Mikronesia

Samtlige av øyene er svært små, derav navnet. De japanske øyene, Marianene og Palau er topper av en undersjøisk fjellrekke som strekker seg fra Japan til Ny-Guinea. Lengst nord på Marianene finnes fremdeles aktive vulkaner. Også Pohnpei, Kosrae og øyene i Chuuk-lagunen er av vulkansk opprinnelse. Flere av disse øyene er helt eller delvis dekket av kalkstein.

Største øy er Guam (541 kvadratkilometer) i Marianene, fulgt av Babeldaob i Palau og Pohnpei. Yap Prober er eneste øy av kontinental opprinnelse. Alle øyene i Marshalløyene, Gilbertøyene, de fleste av øyene i Karolinene samt Nauru, Banaba og Wakeøya er flate korallatoller eller koralløyer. Mikronesia omfatter tre av verdens fire største atoller: Kwajalein (Marshalløyene), Namonuito (Chuuk) og Ulithi (Yap).

Samtlige av øyene, med unntak av de japanske, ligger i tropene, sør for solas nordlige (krepsens) vendekrets, og de aller fleste ligger nord for ekvator. Nedbøren er stor, men det er betydelige forskjeller mellom korallatollene og de høyere vulkanske øyene. De fleste øyene er utsatt for naturkatastrofer som orkaner og tørke, og korallatollene er særlig utsatt for en eventuell hevelse av havnivået.

Økonomien kan karakteriseres som dualistisk, med en utviklet pengeøkonomi i de i de sentrale områdene og ellers naturalhusholdning med selvforsyningsjordbruk, fiske og noe håndverksproduksjon. De viktigste eksportproduktene er kopra og andre kokosnøttprodukter.

Språklig er Mikronesia lite ensartet. Det er til dels store språkforskjeller mellom øygruppene, selv om alle språkene som tales i området tilhører den austronesiske gruppen (se austronesiske språk). Størst utbredelse har en undergruppe på sju nært beslektede språk, de såkalte kjernemikronesiske språkene, som særlig snakkes på Marshalløyene og Gilbertøyene.

Innenfor de fleste øygruppene er det tradisjonelt markante forskjeller mellom vulkanøyer og koralløyer, både økonomisk, politisk og sosialt. De større vulkanske øyene har fruktbar jord som ga grunnlag for et variert hagebruk, og dermed for tettere bosetning og mer komplekse samfunn. Disse ble tidlig kulturelle og politiske sentra som la under seg de mer ressursfattige koralløyene, der hagebruket var mindre produktivt, slik at befolkningen ble avhengig av å importere taro, brødfrukt, jams, kokosnøtter og så videre. Håndverket var høyt utviklet, med stor spesialisering de enkelte øyene og øygruppene imellom. Forskjellene i resurser og produksjon lå til grunn for et utstrakt varebytte over store avstander. Mikronesierne er kjent som fremragende sjøfarere, og på handelsferdene seilte de utriggerkanoene sine over svære havstrekninger.

Mikronesias kulturformer og samfunnsformer har gjennomgått store endringer under en skiftende kolonihistorie. Kopraproduksjon, fosfatgruver, arbeidsmigrasjon og opprettelsen av militærbaser har også i senere år ført med seg omfattende forandringer i det økonomiske grunnlaget for småsamfunnene i området.

Spanjolene ankom, som de første europeere, Mikronesia på 1500-tallet. De annekterte etter hvert Marianene og Karolinene. Som følge av Den spansk-amerikanske krig ble Guam og Wakeøya avstått til USA i 1898. Tyskland annekterte Marshalløyene i 1885 og Nauru i 1888, og kjøpte Karolinene og resten av Marianene av Spania i 1899. Gilbertøyene (sammen med Ellice Islands, senere Tuvalu) ble britisk protektorat fra 1892 og (etter hvert sammen med Phoenixøyene og deler av Linjeøyene) kronkoloni fra 1915.

Etter det tyske krigsnederlaget i første verdenskrig tok Japan over administrasjonen av Karolinene, Marshalløyene og de nordlige Marianene, mens Australia tok over administrasjonen av Nauru. Alle disse øyene fikk fra 1920 status som mandatområde under Folkeforbundet. Under andre verdenskrig ble også de resterende øyene i Mikronesia okkupert av Japan.

Det tidligere japanske mandatområdet ble i 1947 omgjort til tilsynsområde under FN administrert av USA. Også Kazan Retto ble okkupert av USA, men gitt tilbake i 1968. Nauru fikk indre selvstyre i 1966, og i 1968 fikk det, som første mikronesiske stat, innvilget selvstendighet. Gilbertøyene fikk indre selvstyre i 1971, og selvstendighet som en del av republikken Kiribati i 1979. USA satset opprinnelig på at de amerikanske tilsynsområdene ble forent under en føderasjon.

Som følge av en folkeavstemning fikk imidlertid Nord-Marianene samveldestatus med tilknytning til USA i 1978. Også innbyggerne på Marshalløyene og Palau valgte i en folkeavstemning å ikke la seg innlemme i Mikronesiaføderasjonen. Både Marshalløyene og Mikronesiaføderasjonen undertegnet en assosieringsavtale med effekt fra 1986 som sikrer amerikansk økonomisk bistand frem til år 2001. I tillegg sikrer avtalen USA militære rettigheter i regionen.

Avviklingen av tilsynsområdet ble forsinket grunnet konflikt mellom Palaus grunnlov (med forbud mot atomvåpen) og den Palau-amerikanske assosieringsavtalen, som ga amerikanerne rett til militært nærvær med blant annet atomvåpen. FN godkjente avviklingen av tilsynet med Marshalløyene, Mikronesiaføderasjonen og Nord-Marianene i 1989, og de to førstnevnte fikk innvilget fullt medlemskap i FN året etter. I 1994 ble også Palau omsider en selvstendig republikk.

• Oseania
• Planteliv i Mikronesia
• Språk i Oseania