Kirketonearter betegner et sett modale, diatoniske skalaer som har en lang historikk. Kirketoneartene slik vi definerer dem i dag, består av jonisk, dorisk, frygisk, lydisk, miksolydisk, eolisk og lokrisk skala.

Dersom man spiller alle de hvite tangentene på et piano, og starter fra C, vil man spille en C-durskala (C-jonisk). Dersom man spiller alle de hvite tangentene fra D, vil man spille en D-dorisk skala, og så videre.

Norske folketoner bærer ofte et kirketonalt preg.

Selv om navnene på skalaene vi bruker i dag stammer fra antikken, har tonesammensetningen endret seg gjennom historien. Dette skyldes mangel på dokumentasjon på hvordan kirketoneartene var bygd opp.

Greske filosofer som Pytagoras, Sokrates, Platon og Aristoteles var alle opptatt av modale skalaer, og de mente at de ulike skalaene kunne påvirke humør, sinnsstemning og karaktértrekk på sin egen distinkte måte. Navnene de gamle grekerne refererer til er dorisk, frygisk, lydisk og miksolydisk, i likhet med noen av våre moderne kirketonearter. I tillegg hadde grekerne også den hypodoriske, hypofrygiske og hypolydiske skalaen, blant flere andre. Det er grunn til å tro at begrepenes betydning har endret seg over tid, mye grunnet misforståtte lesninger og oversettelser. Det er dermed ikke sikkert at den doriske skalaen vi refererer til i vår tid, vil samsvare med hva de kalte dorisk skala 350 år f.v.t. 

Musikken ble heller ikke nedskrevet, så det er ikke noen måte vi med sikkerhet kan si hvordan de antikke modale skalaene hørtes ut.

Den italienske filosofen Anicius Manlius Severinius Boethius (cirka 480 - 525) oversatte mange av Aristoteles sine verk til Latin. Boethius mente også at toneartene kunne endre humør, sinsstemning og karaktertrekk, og forsøkte å relatere datidens kirkemusikk til de modale skalaene som Aristoteles omtalte. Boethius kan trolig ikke ha hatt noe grunnlag for å kunne knytte de ulike modale skalaene opp til  de Aristoteles beskrev, ettersom disse skriftene er gått tapt.

Musikken i middelalderen var svært sterkt knyttet til kirken i Roma. Dette innebar at mye av musikken som ble skrevet var kirkemusikk, og musikkteorien var også svært knyttet til kirkemusikk. I middelalderen hadde man hovedsakelig åtte modale tonearter.

De fire "autentiske" tonearter, som stammet fra de greske doriske, frygiske, lydiske og miksolydiske - og fire plagale (avledede) tonearter i plagal dorisk (hypodorisk), plagal frygisk (hypofrygisk), plagal lydisk (hypolydisk) og plagal miksolydisk (hypomiksolydisk).

Disse ble kalt "hypo", fordi melodiene i hovedsak beveger seg i området mellom kvarten under og kvinten over grunntonen, selv om de hadde samme grunntone som de tilsvarende autentiske.

Disse åtte toneartene ble brukt i gregoriansk sang, oppkalt etter Pave Gregor den store (cirka 540–604) som innførte liturgisk musikk i gudstjenesten. 

I omtrent år 900 begynte man å bruke de greske navnene som Boethius feilaktig knyttet til den daværende kirkemusikken.

I 1547 skrev Henricus Glareanus sitt hovedverk, Dodekachordon. Glareanus argumenterte for at det var tolv tonearter fremfor åtte, og inkluderte en plagal og autentisk jonisk og eolisk skala i tillegg til de etablerte åtte plagale og autentiske toneartene. Glareanus implementerte dermed dur- og molltonearter i systemet. 

Arbeidet til Glareanus påvirket også mange andre musikkteoretikere, deriblant Gioseffo Zarlino som blant annet endret navnene på de tolv toneartene. 

Dur/moll-tonalitet overtok gradvis for modale skalaer gjennom barokken, og etablerte en ny form for å forstå musikken. Dette gav musikken en tydelig tonalitet som tok utgangspunkt i dur- og mollskalaen, med akkordprogresjoner og tonearter som var knyttet til et tonalt sentrum.

Bruken av modale skalaer økte igjen sent på 1800-tallet, og de modale skalaene ble etterhvert også brukt i jazz midt på 1900-tallet.

Modaljazz tar utgangspunkt i modale tonearter framfor akkordprogresjoner og harmoniske rammeverk. Jazzmusikere begynte å tenke horisontalt (i form av skalaer) fremfor kun vertikalt (i form av akkorder) under improvisasjoner.

Trompetisten Miles Davis hadde betydelig innflytelse på modaljazzen, spesielt med albumene Milestones (1958) og Kind of blue (1959). 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.