bue - arkitektur

Bue. Gotiske buer fra arkaden i midtskipet i katedralen i Chartres.

av . Begrenset gjenbruk

Romersk rundbue i akvedukt fra 1. årh. f.Kr.

av . Begrenset gjenbruk

Bue. Fire hovedtyper av bueformer og deres konstruksjon.

Bue av /Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Bue. Skisse av en enkel segmentbue som viser steinenes plassering og deres koniske form, som muliggjør at buen kan bære en stor vekt.

Bue av /Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Bue er en bæ­rende konstruksjon over to støtter med åpning imellom, hvor konstruksjonens underside spenner fra støtte til støtte, men hvor undersiden er lengre enn avstanden mellom støttene. Buen overdekker åpningen mellom støttene (bueåpning) og danner en bueform, som kan ha ulik utformning.

Trykkfordeling

Den klassiske buekonstruksjonen var av stein, bestående av koniske natur- eller teglsteiner, murt sammen slik at undersidene mot åpningen danner en buet linje. Ved sin egenvekt, sammen med belastningen fra veggen over, vil steinene da holde hverandre på plass, så lenge de nederste ikke har mulighet for å bli trykket ut til siden. Dette sidetrykk kan lettest bli opptatt av tett vegg. Ved en sammenhengende buerekke, en arkade, vil buenes sidetrykk gjensidig bli motvirket, slik at understøttelsen av den felles buefot kan ha form av en søyle.

En bue kan også være dekorativ, uten bærende funksjon (blindbue). Ofte bærer en bue en overliggende vegg eller annen konstruksjon, og muliggjør i murte konstruksjoner at vekten fra disse kan fø­res ned på støttene. Belastninger på bu­en fremkaller skråtrykk i støtte­punktene; et trykk som kan dekompo­neres til en vertikal og en horisontal trykkomponent.

Typer

De vanligste bueformene er:

  • Rundbuen, den romerske eller romanske, som danner en halvsirkel.
  • Hesteskobuen, den mauriske, som danner mer enn en halvsirkel.
  • Segmentbuen, som er mindre enn en halvsirkel.
  • Spissbuen, den gotiske, som dannes av to buestykker som løper sammen i en spiss.

Hertil kommer former av mer sammensatt karakter, og endelig stikkbuen, hvis underkant er helt rett. Inntil stål- og betongkonstruksjonenes tid inngikk buer som helt nødvendige der hvor det skulle bygges ildfast.

Bueteknikken er ført videre romlig i konstruksjon av hvelv, en bue kan oppfattes som et meget grunt hvelv. Funksjonsmessig sett har visse buer, uavhengig av formen, navn etter sin funksjon og plassering, for eksempel avlastningsbue, blindbue, forsterkningsbue, gurtbue, korbue eller strebebue. En egen type er rett bue, også kalt flat bue.

Undersiden av en bue kalles soffitt, oversiden av en fri bue kalles buerygg. En særskilt buetype er hengekjedebuen. Denne buen har samme form oppover som en hengende kjede nedover over samme spenn. Dette gir statiske fordeler med lite horisontalkrefter.

Teknikk

Teknisk sett skilles det mellom murte buer, som er en eldre murverkteknikk, og moderne buekonstruksjoner av tre, stål, betong eller armert betong. Murte buer består av steiner lagt slik at de bærer hverandre gjennom kilvirkning i fugene. Kil­virkningen oppnås ved kilformede, nedad avsmalnende steiner (kilstein), eventuelt hjulpet ved haker i anleggsflatene (hakestein), eller ved avsma­lende mørtelfuger mellom rektangu­lære steiner. Den nederste stein på hver side av en bue heter anfangs­stein, den øverste stein i buen kalles slutt­stein.

Historisk utvikling

Buen har spilt en stor rolle i byggeteknikken og er et viktig element i de fleste av de store arkitekturepokene. Tidlige eksempler finnes i ziggurater, for eksempel Ur, om lag 2125–2025 fvt. og Choga Zambil, rundt 1200 fvt., og Ishtar-porten i Babylon, som ble reist under Nebukadnesar II, 604–562 fvt.

I mykensk ar­kitektur ble det brukt «bueforløpere» i form av skrå­stilte stei­ner (triangelbue) eller utkragede stei­ner, kalt utkragning eller falsk bue. På 300-tallet fvt. begynte grekerne i Hellas og sør-Italia å bruke buer, først og fremst i byporter, hvor statisk styr­ke spilte stor rolle. Eksempler er Oiniadai i Akarnania, Hellas og Porta Rosa i Elia i Lucania, Italia. I monumentalarkitektur forekom buer først noe senere, for eksempel bueportal til agora i Priene, om lag 156 fvt. Også i etruskisk arkitektur ble det brukt buer, for eksempel i byporter fra 300-tallet fvt.

Fra samme århundre utviklet romerne bruk av buer, først i nyttekonstruksjoner som akvedukter, for eksempel Aqua Appia fra 312 fvt., veibroer som Ponte di Nona på Via Prae­nestina fra 100-tallet fvt., havnelagre som Porticus Emilia i Roma, 193 og 174 fvt. og deretter i monumentalarkitektur som Tabularium, 78 fvt. Dette er et tidlig eksempel på arkadefasade med en romerske oppfin­nelse: en kombinasjon av arkivolter og arkitraver, arkitekten var tro­lig Lucius Cornelius.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • W. C. Hunting­ton: Buil­ding Construction. Materials and Types of Construction, 1929;
  • Evert Strokirk: Öppningar i murverk, og Olof Thunström: Overtäckning av mur­öppningar, begge i: Gregor Paulsson (red.): Mureri, Stockholm 1939, hhv. ss. 140–58 og ss. 186–93;
  • J. Holmgren: Mur- og pussarbeid, i: J. Holm­gren, 0. Landmark, A. Vesterlid (red.:): Hus­­bygging, II, Oslo 1955, ss. 74–85;
  • John B. Ward-Perkins: Roman Architecture, London 1988 ss. 20–36;
  • Hans Koepf: Bildwörterbuch der Architektur, Stuttgart 1982, ss. 69–74;
  • John Fitch­en: Building Construction Before Mechanization, Cambridge, Mass. og London 1990 ss. 71–73;
  • Jac­ques Heyman: The Stone Skeleton, Cambridge 1995, om hengekjedebue s. 7;
  • Jac­ques Heyman: Arches, Vaults and Buttresses, Aldershot 1996.

Kommentarer (1)

skrev Anders Borgersen

ogiva´l [ el. åsjiva´l] adj.fr. spissbuetOrdet ogival er ofte brukt. Finner det ikke som søkeord i SNL.Finnes i norsk ordbok ordnett.no

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg