Den store fredsloven

Fortellingen om hvordan Den store fredsloven ble til kalles Gayanashagowa, et ord som ofte brukes om selve loven også. Karakterene som dukker opp, som Deganawideh (Fredsmekleren) og Jigonsaseh (Nasjonenes mor), er reinkarnasjoner av personer fra haudenosauneenes skapelsesberetning. Det tar egentlig flere dager å formidle Gayanashagowa i sin helhet, og det skal gjøres muntlig for å gjøres skikkelig. Den kan likevel oppsummeres i korte trekk.

Gayanashagowa begynner med å fortelle at de fem irokeser-nasjonene lå i krig med hverandre. Det sosiale livet var et stort kaos, der folk lot seg styre av hevntanker og der makteliten var blitt kannibaler. Verst av dem alle var Adodarhoh (Tadodaho) fra onodaga-nasjonen. Han hadde drept kona og alle døtrene til en annen onodaga-mann, Hiawatha (Hayo'wetha), slik at også han var blitt tynget av sorg og hat.

Helten i fortellingen er fredsmekleren Deganawideh, som vandret inn fra nordvest. Han møtte først på den nøytrale Jigonsaseh, som ikke var innblandet i noen konflikter, men tvert imot huset og lagde mat til krigere fra alle sider. Hun sluttet seg raskt til Deganawidehs fredsoppdrag. Deretter fulgte Hiawatha, som fikk lettet sorgen sin og deretter overbeviste Adodarhoh om å akseptere freden. En av de store lærdommene Fredsmekleren skjenket de fem nasjonene, var at sorg kunne håndteres gjennom trøst heller enn hevn, som vil si fred heller enn krig.

Navnene Jigonsaseh, Adodarhoh og Hiawatha har i all ettertid blitt bevart som titler til spesifikke statusroller, som betyr at det fremdeles eksisterer en Jigonsaseh, Adodarhoh og en Hiawatha i dag.

Etter at freden var oppnådd, ba Deganawideh de fem nasjonene om å velge hver sine lederskikkelser som skulle bære tittelen hoyaneh (som kan oversettes til fredsforvalter). Disse utgjør til sammen 49 representanter som deltar i rådsmøter på vegne av nasjonene sine. Rådet har 50 seter, og det siste setet står tomt til minne om Deganawideh. Disse rådsmøtene tar avgjørelser basert på retningslinjene fra Den store fredsloven, der avgjørelser skal være basert på konsensus. Rådet er fremdeles operativt i dag.

Wampum 72–92 omhandler prinsipper for internasjonale relasjoner og krigføring. Det legges retningslinjer for hvordan en skal opprette og opprettholde fred, og om hvordan en skal overdra all eiendom til en tapende fiende. Andre seksjoner angir retningslinjer for hvordan emigranter skal gå frem for å melde flytting.

Den store fredsloven formulerer sentrale demokratiske prinsipper om å konsentrere og kontrollere makt for å ivareta folkets interesser og rettigheter. Dette forvaltes gjennom et demokratisk konsensussystem. Etter en fastlagt prosedyre blir politiske og juridiske saker diskutert mellom klanene og nasjonene i råd på lokalt nivå før avgjørelsen blir enstemmig vedtatt av de 49 representantene (hoyane) i konføderasjonsrådet. Det er kvinner innenfor det matrilineære klansystemet, det vil si klanmødrene, som utnevner og samarbeider med de 49 utvalgte mannlige hoyane.

Den store fredsloven har et juridisk-politisk maktfordelingsprinsipp med vetorett. Når en avgjørelse fra rådet har blitt vedtatt, må den i prinsippet støttes av alle delegatene. Det finnes likevel flere historiske eksempler på at de ulike nasjonene (og landsbyene under dem) handlet som autonome politiske aktører. Dette kunne i mange tilfeller bety at tapende parter innad i rådet inngikk egne forhandlinger og allianser med folk utenfra.

Det avholdes ikke valg, men folkesuvereniteten er sikret ved at befolkningen kan kontrollere de politiske prosessene gjennom dette systemet. Det er et prinsipp om politisk ansvarlighet som sørger for at de nøye utvalgte og kvalifiserte representantene følger interessene til fellesskapet. Slik søker de å ivareta direkte medvirkning mellom politikerne og borgerne for lovgivning og implementering. Den store fredsloven presiserer at representantene må fremme spesielt viktige saker til folket for debatt. Folket kan kreve riksrett, fremme anklager om forræderi og lover til det konfødererte rådet og fjerne hoyane. Det konfødererte rådet er således avhengig av folkets vilje.

Den store fredsloven skiller seg skarpest fra moderne internasjonale traktater og konstitusjoner ved at den også griper inn i medlemmenes grunnleggende livsførsel. Den tar opp moralske forventninger og forpliktelser for politiske ledere, klanenes sosiale og politiske rolle, prosedyrer for adopsjon, viktigheten av å rådføre seg med medlemmer fra alle nasjoner og retningslinjer for å gjennomføre begravelser. Slik fungerer den også som en formell kulturell kodeks og rituell veiviser.

Haudenosaunee-konføderasjonen og andre amerikanske urfolks betydning for de amerikanske grunnlovsfedrene og den amerikanske grunnloven ble i 1988 offisielt anerkjent av den amerikanske kongressen i «Concurrent Resolution 331». Her står det at George Washington og Benjamin Franklin beundret det politiske systemet til haudenosaunee-konføderasjonen. Mange av dets demokratiske prinsipper ble derfor innlemmet i den amerikanske konstitusjonen.

Vi vet at det var kontakt gjennom råd og møter mellom de amerikanske kolonistene og haudenosaunee-konføderasjonen i årene før den amerikanske revolusjonen. I 1754 reiste Thomas Jefferson og Benjamin Franklin til haudenosaunee for å diskutere konføderasjonens politiske filosofi og regjeringsform.

Den amerikanske grunnloven av 1787 og Den norske grunnloven av 1814 har flere juridiske prinsipper til felles med Den store fredsloven. Dette er maktfordelingsprinsippet (den utøvende makt, den lovgivende makten og den dømmende makt), folkesuvereniteten, likhet for loven og enkelte grunnleggende menneskelige rettigheter.