Kirker ble først bygd til sitt spesielle formål etter at keiser Konstantin den store på begynnelsen av 300-tallet e.Kr. hadde anerkjent den nye tro. Hovedstrømmen av den kristne tradisjon har helt siden keiser Konstantin satset mye på å reise prektige byggverk som sted for gudsdyrkelsen. For noen grupper kristne har det verdige rommet for gudsdyrkelsen vært det mest mulig enkle og nakne, uten utsmykninger og unødvendig prakt. Den reformerte protestantismen og en del andre radikale protestantiske retninger har stått for en slik linje.

Som mønster for kirkebygningen ble da tatt det romerske forsamlingshus, basilikaen, og på dette grunnlag er de større typer siden blitt utviklet inntil man i nåtiden har brutt med disse tradisjonene. Et annet utgangspunkt var det romerske, runde mausoleum, overdekket av en kuppel, særlig under barokken utviklet som de såkalte sentralkirker. Et tillegg til kirkebygningen ble i gammelkristen tid kampanilen og baptisteriet, dvs. frittstående klokketårn og dåpskapell, ordninger som holdt seg lengst i Italia.

Kirkebygningene dannet forutsetningen for den romanske og gotiske stilutvikling, og bidrog mye til spredning av stiltrekk til de mest perifere områder. Selv de norske stavkirkene ble sterkt preget av kirkearkitekturen i andre deler av Europa. Dette gjelder både planløsningen, i form av langkirker med rektangulært skip og et noe smalere korparti eller korsformede planer, og for de dekorative detaljer som søyler med baser og kapitéler. I de følgende perioder spilte kirkene stadig en sentral rolle ved utformingen av arkitekturen, men mistet gradvis betydning i forhold til den profane arkitektur. På den annen side var kirkearkitekturen en viktig del i den europeiske kulturspredning ved misjonering i andre verdensdeler.

Den tidlige middelalderens dominerende stil var den romanske, hvor enkle rom bak tykke vegger gav vern og verdighet til tilbedelsen. Kirker av denne typen finnes fortsatt igjen i de fleste land i Europa.

Fra høymiddelalderen overtok den gotiske stilen som retningsgivende for kirkebygningene. I de gotiske kirkene la man vekt på å slippe inn mer lys i kirken, og på å strekke kirkebygget og kirkerommet høyere mot himmelen. Frankrike var det ledende land, og katedralen i Chartres er kanskje det ypperste eksempelet på gotisk arkitektur. Mange av de gotiske katedralene har også prektige glassmalerier, der lyset slipper inn i kirkerommet filtrert gjennom alle regnbuens farger. Motivene for glassmaleriene er oftest hentet fra Bibelen.

Reformasjonen dannet et skille i forhold til utformingen av kirkebygningene. I tråd med ønsket om å markere den konfesjonelle egenart, ble det utformet kirkebygg som avvek i forhold til de tidligere katolske kirkebygg. Et spesielt norsk bidrag var Y-kirkene, der menn og kvinner satt atskilt i hver av de skrånende armene og koret var plassert i den rette armen. En annen protestantisk kirketype som også ble populær i Norge, var kirker der benkene ble samlet omkring alter og prekestol i et åttekantet kirkerom. I andre halvdel av 1800-tallet ble de lutheranske kirkebygg i Norge i hovedsak bygd som langkirker med vesttårn, mens de i moderne tid har vært mer preget av arkitektoniske eksperimenter.

Sett under ett varierer kirkebygningene til de ulike trossamfunn sterkt. Mest konservativ er den ortodokse kirke. I den andre enden av skalaen står kvekerne, som ikke gjør bruk av frelsesformidlende handlinger som dåp og nattverd, og som gjerne nytter et vanlig rom til sine sammenkomster.

Mens kirkebyggingen var retningsgivende både for den romanske og for den gotiske stilen, ble barokkarkitekturen utviklet parallelt både når det gjaldt verdslige og sakrale byggverk. Barokkens kirkearkitektur har som et ideal at mest mulig av både det jordiske og det himmelske univers skal bringes inn i kirkerommet. Dette ble gjort gjennom tak- og veggmalerier, stukkatur og illusjonseffekter i selve bygningsteknikken (for eksempel illusjonen av at taket åpner seg opp mot en uendelig himmel). De første klassiske barokkirkene ble bygd i Roma fra slutten av 1500-tallet. De kanskje «reneste» og prektigste barokkirkene finner man i Sør-Tyskland og i Østerrike, bygd på 1600-tallet og litt innpå 1700-tallet. Barokkarkitekturen fikk også stor betydning i Sør-Amerika, der en rekke kirker ble bygd i denne stilarten på 1600- og 1700-tallet.

De eldste kirkene i Norge var svært små og menigheten befant seg utenfor. Fra middelalderen ble kirkene større og det ble bygget flere enn tidligere. Ennå på 1800-tallet var imidlertid de fleste kirker beskjedne. På 1900-tallet fikk kirkearkitekturen et oppsving.

Spesielt for norsk kirkearkitektur er stavkirker fra middelalderen og trekirker fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Nyere kirker har ofte monumentale bygg med særpreget arkitektur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.