Andrea del Verrocchio: David med Goliats hode. Bronse, 1473. Museo Nazionale, Firenze.

av Fri. fri

Andrea del Verrocchio var en italiensk billedhugger og maler fra Firenze. Han regnes som en av de betydeligste billedhuggerne i Firenze i siste halvdel av 1400-tallet.

Verrocchio ble først utdannet som gullsmed, og han tok etternavnet sitt etter den første læreren, som antagelig var gullsmeden Giuliano dei Verrocchi. Av Verrocchios arbeider i edelt metall er det bare bevart et relieff i sølv. Det er Halshuggingen av Johannes Døperen (1477–1480), som ble laget til alteret i Baptisteriet i Firenze og nå befinner seg i Museo dell’Opera del Duomo (Domkirkemuseet i Firenze).

Verrocchio avløste Donatello som den betydeligste og mest innflytelsesrike billedhugger i Firenze i siste halvdel av 1400-tallet. Han laget skulpturer i stein og terrakotta, men først og fremst i bronse. Det er få sikre opplysninger om Verrocchios malerutdannelse, og svært få verk er bevart. Men han hadde et stort verksted i Firenze der mange av den italienske renessansens kunstnere studerte maleri og skulptur. Leonardo da Vinci var den mest kjente eleven hans. Verrocchios maleri Jesu Dåp, antagelig datert 1470–1473, er blitt ekstra berømt fordi Leonardo malte en av englene.

Da Donatello døde i 1466, overtok Verrocchio som Medicifamiliens billedhugger, under Piero Medici og hans sønn Lorenzo Medici. Foruten malerier og skulpturer designet Verrocchio drakter og diverse dekorert utstyr til familiens festivaler, turneringer og mottagelser. Han var også kurator for antikvitetssamlingen i Medicipalasset og restaurerte mange antikke skulpturer.

Til Det gamle sakristiet i familiens spesielle kirke San Lorenzo utførte han et fantasifullt skulpturert vannkar i marmor (1465–1469). Samme sted utformet han gravmonumentet til Piero og Giovanni Medici, fullført i 1472. Det er en porfyrsarkofag satt inn i en buet nisje med rik bruk av hvit marmor og bronseornamenter i en original komposisjon.

Verrocchio laget i ca. 1465 en liten bronsefigur, Putto med delfin, til Medicifamiliens villa i Carreggi. I midten av 1500-tallet ble den flyttet til en fontene i gården til Palazzo Vecchio. Originalen, som nå er i Museo Vecchio, ble erstattet av en kopi i 1959. Skulpturen har en spirallignende utforming som gjør at den kan beundres fra alle sider, og den var derfor et viktig ledd i utviklingen av frittstående renessanseskulptur.

Verrocchio skapte skulpturgruppen Kristus og den tvilende Thomas i 1465–1466 for den sentrale nisjen  på østfasaden av kirken Orsanmichele, eid av de forskjellige laugene i Firenze. Skulpturgruppen erstattet St. Louis fra Toulouse, som ble laget av Donatello i 1425. Oppdraget ga Verrocchio store utfordringer. Skulpturene skulle passe inn i en nisje utformet etter renessansens arkitektur som opprinnelig var beregnet for bare èn skulptur. Ved å plassere Kristus inne i nisjen og Thomas delvis utenfor på vei inn mot Kristus med ryggen mot betrakteren, utnyttet han den arkitektoniske rammen til å skape et levende bilde av hendelsen da Thomas berørte Kristi sår. Den assymetriske komposisjonen peker fremover mot barokken. Verket regnes blant det fremste av 1400-tallets skulptur i Firenze og er nå i Museo Orsanmichele ved siden av kirken.

Verrocchios David (1466–1469) er tydelig inspirert av Donatellos David i bronse og var også et oppdrag fra Medicifamilien. Verrocchios David er, i motsetning til Donatellos utgave, laget for å ses i øyehøyde; han er påkledt og har blikket rettet fremover under en krans av hår. Den bibelske helten fremstår her som en årvåken og selvsikker ung mann. Utført med tydelige anatomiske detaljer, som muskler, sener og ribbein, er han en mer realistisk utgave enn Donatellos klassisk idealiserte utgave. Skulpturen står nå i Museo Nazionale del Bargello.

Verrocchio startet i 1480 med å lage Colleoni, en rytterstatue i bronse av condottieren Bartolomeo Colleoni  i Venezia. Han flyttet til byen i 1483 og oppholdt seg der til han døde i 1488. Den venetianske skulptøren Alessandro Leopardi overtok arbeidet med støpningen, og ryttermonumentet ble reist foran kirken Santi Giovanni e Paolo i 1496.

Colleoni er fremstilt som aktiv og årvåken der han sitter i stram giv akt på hesteryggen. Hestens løftede forben og rytterens intense blikk gir inntrykk av en hærfører som fryktløs rir inn i kampen. Denne nyskapende scenografiske utformingen hadde stor betydning for rytterstatuer  på 1600-tallet. Ved siden av Donatellos Gattamelata i Padova er Verrocchios Colleoni den viktigste rytterstatuen fra renessansen.

Verrocchios verker viser at han var en nyskapende kunstner som ledet utviklingen mot en større individuell ekspressivitet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.