Sandro Botticelli

Botticelli kan først ha begynt i gullsmedlære. Noen ser det i sammenheng med at han som maler viste utpreget interesse for detaljer.

Han var elev av den florentinske maleren Fra Filippo Lippi. Selv om man ikke vet når Botticelli kom til Fra Filippos verksted eller hvor lenge han ble der, er det sannsynlig at hans læretid sammenfalt med Fra Filippos arbeid i katedralen i Prato. Det er vanlig å anta at han begynte i verkstedet rundt 1460. Fra Filippos stilistiske innflytelse er tydelig i Botticellis arbeider, blant annet i betoningen av figurenes lineære kvaliteter.

Det er knyttet mye usikkerhet til Botticellis første arbeider. Maleriene som er tilskrevet ham, viser svært store likheter med Fra Filippos verk. Flere framstillinger av jomfruen med barnet dateres ofte til denne perioden. Et eksempel er Madonna og barnet med engler (cirka 1465–1470, National Gallery of Art i Washington D.C.).

Under påvirkning av Andrea del Verrocchio og Antonio Pollaiuolo utviklet Botticelli etter hvert sine figurer i retning av større naturalisme og tredimensjonalitet.

Botticellis første sikkert daterte arbeid er den allegoriske framstillingen av kardinaldyden Mot fra 1470 (Uffizi i Firenze). Maleriet er hans første dokumenterte oppdrag og del av en syklus malt for det florentinske handeltribunalets audienssal. De øvrige dydene ble malt av Piero Pollaiuolo. I framstillingen av kardinaldyden er Verrocchios innflytelse tydelig, særlig i behandlingen av den røde kappen, men de uttrykksfulle hendene og det kontemplative draget over figurens ansikt viser at Botticelli var kommet langt i utviklingen av en egen stil.

Denne utviklingen er også merkbar i de to tidlige verkene Judit med Holofernes' hode og Holofernes' lik blir funnet (cirka 1472, Uffizi). Opprinnelig dannet disse et diptykon, og her kommer Botticellis ekspressive linjebruk tydelig til uttrykk.

For Antonio Pucci som var en av Medici-familiens viktigste støttespillere, malte han Kongenes tilbedelse. Dette verket identifiseres normalt med versjonen i London (1470–1475, National Gallery). Det er den første kjente tondoen av Botticelli, og her er hans utvikling innen perspektivbruk og framstilling av menneskemengder tydelig.

St. Sebastian (1473–1474, Gemäldegalerie i Berlin) ble opprinnelig laget for kirken Santa Maria Maggiore i Firenze. Bildet er Botticellis tidligste representasjon av en naken, idealisert mannsfigur. Maleren framstiller helgenen som behersket i møtet med martyriet.

Kongenes tilbedelse (cirka 1475, Uffizi) er et tidlig hovedverk, og flere oppfatter det som det første eksempelet på Botticellis fullt utviklede personlige stil. Opprinnelig ble altertavlen laget for et kapell i Santa Maria Novella i Firenze. Figurene er framstilt i en rekke ulike positurer, og det er dessuten stor variasjon i alder og bekledning. Komposisjonen framstår som et harmonisk hele. Bildet inkluderer også flere samtidige portretter, blant annet av medlemmer av Medici-familien. Sannsynligvis inneholder det også et portrett av oppdragsgiveren, bankieren Gaspare di Zanobi del Lama, og kunstneren har framstilt seg selv i safrangult til høyre i bildet.

Det er vanlig å oppfatte Botticellis personlige stil som fullt utviklet et sted mellom slutten av 1470-tallet og begynnelsen av 1480-tallet. Fra denne tiden skapte han helhetlige og harmoniske komposisjoner.

Botticelli arbeidet også med flere freskeutsmykninger i løpet av 1470-tallet. Han ble kalt til Pisa for å samarbeide med Benozzo Gozzoli på utsmykning av Camposanto. Imidlertid kom han ikke så langt, men arbeidet en periode i katedralen. Han ferdigstilte ikke arbeidet, og det er nå ødelagt. Andre fresker fra tiåret har lidd samme skjebne. Blant disse er den spottende framstillingen av lederne for Pazzi-sammensvergelsen mot Mediciene som resulterte i at Giuliano de' Medici ble drept. Dette var et oppdrag han fikk av Firenzes byregjering.

Fra Lippi, Botticellis læremester, tilhørte den forrige generasjonens fremste freskomalere, og Botticelli må derfor ha fått en grundig innføring i teknikken. Fresken av St. Augustin fra 1480 som opprinnelig ble laget til koret i Ognissanti-kirken i Firenze, er bevart og viser hans beherskelse av sjangeren. Framstillingen av helgenen er energisk malt. I tråd med den kristne humanismens idealer får Botticelli fram kombinasjonen av lærdhet og inderlig åndelighet. Motivet er Augustins visjon av St. Hieronymus' død, og det ble laget som pendant til Domenico Ghirlandaios freske av St. Hieronymus. Botticelli fikk dette oppdraget av Vespucci-familien, som var blant de rikeste i Firenze.

Utover på 1470-tallet vokste Botticellis ry, og i 1481 reiste han til Roma for å bidra til dekorasjonen av langveggene i det som siden fikk navnet Det sixtinske kapell. Pave Sixtus IV hadde allerede engasjert Pietro Perugino til å arbeide der, og i tillegg til Botticelli kalte han nå Domenico Ghirlandaio og Cosimo Rosselli til å bidra til utsmykningen. Det ikonografiske programmet er komplekst og framhever det pavelige overherredømmet over kirken. Den venstre veggen er viet Moses' liv, mens det er scener fra Jesu liv på den høyre siden. Over disse scenene er det portretter i helfigur av tidlige paver. Botticelli bidro med to fresker, Moses' historie og Korahs straff, til scenene fra Moses' liv. På den andre veggen malte han Jesu fristelse.

I freskene fulgte de ulike kunstnerne i stor grad det samme kompositoriske skjemaet. De viktigste episodene ble framstilt i forgrunnen, mens scener av mindre betydning ble plassert i mellom- og bakgrunnen. Freskene består derfor av flere atskilte episoder som Botticelli binder sammen til komposisjonsmessig helhetlige framstillinger. Han beveger seg fra dramatisk ekspressivitet i Korahs straff til den grasiøse framstillingen av Jetros døtre i Moses' historie. Botticelli malte dessuten flere av paveportrettene over scenene fra Moses' og Jesu liv, men det er knyttet en del usikkerhet til attribusjonen av flere av disse.

I Roma studerte Botticelli også byens antikke arv, og bruken av den er tydelig i freskene i Det sixtinske kapell. Flere skulpturer er brukt som modeller, og i Moses' historie har han brukt Konstantinbuen som utgangspunkt for buen i freskens mellomgrunn.

Botticelli var tilbake igjen i Firenze allerede i 1482, og han var nå en av de ledende kunstnerne i byen. Sammen med Domenico Ghirlandaio, Pietro Perugino og Piero Pollaiuolo fikk han i oppdrag å dekorere en sal i Palazzo della Signoria (det nåværende Palazzo Vecchio). Sannsynligvis ferdigstilte han aldri sin del av freskeutsmykningen.

På 1480-tallet dekorerte Botticelli også den daværende Villa Tornabuoni (nå Villa Lemmi). To av freskene befinner seg nå i Louvre, mens det finnes rester av en tredje i villaen. Freskene forbindes med en ekteskapsinngåelse i Tornabuoni-familien, men det er uenighet om hvilket giftermål det skal ses i sammenheng med. Den ene fresken i Louvre viser Venus og de tre gratiene som gir gaver til en ung kvinne. Sistnevnte identifiseres normalt med bruden. I den andre fresken presenteres en ung mann som gjerne identifiseres med brudgommen, for de sju frie kunstene.

Botticelli malte fresker i Lorenzo de' Medicis villa i Spedaletto i nærheten av Volterra på midten av 1480- eller begynnelsen av 1490-tallet. Disse og freskene som ble laget av andre sentrale kunstnere, er imidlertid tapt.

Botticellis mest berømte mytologiske framstillinger ble sannsynligvis laget for medlemmer av Medici-familien eller andre som hadde tilknytning til den florentinske herskerfamilien.

Medici-hoffet var et viktig sentrum for humanismen, og filosofen Marsilio Ficinos tanker om en forening mellom nyplatonismen og den kristne lære var viktige. En søken etter dypere forståelse for den klassiske antikkens ideer og kunst kommer blant annet til uttrykk i arbeidene til humanisten og dikteren Angelo Poliziano. Lorenzo de' Medici var også en dikter av betydning, og han omga seg med filosofer, kunstnere og diktere.

Studiet av den antikke arven var sentralt for fornyelsen av kunsten. I første halvdel av århundret hadde Leon Battista Alberti formulert en humanistisk forståelse av malerkunsten, og han øvde stor innflytelse på Lorenzo de' Medicis kunstsyn. Albertis tanker kommer også til uttrykk i Botticellis arbeider. Allerede i Kongenes tilbedelse (London) som han malte for Antonio Pucci, er perspektivbruken tydelig basert på Alberti. Også forbindelsen mellom dikter- og talekunsten og maleriet var viktig for Alberti, og han var særlig opptatt av inventio, det vil si å finne fram til et passende og virkningsfullt tema. Maleren kunne støtte seg til litteraturen og talekunsten, og han ser ut til å ha samarbeidet en god del med Angelo Poliziano. Botticellis mytologiske framstillinger representerte en innovativ bruk av den klassiske arven, i tråd med Albertis idealer.

Malerens store mytologiske framstillinger, Våren (Primavera), Venus' fødsel, Pallas og kentaur og Mars og Venus er de første mytologiske framstillingene i monumentalt format siden antikken. Det er stor uenighet om tolkningen av verkene.

På ulike vis er kjærlighet tema i samtlige av de fire arbeidene, og det virker sannsynlig at noen av dem ble malt i forbindelse med ekteskapsinngåelser. Rike familier kunne da bestille malerier som del av dekorasjonen av det nye ekteparets rom.

Bildene kunne også inneholde moraliserende budskap. Dette er tilfellet i serien med fire scener fra en av novellene i Giovanni Boccaccios Dekameronen, Nastagio degli Onesti (1483, Prado i Madrid og Palazzo Pucci i Firenze), som ble laget av Botticelli og hans verksted. Disse framstillingene er ikke basert på mytologien, men er et eksempel på Medici-kretsens interesse for 1300-tallets sentrale florentinske forfattere. Bildene ble malt i 1483 da Giannozzo Pucci og Lucrezia Bini giftet seg, og sannsynligvis var det et oppdrag fra brudgommens far, Antonio Pucci.

Ofte inneholdt slike malerier framstillinger av kjærlighetsgudinnen Venus. Kombinasjonen av Venus og de tre gratiene kunne også forbindes med ekteskapet, og disse tre skikkelsene forekommer, som nevnt, i den ene av freskene som ble malt for Tornabuoni-familien.

Botticelli laget en rekke religiøse arbeider gjennom hele karrieren, blant annet flere altertavler i ulike formater. Bardi-altertavlen (1484–1485, Gemäldegalerie i Berlin) viser en tronende jomfru Maria med barnet, flankert av Johannes døperen og evangelisten Johannes. Den ble opprinnelig laget til kirken Santo Spirito i Firenze. Altertavlen til hovedalteret i kirken San Barnaba viser en tronende jomfru Maria med barnet, omgitt av engler og helgener. Bebudelsen er inkludert i form av to medaljonger som viser erkeengelen Gabriel på den ene siden og jomfru Maria på den andre. Slike malte skulpturmedaljonger var noe Botticelli inkluderte i en rekke senere arbeider.

Botticelli er også kjent for sine tondi. Han fornyet formen og skapte komposisjoner som harmonerte med det runde formatet. Madonna med barnet (cirka 1483, Uffizi) viser jomfruen som er i ferd med å skrive Marias lovsang, med hjelp fra sin lille sønn. Den runde formen gjentas her i flere elementer i bildet, særlig i den malte buen og Marias positur. Også Madonna med granateplet (cirka 1487, Uffizi) er et sentralt verk, og det kan ha blitt bestilt til en sal i Palazzo della Signoria.

Slike malerier i rundt format ble ikke plassert i kirkelige bygninger. De kunne brukes i ulike sammenhenger, men var særlig ofte å finne i hjemmene til folk som tilhørte de øvre samfunnslag. De ble ofte bestilt i forbindelse med ekteskap eller fødsler.

Man kjenner til svært få portretter fra Botticellis hånd. De fleste av disse er fra 1470-tallet. Ung mann med en medalje av Cosimo de' Medici (1474–1475, Uffizi) viser en mann med et landskap i bakgrunnen. Dette var et komposisjonsmessig grep som den flamske kunstneren Hans Memling hadde utviklet omtrent ti år tidligere. Derfor dokumenterer det også Botticellis kjennskap til samtidig flamsk kunst.

Botticelli malte også flere portretter av Mediciene. Portrettet av Giuliano de' Medici (cirka 1478–1480, National Gallery of Art i Washington D.C.) skal ha blitt malt en stund etter at Giuliano ble drept. Han laget også andre posthume portretter av medlemmer av Medici-familien, i tillegg til å inkludere dem i Kongenes tilbedelse (London).

Portrettet som er kjent som Smeralda Bandinelli (cirka 1475, Victoria & Albert Museum i London), er et av de tidligste italienske kvinneportrettene som ikke viser kvinnen i profil, men vendt i retning av betrakteren. Også det direkte blikket var ukonvensjonelt.

Botticelli laget også tegninger som ble brukt i produksjon av tapisserier, broderier og kobberstikk. Han samarbeidet særlig med Baccio Baldini. Botticelli laget noen illustrasjoner til den første trykte utgaven av Dante Alighieris Guddommelige komedie som ble publisert i 1481. Likevel ble bare noen få illustrasjoner inkludert, og det er lite trolig at de reflekterer Botticellis tegninger i særlig grad. Botticelli fortsatte å lage illustrasjoner til Dantes verk, og de fleste av disse pennetegningene finnes i kobberstikksamlingen i Berlin. Han ble imidlertid aldri ferdig med dette arbeidet. Botticellis illustrasjonsarbeid var innovativt, og i arbeidet med disse og andre illustrasjoner bidro han til å utvikle tegning som selvstendig kunstform.

Botticelli laget også ulike arbeider i forbindelse med festivaler. Det mest kjente eksempelet er banneret som Giuliano de' Medici bar under en berømt turnering i 1475. Dette er ødelagt, men kjent fra skriftlige kilder.

På begynnelsen av 1490-tallet endret Botticellis stil seg tydelig. Lorenzo de' Medici døde i 1492, og det ble slutt på Medicienes styre i 1494. Firenze ble republikk. Girolamo Savonarolas ideer dominerte, og flere som tidligere hadde tilhørt Lorenzo de' Medicis krets, ble påvirket av dem. En vanlig oppfatning er at dette også gjelder Botticelli. Han beveget seg bort fra den mer ornamentale stilen og i retning av en enklere uttrykksform. Han laget for det meste arbeider i mindre format, og figurene ble svært ekspressive.

Denne endringen kommer blant annet til uttrykk i Korsfestelsen (cirka 1497, Fogg Art Museum i Cambridge i Massachusetts) og i Jesu fødsel (cirka 1500, National Gallery i London). Botticellis sene religiøse arbeider ses ofte i sammenheng med Savonarola. Det er imidlertid tydelig at han fortsatt i stor grad er preget av humanismens idealer. I framstillingen av Jesu fødsel forbinder Botticelli sin egen urolige samtid med åpenbaringen og verdens ende. Maleriet har også blitt tolket som et uttrykk for malerens tro på kirkelig fornyelse.

Historien om Virginia Romana (cirka 1498, Accademia di Carrara i Bergamo) og Historien om Lucretia (cirka 1498, Isabella Stewart Gardner Museum i Boston) har hørt sammen og forstås ofte som kommentarer til Medicienes tyranniske styre.

Bakvaskelsen (cirka 1495, Uffizi) er et viktig verk fra hans sene periode, og det var et motiv Alberti anbefalte. Det var kjent gjennom Lukians beskrivelse av et maleri av den antikke mesteren Apelles i hans essay om sladder, De Calumnia. I likhet med andre kjente kunstnere opplevde Botticelli å bli priset som en ny Apelles. Maleriet viser hvordan personifikasjonen av Sladder anklager en ung og uskyldig mann foran kong Midas med eselører. Sannhet, den uskyldiges beskytter, er framstilt naken og peker mot himmelen. Botticelli inkluderer også en rekke skulpturer og relieffer. Delvis dreier det seg om egne arbeider, for eksempel scenene med historien om Nastagio degli Onesti.

Det eiendommelige ved Botticellis kunst ligger vesentlig i figurene, i deres gratie, uttrykksfulle bevegelser og i framstillingen av deres sinnsstemninger. Arbeidene preges av hans rike, poetiske fantasi. Han bruker tydelige konturer og gir linjen rikt liv, bevegelse og uttrykksfullhet, for eksempel i hendene. Komposisjonene er stemningsfulle, og figurene er ofte ikledd flagrende gevanter. I hans sene, mer ekspressive arbeider blir konturene mindre presise og fargen skarpere.

Som oftest påførte Botticelli lag på lag med farge og skapte stor variasjon i fargetonene. Han la betydelig vekt på lysvirkning og brukte ofte forgylling, blant annet for å framheve ulike detaljer.

Han kombinerte en elegant, aristokratisk stil med en tydelig interesse for klassiske idealer.

Botticelli kom tidlig i kontakt med Medici-familien, og Lorenzo de' Medici kan ha bidratt til at maleren fikk en rekke ulike oppdrag.

Botticelli er dokumentert som selvstendig mester i 1470. Det viktige oppdraget med å male Mot samme år sier noe om hans status allerede på dette tidspunktet. Det er også overraskende at han fikk oppdraget fordi det egentlig var gitt til Piero del Pollaiuolo. Selv om oppdraget ikke ble gitt av Lorenzo de' Medici, er det sannsynlig at han hadde noe å si for dette valget. Imidlertid er det uklart hvordan forbindelsen mellom herskeren og maleren oppsto.

En av Medici-familiens betrodde menn, Tommaso Soderini, trekkes fram i denne sammenhengen. Han kan ha spilt en rolle i dette, men det er liten grunn til å tro at han hadde noe særlig kjennskap til Botticellis kunst på et tidlig tidspunkt. Den mektige Vespucci-familien bodde derimot ved siden av maleren, og de var viktige støttespillere for ham gjennom karrieren. I tillegg hadde de god kontakt med Mediciene og må derfor også ha kjent til Soderini. Botticelli fikk flere oppdrag fra Vespucciene, og andre oppdragsgivere tilhørte også i stor grad Medicienes krets.

Botticellis raskt voksende anseelse utover på 1470-tallet kan ses i sammenheng med Medici-familiens interesse. Dette resulterte også i berømmelse utenfor Firenze og det viktige oppdraget i Det sixtinske kapell.

Mange arbeidet for Botticello, og Filippino Lippi, Fra Filippos sønn, er dokumentert som lærling hos maleren på 1470-tallet. Botticelli hadde et stort verksted som produserte svært mange arbeider. Dette sier også noe om hans popularitet og betydning.

Det var svært liten interesse for Botticelli etter hans død. Selv om han hadde vært en av de mest sentrale kunstnerne i Firenze, ble han snart glemt til fordel for andre malere. Interessen tapte seg atskillig allerede i løpet av hans siste leveår.

Det tok lang tid før man igjen fokuserte på Botticellis store betydning. Mot slutten av 1700-tallet var det noen tegn til fornyet interesse, spesielt i England, og han øvde stor innflytelse på de senere prerafaelittene. Fra slutten av 1800-tallet ble han igjen viet stor oppmerksomhet.

Botticelli har etter hvert fått enorm betydning for synet på renessansen, og studiet av hans verk hadde mye å si for utviklingen av kunsthistorie som fag. Gjennom sine analyser av Våren og Venus' fødsel la Aby Warburg grunnlaget for ikonologien.

Botticelli har fortsatt å inspirere kunstnere. Blant annet skapte Salvador Dalí en ny kontekst for gudinnen i Venus' fødsel, og en rekke senere kunstnere har tolket figuren på ulike måter.

G.U.: Galleria Uffizi i Firenze

• renessansen
• kunst i Italia

• Dempsey, Charles: The portrayal of love: Botticelli's Primavera and humanist culture at the time of Lorenzo the Magnificent, 1992
• Lightbown, Ronald: Sandro Botticelli : life and work, 2nd ed., 1989