Opprinnelig var kabbala en betegnelse på den muntlig overleverte læren, som ble samlet og nedskrevet i Mishna rundt 200 evt. Fra 1200-tallet er kabbala den vanlige betegnelsen på den mystiske retningen innen jødedommen som ble utviklet i Sør-Frankrike og Nord-Spania (Girona) på 1200-tallet. Da jødene ble fordrevet fra Spania i 1492, ble senteret for kabbalistiske studier flyttet til Zefat i Galilea.
Faktaboks
- Uttale
-
kˈabbala
- Etymologi
- hebraisk ‘overlevering’
Mystikerne hevdet at tekstene i jødenes bibel, Tanakh, inneholder flere lag, og at mystikeren gjennom spesielle tolkningsmetoder kan finne frem til skjult visdom og kunnskap om Gud og universet. Kabbalaens Gud er mer abstrakt og utilgjengelig enn Toraens Gud, han er Ein sof (Uten ende), «Den skjulte» og selve Altet. Hvordan kontakten likevel kan oppnås er kabbalaens hovedanliggende.
Det oppstod flere retninger, noen konsentrerte seg om forestillingen om de guddommelige emanasjonene, læren om hvordan en guddommelig enhet kan dele seg i mange og stadig lavere manifestasjoner som representerer forskjellige aspekter ved guddommen. Andre kabbalister var mer opptatt av direkte kontakt med guddommen. Blant de mest kjente mestere er Moses Cordovero (1522–70) og Isaac ben Salomon Luria (1534–1572).
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.