Sekularisering, verdsliggjøring, opprinnelig brukt om inndragning av kirkegods under den verdslige stat. Brukt som rettslig term, gjerne i formen sekularisasjon, siden freden i Westfalen 1648. Siden 1920-årene er sekularisering brukt som betegnelse på enkeltmenneskets, kulturens og samfunnslivets frigjøring fra religiøse autoriteter og normer. En slik tendens kan spores i forbindelse med alle større religioner.

I Europa kan sekulariseringen sies å begynne med senmiddelalderen og renessansen, da den kristne enhetskultur begynte å oppløses ved en gradvis voksende erkjennelse av at menneskets mål og mening er å finne i den historiske, begrensede, dennesidige virkelighet. Særlig den lutherske teologi ga et bidrag i sekulariserende retning i og med sitt skille mellom «åndelig» og «verdslig» regiment. Opphevelsen av kirkens avgjørende rolle i samfunnslivet er blitt fulgt av en generell fremmedgjøring overfor kristendommen. I denne sammenheng brukes sekularisering i betydningen avkristning.

Sekularisering ble av kirken lenge ansett som et onde. I den senere tid står den såkalte sekulariseringsteologi for en positiv vurdering av hva man anser som samfunnets og enkeltmenneskets myndiggjøring på områder hvor kirken med urette har villet dominere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.