Skogbrann. Av /NTB Scanpix. Begrenset gjenbruk

skogbrann

Skogbrann slik overvåkningsfly kan se den.
Skog- og utmarksbrann.
"Flekkefjord brannvesen".
På grunn av fare for skogbrann, er det ikke tillatt med åpen ild i skog og mark i tiden 15. april til 15. september.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Studier har vist at tørr lavfuruskog brenner omtrent hvert 50. år, blåbærgranskog hvert 150.–200. år. Kun fuktige sumpskoger unngår brann.
.

Artikkelstart

Skogbrann er brann i skog.

Hvis det er annen utmark enn skog som brenner, kalles det utmarksbrann. Dersom bare gras brenner, kaller vi det gjerne grasbrann og dersom det alt overveiende er lyng som brenner, kaller vi det lyngbrann. Brann i innmark betegnes etter det som brenner.

Sannsynligheten for at det oppstår skog- og utmarksbrann avhenger av blant annet hvor tørr vegetasjonen er. Jo mindre fuktighet vegetasjonen inneholder, desto mindre antennelsesenergi kreves. Meteorologisk Institutt utarbeider hver dag i perioden 1. april til cirka 1. september et varsel som angir grad av skogbrannfare. Varselet bygger på skogbrannfareindeksen, som i hovedsak bestemmes ut fra hver lenge det er siden nedbør, dagtemperaturen og luftfuktigheten. Hvor fort en skog- og utmarksbrann sprer seg og hvor stor den blir, er i all hovedsak avhengig av hvor tørt det er, vindforholdene og topografien. Skogbrannfareindeksen gir derfor også en pekepinn på hvor stor en eventuell skogbrann kan bli.

Naturlig årsak til skog- og utmarksbrann er først og fremst lynnedslag. Menneskelig aktiviteter som arbeid i skogen kan skape gnistdannelse. Likeledes kan det komme gnister fra tog, særlig når toget kjører i nedoverbakke og må bremse. Andre hyppig forekommende brannårsaker er bålbrenning, bruk av engangsgrill og røyking. Ulme- og glødebranner etter bålbrenning eller engangsgriller, vil kunne brenne i grunnen i dagevis før den ble synlig på overflaten. Det er derfor, i henhold til brannvernforskriftene, forbudt å tenne opp åpen ild i skog og mark i tidsperioden 15. april til 15. september. Utenfor denne tidsperioden er det ikke ulovlig, men eventuell bruk av åpen ilds skal skje med forsiktighet slik at det ikke blir antennelse.

Erfaringer og studier viser at det brenner med forskjellig hyppighet i ulike typer skog. Skogkategoriene i forhold til hyppighet av brann, er delt inn i fire klasser (se brannklassifisering). Kategorien med hyppigst forekommende branner er tørr lavfuruskog, som brenner omtrent hvert femtiende år. Denne typen skog blir derfor gjerne kalt skogbrannskog. Blåbærgranskog brenner hvert 150–200 år, og det er kun fuktige sumpskoger som unngår brann.

Enkelte av våre biologiske arter er avhengige av skogbrann, som plantearten bråtestorkenebb. Denne har frø som kan overleve 100 år i jorda, og som ikke spirer før ved 70 °C. Mange løvtrearter spirer først og fremst på skogbrannflater, der de små frøene lett kommer i kontakt med askeholdig mineraljord. Mange insektarter lever kun i trær drept under skogbrann, for eksempel sotpraktbille. Skogbrann er derfor en viktig økologisk faktor. I Sverige brennes skog rutinemessig som et bevaringsbiologisk tiltak.

Brannspredning i skog og mark

Brann i skog og mark sprer seg ved både varmeledning, varmestrømning og varmestråling.
Brannspredning prinsipp.
Norsk brannvernforening v/David Keeping.

Brann sprer seg generelt på fire måter:

  • ved varmeledning
  • ved varmestrømning
  • ved varme stråling
  • ved flyvebrann

Slik er det også i skog og mark.

Varmeledning skjer nede på og i bakken, og er ikke dominerende ved spredning av skogbrann i overflaten. Men den er dominerende når brannen befinner seg under overflaten som en ulme- eller glødebrann.

Varmestrømning er den varmen som blir med røyken når den stiger opp fra brannen. I stille vær og i flatt terreng betyr strømningsvarmen svært lite, men den kan bety mye i bratt terreng og ved sterk vind.

Varmestråling er den varmen som stråler fra flammer og varm røyk til omgivelsene. Strålevarmen er oftest dominerende ved brannspredning. Strålevarmens intensitet øker ved redusert avstand til det brennbare materiale. Det betyr i praksis at strålevarmen blir større desto brattere terreng og desto sterkere vind.

Styrende faktorer

De styrende faktorene ved brannspredning i skog og mark er:

  • topografien, det vil si hvor bratt terrenget er
  • vær og vind, det vil si hva temperaturen er og hvor sterkt og i hvilken retning det blåser
  • brenselets egenskaper, det vil si hvor finfordelt og hvor tørr vegetasjonen er

Skogbrann kan også danne sine egne vinder, og påvirke vinden lokalt, noe som vil kunne skape uforutsigbar brannspredning.

Døgnsyklus

Døgnsyklusen følger temperaturen og luftfuktigheten gjennom døgnet.
Døgnsyklus.
Norsk brannvernforening v/ David Keeping.

Skogbrann har en døgnsyklus. Den vil være mest intens på ettermiddagen mens det fortsatt er høy temperatur, etter at sola har gitt fra seg varme og tørket ut vegetasjonen ytterligere. Den vil være minst intens på etternatta, da både temperaturen er lavere og fuktighetsinnholdet i lufta er høyere.

Typer skog- og utmarksbranner

Branner i skog- og utmark kan karakteriseres i forhold til i hvilken høyde de sprer seg, og dermed også hvor fort de sprer seg. Vi bruker disse beskrivelsene uavhengig av topografien:

  • Lav løpebrann
  • Høy løpebrann
  • toppbrann

Lav løpebrann skjer gjerne i middelaldrende og eldre skog. Lav løpebrann er karakterisert ved at brannen foregår i undervegetasjonen, i hogstavfall og i laveste sjikt av vegetasjonen. Jo brattere terrenget er desto mer betyr de topografiske forholdene ved lave løpebranner. Normal spredningshastighet 9–10 meter per minutt.

Høy løpebrann skjer gjerne i litt eldre ungskog. Den er karakterisert ved at brannen sprer seg høyere oppe i vegetasjonen og raskere enn ved lav løpebrann. Den foregår i undervegetasjonen og opp i baret til ungskogen. Normal spredningshastighet er 10–30 meter per minutt.

Toppbrann beveger seg helt oppe i trekronene, og skjer i blandet skog, etter langvarig tørke, gjerne i bratt terreng og ved sterk vind. Flammene sprer seg i stor fart fra den lavere vegetasjonen og opp i trærne. Når den først er kommet opp i trekronene, vil den spre seg raskt i den høyden. Slokkemannskap blir fort bare tilskuere ved toppbrann. Hvis toppbrann forekommer, må brannen bringes ned på bakken før den i praksis lar seg kontrollere. Heldigvis skjer ikke toppbrann ofte i Norge. Normal spredningshastighet er 30–40 meter per minutt.

Varierende vegetasjon

Hogstflate
Norsk brannvernforening v/ David Keeping.

Det er vegetasjonen som er brenselet ved skog- og utmarksbrann. Både mengden brensel og hvor finfordelt brenselet er, betyr mye for både spredningshastigheten og brannens intensitet. For eksempel vil en løpebrann som når fram til en fersk hogstflate, der det ligger mye brensel og finfordelt brensel på bakken, umiddelbart spre seg raskere og flammene blir høyere.

Flyvebranner

Flyvebranner.
Norsk brannvernforening v/ David Keeping.

Flyvebrann er definert som brennende partikler eller gjenstander fra en brann som transporteres i luften eller faller ned og kan antenne brennbare materialer. Spredning av skogbrann ved flyvebrann er hyppig forkommende og skaper uoversiktlig brannsituasjon. I bratt terreng er nedover rullende eller fallende flyvebranner årsaken til at innsatsmannskap skal holde seg over brannen og aldri under den.

Oftest er det vinden som sørger flyvebranner. De varme partikler fra flammene og røyken blåses et stykke foran brannfronten og kan antenne vegetasjonen der. Brannvesenet vil da måtte slokke stadig nye branner og vil lett komme på etterskudd begrensinger av brannen.

Brann i grunnen

Brann i grunnen sprer seg langsomt, kan brenne i meget lang tid, kan være vanskelig å avsløre og må tas hånd om for at brannen ikke skal blusse opp igjen.

Torvbrann
Norsk brannvernforening v/ David Keeping.

En skog- og utmarksbrann foregår ikke bare oppå eller over bakken. Den vil oftest også spre seg ned i grunnen.

Brannspredningen i grunnen skjer på samme måte som branner i andre løse brennbare materialer som for eksempel i barkfyllinger, høy og halm, avfallspapir, flishauger, og så videre. I grunnen blir det ulme- og glødebranner, og der det er luftlommer også kanskje noe flammebrann. Branner nede i jordsmonnet ses ikke nødvendigvis på overflaten. De sprer seg ganske langsomt i alle retninger og danner forbrenningskanaler i grunnen, og de kan spre seg langt før de blir synlig på overflaten ved at det kommer opp røyk.

Røykens farge

Røykens farge kan være en indikator på typen skogbrann, hvor heftig den er og derfor hvor fort den kan spre seg. Fargen på røyk fra den ufullstendige forbrenningsprosessen er i utgangspunktet mørk, oftest svart. Hvor gråaktig vi oppfatter denne røyken, bestemmes i all hovedsak av i hvilken grad røyken er tynnet ut med eller har blandet seg med luft. Vanndamp gir en lys grå røyk.

Erfaringer er at:

  • Gråhvit røyk utvikles i glissen skog hvor det er god tilgang på luft, slik at det blir mye fullstendig forbrenning, og slik at røyken fort blir tynnet ut.
  • Brunfarget røyk kommer fra brann i ansamlinger av mye brennbart materiale og dårlig tilgang på luft.
  • Svart røyk tyder på heftig skogbrann preget av ufullstendig forbrenning. Vi kan forvente at røyk inneholder uforbrente partikler som medfører stor fare for spredte flyvebranner.

Begrensning og slokking

Noen ord og uttrykk som blir benyttet i forbindelse med branner i skog og mark.
Begreper
Norsk brannvernforening v/ David Keeping.

Brann i skog og mark er en mobil brann i motsetning til brann i en bygning. Den kan bevege seg med stor fart. Da endres både brannens størrelse og adkomstmulighetene raskt. Ved valg av taktikk for å stoppe brannspredningen tas det hensyn til en rekke forhold, blant annet:

  • type brann
  • brannens omfang
  • vindretning og -styrke
  • topografi og grunnforhold
  • vegetasjonens art og størrelse
  • brannens spredningsmuligheter
  • tilgang på ressurser inkludert tilgang på vann

Det er to hovedprinsipper for bekjempelse av skogbranner:

  • Offensiv slokking, som er en direkte bekjempelse.
  • Defensiv slokking, som er en indirekte bekjempelse.

Hvis liv eller helse er truet gir det som oftest en offensiv strategi. Da vil det alltid haste å få slokket brannen på stedet der faren er. Det samme gjelder dersom bygninger eller verneverdige områder er truet i akuttfasen. Men det er stor fare for at offensiv slokking ikke lykkes, ved at brannen sprer seg for fort.

Defensiv taktikk er derfor tryggere, men medfører at større arealer brenner før brannen er slokket eller ringet inn. Ved defensiv taktikk settes det i brannvesenets innsatsplan, begrensningslinjer. Det grensene for hvor langt en skog- og utmarksbrann skal nå. Hit, men ikke lenger!

Direkte slokking

En litt sliten skogbrannsmekker, som skal brukes ved å sope brannfronten inn i brannområdet.
Skogbrannsmekker
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Skogbrannsmekker kan erstattes med toppen av et lite tre eller en kvist med tett bar eller løvverk i enden. Brannfronten skal sopes inn mot brannen!!
Kvist
Norsk brannvernforening v/ David Keeping.

Hvis brannens spredningshastighet ikke er for stor, og det er tilgjengelighet og ikke altfor lang avstand til brannens front og flanker, velger brannvesenet direkte slokking med vann.

Hvis brannen er liten nok og holder seg langs bakken kan vi gå offensivt til verks overfor brannfronten og kvele brannen. Å kaste på mineraljord er en metode. Men den er bare effektiv dersom brannen er liten nok, for eksempel i form av en ung flyvebrann.

En annen metode er å angripe brannfronten direkte med såkalte skogbrannsmekkere, eller småtrær eller kvist med tett bar eller løv i toppen. Brannfronten skal kveles. Det vil si at flammene skal sopes fra fronten og inn mot brannen. Poenget er å stoppe tilførselen av luft. Det får vi til ved å klemme brannfronten ned og skyve smekkeren inn mot varmen. Det å slå med skogbrannsmekker eller kvister, tilfører brannen luft og virker ofte mot sin hensikt.

Naturlige begrensningslinjer

Det naturlige stedet å anlegge en konstruert begrensningslinje er der spredningshastigheten er minst, som er på bakketopper og åskammer.
Angrepspunkter
Norsk brannvernforening v/ David Keeping.

Det finnes i prinsippet to typer begrensningslinjer:

  • Naturlige begrensningslinjer
  • Konstruerte begrensningslinjer

Som naturlige begrensningslinjer regnes:

  • åpent vann, hvis bredt nok
  • elver, hvis brede nok
  • myrer, hvis brede og våte nok
  • veg eller jernbane, – hvis de er brede nok
  • dyrket mark med lite vegetasjon
  • nakne fjellpartier

I tillegg vil bakketopper og åskammer virke dempende på spredningshastigheten, og til en viss grad kunne fungere som naturlig begrensningslinje. Av den grunn plasseres gjerne en konstruert begrensingslinje på bakketopper og åskammer.

Konstruerte begrensingslinjer

Ulike former for begrensningslinjer med en blanding av naturlige og konstruerte linjer.
Begrensningslinjer
Norsk brannvernforening v/ David Keeping.

Konstruerte begrensningslinjer plasseres der terrengets naturlige begrensningslinjer i størst mulig grad hjelper de konstruert. Konstruerte begrensningslinjer kan være:

  • etablere branngater
  • etablere såkalte våte belter
  • fjerne belter av vegetasjon, gjerne ved å grave opp jorda slik at ubrennbar eller tungt antennelig jordsmonn kommer til overflaten
  • ved toppbrann, hogge ned trær slik at brannen tvinges ned til bakkenivå

Slokking med vann

Fukting av terrenget som begrensningslinje, ved høy løpebrann.

Slokking med vann
Roy Larsen, Brannmannen.
Vannbøtta under helikopteret rommer 1 000–1500 liter. Mannskap må holde seg unna droppsonen ved bruk av skogbrannhelikopter.
Helikopterdropp
Dag Botnen.

I Norge er vi vant med å ha god vanntilførsel, og vi er vant med å finne vann ganske nær brannstedene. Vi har en rekke vannkilder: åpent vann i sjø, innsjøer, tjern, elver og bekker, vanntanker på brannbiler eller andre kjøretøy, vanntanker og vannkar som fylles opp i det enkelte tilfellet, særskilte branndammer (dam med vann beregnet for brannslokking), og skogbrannhelikopter.

Vann brukes både ved direkte slokking (defensivt) og som forsterkning av en begrensningslinje (defensivt). Fra vannkilden transporteres vannet i brannslanger. Ved skogbrann kan det bli betydelige lengder brannslanger.

Vått vann

Skogbrann kan bekjempes med brannslukning med helikopter. Den orange fargen på vannet viser at det er tilsatte et såpelignende stoff som gjør at vannet trenger dypere inn i vegetasjon og jordbunn.
Av .
Lisens: CC BY ND 2.0

Såkalt «vått vann» er en forenklet betegnelse på vann tilsatt en såpelignende væske som reduserer overflatespenningen til vannet. Hensikten med å redusere overflatespenningen er å få vannet til å trenge dypere inn i vegetasjonen og jordsmonnet.

En mindre mengde spesielt slokkeskum eller såkalt «retardant», tilsettes slokkevannet og brukes både til direkte slokking, forsterke en begrensningslinje eller ved etterslokking. Når det brukes ved slokking med helikopter eller fly, får slokkevannet gjerne orange farge.

Skogbrannhelikopter

Selvreisende kar som kan fylles med vann fra skogbrannhelikopter kan være en god erstatning for en større vannkilde, og gir brukbart med vann til forsterkning av begrensningslinje og etterslokking.
Vannkar
Carina Halvorsen.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har avtale med helikopterselskaper om beredskap og slokking av skog- og utmarksbranner. Fra og med skogbrannsesongen 2018 har helikopterne som er med i denne ordningen hatt en løftekapasitet som gjør at vannbøttene inneholder cirka 1000 liter vann.

Skogbrannhelikopter skal brukes for å bringe en skog- og utmarksbrann under kontroll, mens etterslokkingen må gjøres av brannmannskap på bakken. Av den grunn brukes oftest slokking fra lufta til å slokke brannens flanker og front, dersom vind, vegetasjonen og terrenget gjør dette effektivt. Hvis direkte slokking ikke fungerer, vil skogbrannhelikopter bli benyttet til å slippe vann som forsterkning av begrensningslinjer. Bruk av skogbrannhelikopter er effektivt, men ikke helt ufarlig. Ved vanndropp skal mannskap holde seg unna selve droppsonen.

Skogbrannhelikopter brukes også til å frakte vann for mellomlagring i vannkar. Dette gjøres når det er lang avstand til nærmeste naturlige vannkilde. Vannmengden blir ikke så stor, og derfor egner denne metoden for vannforsyning seg best når vannet skal forsterke en bergrensingslinje eller ved etterslokking.

Branngater

Branngater skal være minst 1,5 ganger bredere enn den høyeste vegetasjonen i nærheten!
Branngate bredde
Norsk brannvernforening v/ David Keeping.
Branngate som har maktet å stoppe en skogbrann. Branngaten er laget med maskiner, og er fra skogbrann i Våler 2006.
Branngate
Nils Erik Haagenrud.

En branngate skal plasseres i så god avstand fra brannfronten at man får tid til å gjøre den ferdig, og den skal plasseres i terrenget slik at terrenget bidrar til at den kan fungere. Branngate er en konstruert begrensningslinje som først og fremst må være bred nok for at den skal kunne fungere. En tommelfingerregel er at bredden minst må være 1,5 ganger høyden på den høyeste vegetasjonen rundt. Alt brennbart materiale må fjernes i hele branngatens bredde.

En branngate vil oftest trenge bistand av andre slokkemetoder for å kunne fungere. Disse metodene er:

  • dynking med vann
  • tildekking med mineraljord eller en jordstreng
  • avbrenning

Vann vil ofte bli benyttet til å forsterke en branngate. Vannet kan hentes fra skogbrannhelikopter, brannslanger som henter vann fra vassdrag, tjern eller lignende, fra særskilte vanntanker eller vann fra landbruksanlegg eller kjøretøy.

Tørre begrensnings- og slokkemetoder

Ferdig jordstreng forbi bygning. Plasseringen av jordstrengen er gjort for å begrense faren for brannspredning når det i tillegg skal avbrennes inntil den. Avbrenningen skal skje på motsatt side av jordstrengen i forhold til huset.
Jordstreng
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Avbrenningen skal om mulig etableres mot vindretningen og i nedoverbakke. Påtenningen skal skje inntil begrensningslinjen som her er jordstrengen helt til venstre på bildet, i lengder på 2-3 meter.

Avbrenning
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Branngate som trenger avbrenning for å fjerne brennbart materiale.
Avbrenning branngate
Carina Halvorsen.

Både branngater og naturgitte begrensningslinjer må oftest ha hjelp for å kunne fungere.

Jordstreng kan benyttes dersom det ikke er vann. Bredden på en jordstreng skal være minst 30 cm, og brennbart materiale som ikke kan fjernes, dekkes til med jord og helst i tillegg fuktes.

Jordstreng kan også med fordel benyttes som forsterking av avbrenning. Jordstreng går i korthet ut på å grave opp eller avdekke mineraljord, slik at det blir en naken jordstreng på bakken. Denne blir da en barriere for brannspredning langs bakken, og må være bred nok og være kontinuerlig uten hull.

Avbrenning er å fjerne brennbart materiale fra en satt begrensningslinje ved å svi av lav vegetasjon bit for bit. Dermed vil en lav løpebrann stoppe opp. Avbrenning kan også hjelpe en branngate til å fungere, eller bidra til å etablere en åpen slette som begrensningslinje. Vernebrenning er avbrenning som forebyggende tiltak før en skog- eller utmarksbrann, eller som tiltak for pleie av skogen. Den som er ansvarlig for å gjennomføre en avbrenning skal ha erfaring med dette.

Branngater må være frie for brensel eller være våte for å fungere. Produksjon av selve branngata vil ofte medføre mye tørt brensel. Dette kan, hvis vind og topografi tillater det, fjernes ved avbrenning.

Motild blir ofte feilaktig brukt som begrep for det som egentlig er avbrenning. Motild går ut på å tenne på og lage en brannfront som forutsetningsvis skal bevege seg mot den egentlige brannens front. Teorien er at når disse to brannfrontene møter hverandre, er brennbare materialer på begge sider av fronten brent bort og dermed stopper brannen. Blant annet fordi vi ikke kan styre vinden, er risikoen meget stor for at man i stedet for å stoppe brannen, antenner enda en brann. Motild er med andre ord så risikofylt, at denne metoden ikke benyttes i Norge.

Termokamera

Termokamera reagerer på infrarødt lys, som ikke er synlig for vårt øye. Bruksområdet til termokamera er derfor å finne varme punkter i terrenget ved etterslokking, kontroll og vakthold. Termokamera viser egentlig temperaturforskjellene på overflaten, og varme punkter synes meget godt. Den største fordelen ved bruk av termokamera er å kartlegge hvor etterslokking skal gjøres, slik at ressursene til dette utnyttes maksimalt.

Etterslokking

Hagekanner og ryggsprøyter brukes ved etterslokking, i tillegg til hakker og spader.
Bærbart vann
Dag Botnen.

Taktikken ved slokking av skog- og utmarksbranner er å ringe brannen inn med begrensningslinjer. Det gir kontroll i forhold til videre spredning. Inne i brannområdet vil det imidlertid fortsatt kunne brenne med åpen flamme, og det er med sikkerhet ulme- og glødebranner i grunnen her og der. Alle branner i skog og utmark vil derfor medføre behov for etterslokking.

Etterslokking må gjøres av bakkemannskap, og slokking av brann i grunnen skal gjøres på samme måten som slokking av andre løse brennbare materialer. Metoden er å grave seg ned til brannen og flytte på den for deretter å slokke med (minst mulig) vann. Gammeldags redskap som hakker og spader må til.

I tillegg bør det være vann tilgjengelig. For selve slokkingen er vanlige hagesprøyter eller særskilte ryggsprøyter bra. For optimal utnyttelse av slokkevannet, kan det tilsettes litt skumkonsentrat eller flytende såpe som bryter ned overflatespenning. Slokkevannet, som da gjerne kalles «vått vann», vil trenge noe dypere ned i og inn i brenselet.

Forebyggende tiltak

For å forhindre antennelse i skog og mark, er innført forbud mot bruk av åpen ild fra 15. april til 15. september. Utover denne tidsperioden gjelder vanlig aktsomhetsregler. Brannsjefen kan utvide denne forbudsperioden dersom skogbrannfaren er særlig stor. Likeledes kan brannsjefen nedlegge forbud mot arbeid i skogen som kan skape gnister ved særlig høy skogbrannfare. Gnister fra jernbane er en hyppig forekommende brannårsak. Jernbaneoperatørene kan derfor pålegges særskilte tiltak for å hindre antennelse, slik som forbud mot bruk av de mest utsatte jernbanestrekningene, vakthold, vanning og endrede kjøretider.

Tiltak for å begrense en skog- og utmarksbranns størrelse og forhindre antennelse av bygninger, er først og fremst å skape begrensningslinjer og adkomst til utmarksområdene. I Norge har vi tradisjon for at det ikke er skog eller høy vegetasjon rundt bygninger. Dette er et meget viktig tiltak for å hindre en skogbrann i å antenne bygninger. Skogsbilvegene er i praksis begrensingslinjer for spredning av brann, i tillegg til at de skaper adkomst for slokkestyrker. Skogsbilvegen er som regel for smale til å kunne fungere som skikkelig branngate, og må derfor i branntilfeller forsterkes ved utvidelse, vanning eller avbrenning.

Beredskap

Kommunene i Norge overtok ansvaret for slokking av skog og mark i brannvernloven av 1972. Før det var det eierne selv som hadde ansvaret for å slokke og begrense branner.

Brannvesenet skal utarbeide egne beredskapsplaner for håndtering av branner i skog og utmark, og skal også ha egen skogbrannreserve. Tidligere ble dette oftest organisert som roder, hvor mannskap som var landeiere, hadde arbeid i skog eller i landbruket, ble rekruttert. I dag har brannvesen i flere større regioner gått sammen om å etablere egne skogbranntropper som er utstyrt med skogskjøretøy, slokkeutstyr og vernebekledning. I tillegg vil Sivilforsvaret de fleste steder kunne benyttes ved branner i skog og mark, både til slokking, begrensning, forsyninger og ledelsesstøtte.

Flyovervåkning med småfly blir i mange regioner utført av lokale flyklubber. I tørre perioder er hensikten først og fremst å oppdage brann. Men småflyene er også nyttige for brannvesenet til å bistå med lokalisering av kjøreveger og vannkilder, samt til fotografering av brannområder.

Helikopterberedskap ivaretas av Staten ved Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), som inngår hvert år avtaler med helikopterselskap om beredskap og slokking av skog- og utmarksbranner. Avtalen gjelder generelt fra midt av april til midt av september hvert år. Den fungerer slik at brannsjefen i den kommunen det brenner kan rekvirere skogbrannhelikopter. Rekvireringen gjøres via den aktuelle 110-sentralen og ved tildeling av skogbrannhelikopter får også den aktuelle brannsjef eller innsatsleder lederstøtte.

Påvirkninger fra klimaendringer

Det har alltid brent i skog og mark, og hyppigheten har variert opp gjennom årene både med naturlige klimaendringer og med endringer i vegetasjonen. I land med høyere temperaturer og lengre tørkeperioder enn det vi har i Norge, råtner ikke nedfall fra busker og trær. Det medfører at det bygger seg opp brensel som øker i mengde fra år til år. Dersom det er lenge siden sist det har vært brann, vil mengden brensel kunne bli så stor at brannvesenets normale innsatstyrker ikke makter å håndtere brannen. Sammen med langvarig tørkeperiode og sterk vind, blir resultatet at en brann kan vokse til enorme arealer. Endringer i klima kan forsterke denne effekten, dersom klimaendringen medfører at det blir lengre tørkeperioder og kraftigere vinder enn tidligere.

Klimaendringer har medført at enorme permafrostområder, særlig i Sibir, har smeltet og det er i tillegg blitt langvarige perioder uten nedbør. Dette har medført at jordsmonnet, som er sammenlignbart med torv, vil antenne av for eksempel lynnedslag. Brannene som oppstår beveger seg langsomt i torvlaget, men blir likevel meget store fordi det rent praktisk er umulig å slokke dem før de når til naturlige begrensningslinjer.

Skogbrannforsikring

Forsikringsselskapet Skogbrand, ble etablert av skogeierne i 1912, og kan overta forsikring både av ungskog, juletreplantasjer og tømmerskog. Skogbrannforsikring gir erstatning for skader på skog som skyldes brann, storm, avnålings- og smågnagerskader.

Store skogbranner

Det har opp gjennom historien vært mange meget store skog- og utmarksbranner over hele jordkloden. Disse brannene truer først og fremst bebyggelse, avlinger og andre materielle verdier. Men det har gått og går fortsatt mange liv tapt i branner i skog og mark. Brannvesenet har uten unntak problemer med å bringe de største under kontroll. Til tross for moderne hjelpemidler som skogbrannhelikopter- og fly, bulldozere, store vannpumper og store skogbrannstyrker kommer brannvesenet til kort. Årsaken er dels spredningshastigheten og dels størrelsen. I største tilfelle må man vente på av vinden løyer og ikke minst at det kommer nedbør.

Norge

I Norge varierer sommerværet på en slik måte at tørre sommere opptrer med ujevne mellomrom, gjerne to – tre sommere etter hverandre og 10-20 år mellom hver tørre periode. Rendalsbrannen i 1920 var den største brannen før 2dre verdenskrig.

Forsikringsselskapet Skogbrand har utgitt denne oversikten over de største skogbrannene 1945 2008:

Årstall Navn Kommune Fylke Brannskadd produktiv skog (dekar) (mål)
1959 Tingstadlia Rendalen Hedmark 5000
1959 Deset Åmot Hedmark 1500
1976 Starmoen Elverum Hedmark 8000
1976 Heddal Notodden Telemark 4000
1992 Lisleherad Notodden Telemark 2200
2006 Kommuneskogen Våler Hedmark 2400
2006 Romedal Stange Hedmark 1700
2008 Felle Nissedal Telemark 1300
2008 Mykland Froland Aust-Agder 19 000

Brannskadd areal er angitt som tap av produktiv skog. Det totale brannskadde areal er oftest vesentlig større enn dette. Oversikten viser ikke store utmarksbranner med liten eller ingen andel produktiv skog.

Vinteren 2014 var det kaldt og på Vestlandet og nordover til Nordland blåste det sterkt i en lang periode fra øst. Dette var er et værfenomen som skjer fra tid til annen, og som medfører at kratt og lyng tørker ut, – omtrent om frysetørring. Flere steder på Vestlandet, kysten til Trøndelag og opp mot Nordland ble det store kratt- og lyngbranner. I Norge taper vi som oftest ikke bygninger i skog- og utmarksbranner. Men det skjer i de største brannene, som for eksempel brannen i Froland i 2008. Den største brannen på vinteren 2014 var Flatangerbrannen, som medførte at 64 bygninger gikk tapt.

Sommeren 2018 hadde en meget lang tørkeperiode, noe som medførte at det ble tørt mye lenger ned i jordsmonnet enn normalt, og skogbrannfareindeksen ble meget høy. Dette til tross skjedde ingen meget store skog- eller utmarksbranner, men antallet branner var uvanlig høyt, slik at mange brannvesen måtte håndtere et flertall branner samtidig. Antallet rapporterte branner i skog-, utmark, gras og kratt var dette året 2093, noe som er mer enn dobbelt så mange som normalt.

Resten av verden

Tørre områder som har vegetasjon, er særlig utsatt for store skog- og utmarksbranner etter langvarig tørke og når det blir sterk vind. Sydligere deler av Europa som Portugal, sydkysten av Spania og Frankrike, og Hellas hjemsøkes ofte av store branner. I USA rammes ofte California og andre delstater i vest i USA. Australia har store ødemarksområder. Russland har store ødemarksområder og skoger i nord og øst, og Australia består av har store ubebodde områder.

Sommeren 1988 skjedde en meget stor skogbrann i USAs største nasjonalpark, Yellowstone National Park i Rocky Mountains. Hovedregelen i nasjonalparker er at naturlig oppståtte skogbranner skal brenne til de slokner av seg selv. Men sommeren 1988 ble brannen så omfattende at det ble gjort menneskelig innsats for å begrense spredningen. Brannen spredte seg til ca. 1/3 av nasjonalparkens areal før den ble slokket.

Australia ble utsatt for unormalt mange og store branner i 2019. Brent areal er registret til 125 000 km², som er 20 prosent av Australias skogareal. Røyk fra brannen førte til cirka 445 dødsfall og cirka 4000 sykehusinnleggelser.

Sommeren 2020 ble de vestligste delstatene i USA rammet av det største antallet og de største utmarksbrannene som er registrert. Mange mennesker omkom, de ble erklært unntakstilstand mange steder og de avsvidde områdene var enorme. Californias største brann noensinne startet med 38 lynnedslag 16–17. august 2020 og ble kalt «August Complex». Brannen passerte 1 000 000 acres (cirka 4000 km²) den 5. oktober 2020.

Nord og øst i Russland tiner store permafrostområder. I 2019 og 2020 har det vært langvarig tørke i disse enorme områdene. Brannene brenner som ulme-glødebranner langt ned i jordsmonnet som for en stor del er torv. Sommeren 2020 var en av brannfrontene 75 km lang. De brennende områdene er så store at det praksis er umulig å lage dype nok og lange nok branngater til å stoppe videre spredning. Brannene må derfor enten død ut av seg selv eller slokne ved langvarig nedbør.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg