kabbala

Kabbalistene var overbeviste om at det finnes en annen virkelighet enn den som fremkommer gjennom å lese tekstene bokstavelig, slik den vanlig leser gjør. For å få kunnskap om denne skjulte virkeligheten måtte man derfor se bak bibeltekstenes åpenbare betydning. Å oppnå slik hemmelig viten krevde både grundig kunnskap om den skriftlige og den muntlige Toraen, den rabbinske tolkningstradisjonen, undervisning, innføring og innvielse. Hensikten var å finne hemmelig viten om Gud og universet. Noen søkte også en mystisk opplevelse av guddommens nærhet gjennom ekstase og meditasjon. I mange tilfeller gikk disse to tilnærmingene over i hverandre.

Ifølge rabbinerne inneholdt bibeltekstene alt guddommen hadde ønsket å formidle til det jødiske folk. All kunnskap om både Gud og verden måtte derfor være å finne der. Men det var også en gammel oppfatning at bibeltekstene inneholdt hemmelig viten som bare var tilgjengelig for de lærde og utvalgte. Gjennom spesielle tolkningsmetoder av de gamle tekstene kunne disse finne frem til skjulte symboler, visdom og dypere kunnskap om Gud og universet

Enkelte bibeltekster har også et mystisk preg, som fortellingen i Esekiel 1, der profeten får et syn som omfatter fire mystiske vesener, underlige hjul og noe som kunne se ut som Guds tronstol med en skinnende skikkelse. I de første århundrene av vår tidsregning fantes det grupper som ønsket å oppnå en nærere kontakt med guddommen gjennom drømmer, visjoner, faste, seksuell avholdenhet og andre personlige opplevelser. En retning søkte å reise til himmelske templer/palasser (hechalot) og få se Guds vogn og hans trone. Reisen var mystisk og farefull, og den «reisende» trengte likesinnedes hjelp for å kunne vende trygt tilbake. De skriftlige kildene til disse forestillingene er vanskelig tilgjengelige og var ment for små grupper av mystikere. Denne formen for tidlig jødisk mystikk ble utviklet både i Eretz Israel og i Babylonia (dagens Irak) helt frem til 1000-tallet.

Også i andre del av 1100-tallet fantes det ulike jødiske grupper (skoler) som beskjeftiget seg med jødedommens mer mystiske sider. Den ene retningen omfattet askenasiske jøder i Rhinland (Hasidei Askenas), den andre oppsto i Syd-Frankrike og Nord-Spania. Det var denne som etter hvert ble kjent som kabbala.

Det mystiske skriftet Sefer Yetzira, som ble forfattet en gang mellom 200-tallet og 800-tallet, søkte å forklare hvordan Gud frembrakte verden gjennom muntlige beskjeder eller tall (sefirot). Teksten forsøker å forklare hvordan det hebraiske alfabetes konsonanter og urtallene 1–10 kunne skjule dype hemmeligheter om den guddommelige verden. Bokens nøkterne og systematiske tilnærming førte til at den, av datidens jødiske lærde, lenge ble sett på som en vitenskapelig forklaring på hvordan verden ble skapt. Flere av dens ideer ble senere videreutviklet innenfor kabbala.

Kabbalaens Gud er mer abstrakt og utilgjengelig enn Toraens Gud, han er Ein Sof (Uten ende), «Den skjulte» og selve Altet. Hvordan han skapte og styrer den materielle verden, og hvordan mennesket kan få kontakt med denne guddommen, er mystikernes hovedanliggende. Den bibelske og rabbinske ideen om én eneste og udelelig guddom blir erstattet av forestillinger om hvordan en guddommelig og utilgjengelig enhet kan dele seg i mange og stadig lavere manifestasjoner/emanasjoner (sefirot) som representerer forskjellige aspekter ved guddommen, både maskuline og feminine.

Den øverste av de ti sefirot er Kronen, som representerer det guddommelige som ren ånd. De andre kan har litt ulike navn, men omfatter egenskaper som intelligens, visdom, makt/disiplin, skjønnhet/medlidenhet, kjærlighet, prakt, utholdenhet og rettferdighet. Den tiende sefira er Malkhut (Herredømme), også kalt Shekhina, som er porten der den guddommelige verden møter den skapte verden. Shekhina representerer et kvinnelig aspekt ved guddommen og blir også knyttet til det jødiske folket.

Etter hvert utviklet det seg også forestillinger om en verden i kaos og ubalanse, hvordan menneskene kunne påvirke guddommen, og hvilken rolle det jødiske folket skulle ha i å gjenopprette verdens gode og paradisiske tilstand.

Etter jødenes utdrivelse fra Spania i 1492, og fra Portugal noen år senere, ble kabbalistisk tankegods spredt til store deler av den jødiske verden. Det nye senteret for kabbalistiske studier lå nå i Eretz Israel, nærmere bestemt i Safed (Zefat) Galilea. Flere av kabbalistene var også rabbinske lærde. Blant disse er Josef Karo (1488–1575) som også utarbeidet en oversiktlig samling av den jødiske religiøse loven, Shulhan Arukh. Blant hans elever var Moses Cordovero (1522–1570), som skrev en strukturert oversikt over kabbalas forestillinger (Granateplehagen) og Isaac ben Salomon Luria (1534–1572) som utviklet en ny form for kabbala.

Studiet av slike vanskelig tilgjengelige tekster lenge forbeholdt lukkete grupper av mystikere, alle godt voksne, gifte menn. Innføringen i dette mystiske og symbolske universet krevde innsiktsfulle og pedagogisk lærere, ikke minst fordi kabbala også kunne utvikle seg til overtro eller magi. Kvinner var helt utelukket fra slike studier. I noen miljøer er det fremdeles slik, i andre kan nå også andre interesserte og også kvinner få innføring i den jødiske mystikken. Tesktene er nå tilgjengelige, både i bokform og elektronisk.

Opplysningstiden i Europa førte til utviklingen av akademiske jødedomsstudierstudier (Wissenschaft des Judentums) utover på 1800-tallet. Jødiske forskere, som Heinrich Graetz (1817–1891), mente at kabbala var uvitenskapelig, og grenset til overtro.

Den som for alvor gjorde kabbala-studier til en akademisk vitenskap var den tyskfødte, og senere israelske jødiske forskeren Gershom Scholem (1897–1982). Senere har mange andre forskere fulgt i hans spor, men Scholem er fremdeles regnet som en autoritet. Hans oversettelser av orignaltekstene og hans kommentarer og forklaringer finnes på flere språk.

Forestillinger fra den jødiske kabbala fikk tidlig også innflytelse på kristne tenkere i Catalonia og etter hvert også i Italia og Tyskland. I renessansens Firenze på 1400-tallet, under Cosimo de' Medici, fikk den jødiske kabbala (her skrevet Cabala) innflytelse på utviklingen av renessansens tenkning. Giovanni Pico della Mirandolas (1455–1522) ville lage en universell filosofi som skulle forene ideene fra de hermetiske skriftene med med gresk filosofi og kabbala. Noe senere brukte Johannes Reuchlin (1455–1522) tankegods fra den jødiske kabbala for å undersøke ordenes og navnenes betydning. Kristen Kabala hadde i utganspunktet som mål å bevise at Jesus var Messias.

Etter hvert ble imidlertid forestillinger om engler, ånder og magi stadig viktigere. Senere brukte også ulike okkulte bevegelser forestillinger fra den jødiske kabbala i utviklingen av sine systemer. Mest kjent er Aleister Crowley (1875–1947) som blandet religiøse forestillinger fra både kabbala, buddhisme, egyptisk og gresk religion.

I dag er det en fornyet interesse for mystikernes kabbala, også blant ikke-jøder av begge kjønn. Denne formen for kabbala har gjerne et nyreligiøst preg og kan omfatte både kabbalistiske forestillinger og tarotkort, astrologi, meditasjon, selvutvikling og spiritisme. Spesielt kjent er de såkalte Kabbala-sentrene. De første ble startet i USA allerede på 1980-tallet. Deltakerne i kurs og undervisning forutsetter ikke grundig kunnskap om jødisk lov og tradisjon eller hebraisk og arameisk språk. I USA vekket bevegelsen fort stor interesse blant musikere og skuespillere, som Madonna. Bevegelsen mistet etter hvert en del av sine tilhengere, men har fremdeles sentre i mange vestlige land, samt i Israel. I tillegg finnes frittstående kabbala-skoler, og institutter rundt om i verden, også i Norge. Disse er åpne for alle interesserte, uten krav om spesielle forkunnskaper.

Tradisjonelle jødiske rabbinere og miljøer anser vanligvis ikke denne formen for kabbala som jødisk, og det advares mot å slutte seg til slike grupper. Det finnes en stor mengde bøker om denne formen for moderne kabbala.

• rabbinsk jødedom
• jødenes historie
• Sefer Yetzira
• Sefer ha-Bahir
• Zohar
• Shekhina
• nyreligiøsitet
• Toraen

• Dennis, Geoffrey W.: Sefer ha-Bahir. Selections from the Book of Brilliance, the Classic Text of Early Kabbalah. Llewellyn, USA. 2016.
• Feinberg, Lynne Claire: Tekster fra Zohar, i Groth, Bente (red.) Jødiske skrifter, i serien Verdens hellige tekster. De Norske Bokklubbene 2002.
• Freedman, Harry: Kabbalah: Sorcery, Scandal and the Soul. Bloomsbury, London. Bloomsbery Continuum. London 2019.
• Kaplan, Aryeh (oversetter og redaktør): The Bahir Illumination. Red Wheel/Weisser. Newburyport, Mass. USA. 2001.
• Scholem, Gershom (red.): Zohar. The Book of Splendor. Basic Readings from the Kabbalah, New York, 1995 (1949).
• Zohar. Stråleglansens bok: Fra den jødiske kabbala. Oversatt og tilrettelagt av Bjørn Olav Kvam, i serien Ad Fontes, redigert av Jan-Erik Ebbestad Hansen, Gyldendal, 2004.
• Sefer Jetsira: oversatt av Arvid Tångberg, i: Bringsværd, Tor Åge og Braarvig, Jens: I begynnelsen. Skapelsesmyter fra hele verden.Verdens hellige tekster. De norske bokklubbene 2002.