Innenfor de monoteistiske religionene, jødedom, kristendom og islam, vil begrepet skapelse være knyttet til Guds (JHVHs, Allahs) rolle som skaper av himmel og jord og menneskets rolle i verden. Innenfor religionsvitenskapen kan begrepet skapelse, eller skapelsesberetning, ha flere ulike betydninger. Felles for alle religiøse skapelsesberetninger er at de omfatter én eller flere guddommer, og at beretningene oftest er formet som myter og fortellinger.

Det kan dreie seg om hvordan verden ble til (kosmogoni), hvordan guden/e ble til (teogoni) eller hvordan mennesket ble skapt (antropogoni). Motsetningen til religiøse skapelsesberetninger er vitenskapelige forklaringer på de samme tingene, som "The big bang" (Det store smellet) og utviklingslæren. Motstandere av utviklingslæren (evolusjonsteorien) omtales i dag ofte som kreasjonister.

Det er ikke uvanlig å finne at samme kultur har utviklet ulike myter og forestillinger som skal forklare hvordan alt en gang ble til. De kan ha oppstått i ulike områder, i forskjellige miljøer eller i forskjellige tider. De mange mytene kan også ha eksistert parallelt, til tross for at de ikke stemmer logisk overens ifølge vår tankegang. Mange forestillinger er allmenne og gjenfinnes i flere kulturer og verdensdeler som ikke alltid kan ha hatt noen forbindelse med hverandre. Det er bare mulig å nevne noen få her.

Innenfor noen kulturer tar man skapergudens evige eksistens for gitt, som i jødedom, kristendom og islam. Her skaper guden verden ex nihilo (latin, 'fra intet') gjennom sitt ord, sin tanke, eller sin vilje. Men forestillingen om skapelse gjennom gudens tanker finner vi også i den såkalte memfitiske tradisjonen innen gammelegyptisk religion, der guden Ptah skapte både universet, og alt som er i det, gjennom sin tanke og sitt ord.

Innenfor andre kulturer finner vi en forestilling om en formgivning av en allerede eksisterende «urmaterie», et "kaos", "urhav" eller "urvesen". I flere religioner blir et urvesen senere partert, og av dets deler blir verden formet (den mesopotamiske Tiamat, den vediske forestillingen om Purusha, eller den nordiske fortellingen om Yme.) En annen forestilling kan være at urguden henter opp jorden fra dypet av urhavet (hinduismen, nord-amerikanske urfolksreligioner).

Fra Mesopotamia har vi myten om hvordan alt begynner med at det salte urhavet, symbolisert som en drageliknende kvinnelig guddom (Tiamat), forener seg med søtvannet Absu. Slik skapes de første gudene. Også i Det gamle Egypt hadde man en forestilling om urhavet, Nun, og at den første guden, Atum, stiger opp av vannet og etter hvert blir til mange. Han blir også assosiert med solguden Ra. I det gamle Hellas begynte alt med Kaos og Gaia (Jorden). Natt og dag utgikk fra Kaos, og Gaia fødte først himmelen og etter hvert også havet, fjell og daler, og mange av gudene.

I enkelte religioner er det en egen skapergud (demiurg), underordnet den høyeste guden som står for skapelsen (for eksempel i hinduismen der skaperguden Brahma springer ut av guden Vishnu. Noen religioner, som buddhismen, har ikke vært opptatt av å utforme forestillinger om skapelsen.

Også når det gjelder skapelsen av mennesket finnes det mange ulike forestillinger, ofte innenfor samme kulturområde. Ideen om at mennesket ble formet av jord, leire og/eller vann finner vi i alle verdensdeler, men gudene kunne også forme de første menneskene av andre materialer. I gammel norrøn religion blir de første menneskene, Ask og Embla, formet fra to trestammer av gudene Odin, Vile og Ve.

I 1. Mosebok finner vi to litt forskjellige beskrivelser av hvordan de første menneskene ble skapt. I den enes skapes både mann og kvinne i Guds bilde (1. Mosebok 1,27), i den andre formes Adam av jord fra marken og Gud puster liv i ham. Eva formes fra et av Adams ribbein. I henhold til moderne bibelvitenskap skyldes de ulike versjonene at tekstene stammer fra ulike miljøer av skriftlærde. Forestillingen om at Gud (Allah) skapte det første menneske av støv eller leire og blåste liv i det, er også overtatt av islam (Koranen, Sure 15,26–29; 23,12–14).

Fra det gamle Egypt finnes en myte der guden Knum former mennesket på pottemakerhjulet, der mens gudinnen Neith blåser liv inn i den nye skapningen. Også det gamle Hellas hadde man en forestilling om at titanen Promethevs hadde skapt menneskene av leire og gitt det ilden, og dermed kulturen.

En amerikansk urfolksmyte forteller om "Jord-makeren" som formet mennesket av leire og vann og blåste liv inn i det. I maorikulturen på New Zealand mente man at skogguden Tane Mahuta (Skogens hersker) hadde skapt den første kvinnen av jord, og også her blåser guden så liv inn i henne. Fra Mesopotamia kjenner vi flere myter der gudene skaper mennesket av en blanding av leire og en lavere guds kjøtt og blod.

Det finnes også flere forestillinger om hvorfor gudene skapte de første menneskene. En tanke som går igjen er at det er menneskenes oppgave å arbeide med jorden og å ære gudene (1. Mosebok 2,15). Både i det mesopotamiske eposet Atrahasis og i det babylonske skapelseseposet Enuma elish sies det helt klart at menneskene ble skapt for å overta gudenes arbeide og ofre til gudenes ære.

  • Gilhus, Ingvild S.& Thomassen, Einar. Oldtidens religioner. Pax Forlag, Oslo 2010.
  • I begynnelsen. Skapelsesmyter fra hele verden. I utvalg ved Tor Åge Bringsverd og Jens Braarvig. I serien Verdens hellige tekster. De norske Bokklubbene 2000.
  • Gilgamesh og Atrahasis. To babylonske helter. Oversatt av Jens Braarvig, Tor Åge Bringsverd og Rolf Furuli. De norske Bokklubbene 2001.
  • Koranen: Norsk-arabisk utgave tilrettelagt i oversettelse av Einar Berg. Universitetsforlaget, Oslo 1989.
  • Setton-Williams, M.V.: Egyptian Legends and Stories. Rubicon Press, London 1990.
  • Steinsland, Gro: Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. Pax forlag 2005.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.