Opprinnelig var kabbala en betegnelse på den muntlig overleverte læren, som ble samlet og nedskrevet i Mishna rundt 200 evt. Fra 1200-tallet er kabbala den vanlige betegnelsen på den mystiske retningen innen jødedommen som ble utviklet i Sør-Frankrike og Nord-Spania (Gerona) på 1200-tallet. Da jødene ble fordrevet fra Spania i 1492, ble senteret for kabbalistiske studier flyttet til Zefat i Galilea.

Mystikerne hevdet at tekstene i jødenes bibel, Tanakh, inneholder flere lag, og at mystikeren gjennom spesielle tolkningsmetoder kan finne frem til skjult visdom og kunnskap om Gud og universet. Kabbalaens Gud er mer abstrakt og utilgjengelig enn Toraens Gud, han er Ein sof (Uten ende), «Den skjulte» og selve Altet. Hvordan kontakten likevel kan oppnås er kabbalaens hovedanliggende.

Det oppstod flere retninger, noen konsentrerte seg om forestillingen om de guddommelige emanasjonene, læren om hvordan en guddommelig enhet kan dele seg i mange og stadig lavere manifestasjoner som representerer forskjellige aspekter ved guddommen. Andre kabbalister var mer opptatt av direkte kontakt med guddommen. Blant de mest kjente mestere er Moses Cordovero (1522–70) og Isaac ben Salomon Luria (1534–1572).

Luria utviklet begrepet zimzum (sammentrekning), en oppfatning av skapelsen som er svært forskjellig fra den i 1. Mosebok. Hans skapelsesforestilling begynner med at Gud trekker seg inn i seg selv for å skape plass til den materielle verden med plass til sine ti emanasjoner, sefirot.

I løpet av skapelsesprosessen oppstår forskjellige beholdere (kelim) som skal oppbevare det guddommelige lyset. De høyeste emanasjonene klarer å oppbevare lyset, men de sju laveste sprekker, noe som fører til en kosmisk katastrofe, shevirat ha-kelim eller «knusing av beholderne». De lyspartiklene som har festet seg til de sprukne karene blir forvandlet til onde krefter. I jødisk tankegang er disse likevel en nødvendig del av skapelsen – tilstedeværen av onde krefter gjør det mulig for mennesket å velge mellom det onde og det gode. Ulykken betyr likevel at guddommen er splittet og at verden er i en tilstand av ubalanse og kaos.

Ifølge den lurianske kabbala er det jødenes oppgave i verden å leve etter Toraens bud, for slik å bidra til å samle opp lyspartiklene og sende dem tilbake til Gud. Dette kalles tikkun, reparasjon, og er blitt et viktig jødisk begrep også utenfor mystikernes rekker. Kabbalismens hovedverker er Sefer Yezira (Skapelsesboken), visstnok fra 700-tallet, og Zohar (Lysglansboken) fra 1200-tallet.

Flere senere mystiske jødiske bevegelser og skikkelser har sin bakgrunn i kabbalaens forestillinger, mest kjent er Sabbatai Zewi (1626–72), og den mystisk-ekstatiske retningen hasidismen, som oppstod i Polen på 1700-tallet. Kabbala var opprinnelig kun tilgjengelig for utvalgte mannlige studenter, og under streng veiledning.

I dag er det en fornyet interesse for kabbala, også blant ikke jøder av begge kjønn. Denne formen for kabbala har ofte et nyreligiøst preg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.