fuge - musikk

Fuge, flerstemmig (polyfon) komposisjonstype etter imitasjonsprinsippet, hvor et tema (noen ganger to eller flere temaer) går fra stemme til stemme.

Faktaboks

Uttale
fˈuge
Etymologi
av latin ‘flukt’

Sentrale prinsipp

Temaet blir vekselvis satt inn på tonika og dominant, mens de øvrige stemmer danner motmelodier (kontrapunkterer). Første temapresentasjon kalles dux (leder) eller proposta, mens svaret i neste stemme kalles comes (ledsager) eller riposta. Er comes en nøyaktig transposisjon av dux, kalles svaret realt, mens et svar som er forandret av toneartsmessige grunner, kalles tonalt. Når temasvaret setter inn i stemme nummer to, fortsetter første stemme med et kontrapunkt vokst frem av temaet.

Form

Den første presentasjon av temaet i samtlige stemmer kalles eksposisjon eller første gjennomføring. Så fører et friere anlagt mellomspill over til neste gjennomføring, som ofte kan være ufullstendig. Siste gjennomføring har ofte form av såkalt trangføring (tettføring, stretto), hvor temaet setter inn i en ny stemme før det er ferdigspilt i den foregående, altså etter kanonprinsippet. Den avsluttende coda utspilles ofte over et orgelpunkt på dominanten.

Bach's fuger

Det største navn i fugens historie er Johann Sebastian Bach med blant annet Das wohltemperierte Klavier, orgelfugene og Die Kunst der Fuge.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dürr, Alfred. Johann Sebastian Bach: Das Wohltemperierte Klavier, 2000, isbn 3-7618-1229-9
  • Grabner, Hermann: Der Lineare Satz : ein Lehrbuch des Kontrapunktes, 5. Aufl., 1972
  • Grinde, Nils. Bachstilen: Trestemmig Fuge, rev. utg., 2002
  • Groocock, Joseph. Fugal Composition: A Guide to the Study of Bach's '48', 2003, isbn 0-313-32323-2
  • Walker, Paul Mark. Theories of Fugue: From the Age of Josquin to the Age of Bach, 2000, isbn 1-58046-150-6

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg