Rasjonalitet, fornuft, fornuftighet, fornuftsmessighet og hensiktsmessighet.

Rasjonalitet er et omstridt begrep i filosofien, men kan sies å betegne to ting i hovedsak:

  1. en standard eller målestokk som man bruker for å vurdere om menneskers tanke- og handlingsliv er fornuftige eller hensiktsmessige
  2. den evnen individet besitter som gjør det mulig både å etterkomme og å feile hva gjelder de kravene eller betingelsene som ligger i (1).

En kan være rasjonell i betydning (2), uten å være rasjonell i betydning (1). Det virker derimot klart at det å være rasjonell i betydning (1) fordrer at man er rasjonell også i betydning (2). Følgelig har man gjerne tenkt seg at rasjonalitet i betydning (1) er avledet eller springer ut av rasjonalitet som evne og kapasitet (2).

Gjennom filosofihistorien har man gjerne tatt utgangspunkt i Platons og Aristoteles' tese om at mennesket er et vesen med fornuft - et såkalt rasjonelt dyr - og diskusjonene har gjerne dreid seg om hvordan denne kapasiteten skal forstås.

Diskusjonen rundt rasjonalitet handler også om hva slags kriterier eller prinsipper som er forutsatt for at noen skal regnes som rasjonelle og fornuftige, i hvilken grad mennesket evner å leve opp til disse, samt hvordan man kan bruke slike prinsipper for å begrunne moralske prinsipper, politiske organisasjonsstrukturer eller vitenskaplige metoder.

Ifølge tradisjonen etter Aristoteles og Platon har man forbeholdt rasjonalitet og fornuft til mennesket, og tenkt at dyrs atferd og tanker ikke kan måles på denne måten fordi de nettopp mangler evnen til fornuft og rasjonalitet. Denne tradisjonen står fortsatt sterkt i samtidig filosofi.

Imidlertid har resultater fra siste års forskning på dyrs kognisjon og adferd gjort at enkelte teoretikere nå hevder at dyr også kan regnes for å være mer eller mindre rasjonelle, selv om dette også avhenger sterkt av hva slags teori om rasjonalitet man legger til grunn. 

Det er vanlig å skille ulike typer av rasjonalitet avhengig av hva slags område vår fornuft eller evne til rasjonalitet anvendes på. Her hersker det også uenighet om hvilke områder som faktisk kan underlegges vår fornuft eller rasjonalitet, samt på hvilken måte dette foregår.

Rimelig høy grad av enighet finner vi blant filosofer når det gjelder spørsmålet om fornuften har en rolle å spille innen kunnskapservervelse, og det å forstå mer av verden.

Hva slags rolle er mer kontroversiell, men det er vanlig å påstå at det vi tror og tenker om verden er noe som kan måles opp i mot standarder av epistemisk- eller teoretisk rasjonalitet. Disse standardene bestemmes igjen ut fra hva det er som indikerer om noe er sant eller usant.

Ledestjernen eller siktemålet her er med andre ord virkeligheten og sannheten. Selv om filosofer er uenige om hvorvidt det er tanken eller sansene som er kongeveien til sannhet, så er de stort sett enige om at våre oppfatninger bør rette seg etter det som sant er og følgelig at standardene for epistemisk rasjonalitet bør ha noe med sannhet å gjøre.

En er følgelig epistemisk rasjonell i den grad ens oppfatninger er i tråd med - hverken i konflikt med eller går for mye utover - de grunnene en har til å tro at noe er sant eller ikke.

I kontrast til epistemisk rasjonalitet står den praktiske fornuft eller -rasjonalitet. Her spør man seg ikke hvor rasjonelt det er å tro at ulike ting er sant, men snarere hvor rasjonelt det er å gjøre ulike ting.

I motsetning til det som er tilfelle med epistemisk rasjonalitet er filosofer svært uenige om hva siktemålet eller ledestjernen med praktisk rasjonalitet består i.

Aristoteles angir menneskets funksjon og lykken (gresk: eudaimonia) som siktemålet for et rasjonalt vesen, Kant hevder at frihet og moralloven er det sentrale.

Utilitarister, som Jeremy Bentham og John Stuart Mill, snakker om å maksimere nytelser og minimere lidelser, mens moderne beslutningsteori gjerne tar utgangspunkt i individets gitte ønsker og verdier.

Et grunnleggende skille mellom ulike typer av praktisk rasjonalitet gjøres på bakgrunn av struktur.

Såkalt instrumentell-, mål-middel- eller simpelthen formålsrasjonalitet er en måte å tenke om rasjonalitet der man anser det rasjonelle som noe som bare gir seg relativt til at man har et gitt formål eller mål.

Gitt at man har et mål om å leve sunt, vil for eksempel det rasjonelle og fornuftige være å forfølge de mest effektive midlene som en kan bruke for å realisere nettopp dette målet.

Hva som er rasjonelt gir seg da som en funksjon av (a) hvilke verdier eller mål aktøren har; samt (b) hvilke oppfatninger aktøren har om verden.

Denne måten å tenke om rasjonalitet på spores gjerne tilbake til de britiske empiristene, som Thomas Hobbes, John Locke og særlig David Hume, og har lagt grunnlag for de moderne beslutningsteoriene man har utviklet matematiske modeller for innen såkalt beslutningsteori (engelsk: rational choice theory).

En annen variant av denne modellen får man om (b) - altså aktørens subjektive oppfatninger om verden - erstattes med en mer objektiv størrelse, der hvilke midler som rent faktisk er egnet til å realisere aktørens mål legges til grunn.

En annen variant finner man i Aristoteles' måte å tenke om praktisk rasjonalitet, der målene som angir hva som er rasjonelt er gitt ikke av individets subjektive preferanser eller ønsker men av hva som ligger der av formål i menneskets natur.

Aristoteles definerte mennesket som et rasjonelt eller fornuftig dyr (gresk: zoon logikon) slik at menneskets mål og hensikt bestemmes av fornuftens egne mål.

En begrensning ved den instrumentalistiske- eller formålsrettede måten å betrakte rasjonalitet på er at den ikke er i stand til å vurdere målenes verdi, fornuft eller rasjonalitet uten at man samtidig tar andre mål for gitt.

For å vurdere målet om sunn helse instrumentelt må man nettopp vurdere om sunn helse er formålstjenlig satt opp mot andre mål, som for eksempel som middel for å realisere målet lykke. Da igjen må man vurdere lykken som et mål og igjen må man spørre om lykke er et effektivt middel til å nå andre mål.

Slik havner man i en uendelig regress, der ingen mål lar seg bestemme som rasjonelle eller fornuftige uten at man trekker inn nok et mål som i sin tur trenger bekreftelse. Alternativt blir man tvunget til å gå i sirkel slik at ett av de målene en tidligere har søkt å underbygge igjen dukker opp i rekken.

For å kunne unnslippe den uendelige regress har enkelte filosofer, som for eksempel Immanuel Kant, foreslått et kriterium som supplerer instrumentell formålsrasjonalitet med en type målrasjonalitet.

For at dette skal lykkes må en finne et kriterium som angir hvorvidt målet i seg selv er rasjonelt eller fornuftig. Kants forslag er at det såkalte kategoriske imperativ kan fungere som et slikt kriterium.

Hvis dette stemmer, vil man kunne bruke det kategoriske imperativ for å angi de mål eller handlingsprinsipper et fornuftsvesen bør følge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.