kirketonearter

Kirketonearter er betegnelsen på en rekke skalaer som særlig ble brukt i kirkemusikken før dur- og moll-tonaliteten ble dominerende i den vestlige klassiske musikken på 1600-tallet. Bruken av kirketoneartene fortsatte i folkemusikken, og det finnes rikelig med spor av disse skalaene både i klassisk musikk, jazz og populærmusikk. Kirketoneartene omtales også som modale.

Kirketoneartene kan illustreres ved å spille alle de hvite tangentene på pianoet ut fra forskjellige grunntoner. Bruker vi C som grunntone og spiller fram til neste C, får vi en jonisk skala, som er identisk med durskalaen. Med D som grunntone lager vi en dorisk skala, E er utgangspunkt for den frygiske skalaen og F er grunntonen i en lydisk skala. En kirketoneart som begynner på G kalles miksolydisk, mens A som grunntone skaper en mollskala som kalles eolisk. Med H som grunntone heter kirketonearten lokrisk.

Historikk

Kirketoneartene som system oppstod antakelig rundt år 800 i et forsøk på å skape orden i gregoriansk sang, som hadde fått navn etter pave Gregor den store (ca. 600). I renessansen begynte man å operere med tolv tonearter og i barokken overtok dur/moll-tonaliteten. Med utgangspunkt i dur- og mollskalaer skapte man nå akkordprogresjoner og tonearter som var knyttet til et tonalt senter.

Bruken av modale skalaer økte igjen mot slutten av 1800-tallet og vi finner for eksempel modale skalaer i jazzen på midten av 1900-tallet. Et kjent eksempel er trompetisten Miles Davis, spesielt på albumene Milestones (1958) og Kind of Blue (1959).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg