftanleggene er i Simavassdraget i Eidfjord der Lang-Sima og Sy-Sima kraftverker har i alt 3524 GWh i midlere årsproduksjon (2019).

Viktigste veiforbindelser fra Hardanger til Østlandet er riksvei 7 over Eidfjord og den nordlige delen av Hardangervidda til Hallingdal og E134 fra Jøsendal i Odda over Røldal og Haukelifjell til Vestfold og Telemark. Disse to forbindelsene fører også vestover; riksvei 13 fører fra riksvei 7 ved Hardangerbrua til Voss der den møter E16 til Bergen, og E134 fører fra Jøsendal til Haugesund. Viktigste nord–sør-forbindelse er riksvei 13, indre stamvei på Vestlandet, som fører fra Voss over Granvin og langs Sørfjordens østside til Odda og Røldal og videre til Suldal i Ryfylke.

Åpningen av Folgefonntunnelen mellom Odda og Kvinnherad i Sunnhordland (fylkesvei 551) i 2001 og forbindelsen videre via Jondalstunnelen fra Mauranger i Kvinnherad til Jondal i 2012 (fylkesvei 107) har gitt bedre interne forbindelser i Hardanger og mellom Hardanger og Sunnhordland, likeledes kortere forbindelser ut av området for mange. For Indre Hardanger og Bergens-området har åpningen av Hardangerbrua i 2013 (riksvei 13) vært viktig selv om trafikken foreløpig er lavere enn prognosene.

Hardangerbana Voss–Granvin ble nedlagt for persontrafikk i 1985. Det går fortsatt godstrafikk fra Voss stasjon til næringsområdet og terminalen på Palmafoss stasjon på den gamle Hardangerbana. Personbåttrafikken i Hardanger er lagt ned i takt med utviklingen i veiforbindelsene; bare rene turistruter er i drift om sommeren. Også bilfergetrafikken er redusert i kjølvannet av bedringene i veinettet. Nå er det bare to fergesamband igjen i Hardanger: Kinsarvik–Utne–Kvanndal og strekningen Jondal–Tørvikbygd.

Hardanger er opprinnelig et fjordnavn, sammensatt av folkenavnet norrønt hǫrðar eller adjektivet harðr, 'hard', andre ledd angr, 'trang fjord'.

• Dialekter i Hardanger
• Sunnhordland
• Midhordland
• Nordhordland
• Hordaland

• hardangerfjord.com - offisiell besøksguide

• Bruaset, Oddgeir: Nådelaust liv i gåvmilde Hardanger, 2001, isbn 82-476-0199-0, Finn boken
• Fett, Per: Førhistoriske minne i Hardanger, 1954-75, 7 b., Finn boken
• Hardanger i manns minne, utg. av Hardanger folkemuseum, 1981
• Hardanger samlinger: Gamle Kildeskrifter til Belysning av Hardangers Kultur og Personalhistorie, udg. af Hardanger historielag, 1911-41, 7 b., Finn boken
• Måge, Knut L.: Hardanger-bibliografi, 1978, Finn boken
• Olafsen, O.: I gamle dage: fortællinger og skildringer fra Hardanger, 1908, Finn boken
• Opedal, Halldor O.: Makter og menneske: folkeminne ifrå Hardanger, 1930-88, 17 b., Finn boken
• Opedal, Halldor O.: Gamle handverk i Hardanger, 1982, isbn 82-7101-099-9, Finn boken
• Opedal, Halldor O.: Hardingmålet: ord og vendingar og stil, ny utg., 2005, isbn 82-90616-13-9, Finn boken