apache

Lingvister og antropologer har kategorisert apache-folk i dag i to hovedgrupper (men det er også laget andre kategorier):

1. Vest-apachene omfatter San Carlos- eller vest-apachene, som omfatter tonto, coyotero, pinal, arivaipa, pinaleño, chiricahua, mogollon, gileño og mimbreño. Den vestlige delen har i dag reservater i Arizona.
2. Øst-apachene omfatter jicarilla, faraon, mescalero, llanero (det vil si «slettelandsfolk»), lipan og kiowa-apachene, som hadde knyttet seg til kiowa på det sørvestlige slettelandet. Den østlige delen har i dag reservater og jordeiendommer i New Mexico og Oklahoma.

Disse gruppene har blitt etablert gjennom en lang historie, i både foreninger og splittelser.

Ifølge beregninger fra språkforskere innvandret apachene engang mellom fra slutten av 1200-tallet e.kr. og begynnelsen av 1500-tallet fra den nordlige delen av Nord-Amerika (den vestlige delen av Canada) til den sørvestlige delen av det som i dag heter USA og den nordlige delen av Mexico. Det vi vet sikkert er at apachene var i dette området før spanjolene kom på midten av 1500-tallet.

Inntil den spanske invasjonen fra ca. 1539-1542 var apachene nomadiske jegere og sankere. De vestligste gruppene drev også en del jordbruk (mais). Dessuten var det handel med fastboende pueblo-folkene og piman. De østligste gruppene var hovedsakelig bisonjegere.

Den europeiske invasjonen skapte væpnede konflikter mellom apache og spanske, meksikanske og amerikanske kolonister (settlere) og regjeringer. Apachene fikk hurtig tak i hester og skytevåpen som de brukte i raid og geriljakrig mot både europeere og rivaliserende urfolk-nasjoner.

Etter å tapt den langvarige krigen (The Apache wars fra 1850-tallet til 1886) mot de europeiske kolonimaktene etablerte Bureau of Indian Affairs (BIA) på slutten av 1800-tallet reservater for apachene i Arizona og New Mexico. Dette var overfylte leire hvor apachene levde sammen med andre urfolks-nasjoner under uutholdelige leveforhold.

Medisin-, jordbruk-, jakt-, pubertets-seremonier ble ledet av religiøse spesialister som også gav moralsk rådgivning. Tiltross for intens kristen misjon har apache-religion og ritualer blitt revitaliserte. Silas John Edwards laget et eget skriftsystem (stavelsesskrift) for at disipler kunne utføre ritualer.

Puberts-seremonien til unge piker, na'ii'es, 'soloppgang-seremonien' eller 'soloppgangs-dansen' blir fremhevet som en av de viktigste ritualene. Den finner sted under sommermånedene etter pikens første menstruasjon det samme året.

Ifølge apachenes forståelse av universet eksisterer det ulike åndelig vesener som står i opposisjon til hverandre, diyin, hvor individet må arbeide for å finne balanse og styrke.

Bureau of Indian Affairs (BIA) har sammen med kristne misjonskirker forsøkt å få apachene til å gi avkall på språk og (religiøse) tradisjoner. Det har ført til at en del apacher har konvertert til kristendommen, andre regner seg som kristne men er likevel praktikanter av apache-religion, mens noen er tradisjonalister som avviser kristendommen. Særlig de vestlige gruppene legger vekt på å holde tradisjonell religiøs praksis i hevd.

Steder er særlig viktige i apache-religion. San Carlos Tribal Council har siden 1989 forsøkt å stanse utviklingen av teleskopet på det hellige fjellet Mount Graham. The Apache Survival Coalition har ledet en internasjonal kampanje for å verne hellige steder.

Gjennom populærlitteratur og westernfilmer er særlig apachene blitt stereotypifisert enten som grusomme «villmenn» eller som tapre krigere (se Geronimo). De var da også blant de siste amerikanske urfolk-kulturene som måtte gi tapt overfor den koloniale overmakten.

Ved inngangen til det 21. århundret talte befolkningen i alt litt over 50 000, fordelt på statene Arizona, California, New Mexico, Texas, Oklahoma og Colorado i USA; dessuten bor noen på meksikansk side av grensen.

Først etter vedtaket av The Indian Reorganization Act (IRA) i 1934 ble det etablert egne valgte stammeråd (Elected Tribal Councils) og en type selvstyre 1935-1937 – dog under innflytelse av BIA.

I dag driver mange apacher kvegdrift. Samtidig har man på flere av reservatene utviklet moderne næringsveier, inklusive turisme (med blant annet alpinanlegg og golfbaner) og kasinodrift. Det er imidlertid stor forskjell i å bevare tradisjoner og språk og ulike nivå på helse, utdannelse, levestandard, sosiale forhold, ressurser og økonomisk utvikling mellom de ulike apache-reservatene.

• Goodwin, Greenville. The Social Organization of the Western Apache. Tucson: The University of Arizona Press. 1969.
• Gunnerson, Dolores. The Jicarilla Apaches. De Kalb: Northern Illinois University Press. 1974.
• Melody, Michael. The Apache. New York: Chelsea House Publishers. 1994.
• Opler, Morris. Edward. Myths and Legends of the Lipan Apache Indians. American Folk-Lore Society Memoirs. Vol. 36. New York, 1940.
• Opler, Morris. Edward. An Apache Life-Way: The Economic, Social, and Religious Institutions of the Chiricahua Indians. New York, NY: Cooper Square Publishers, 1965.
• Perry, Richard J. Western Apache Heritage: People of the Mountain Corridor. Austin: University of Texas Press. 1991.
• Perry, Richard J. Apache Reservation: Indigenous People of the American State. Austin: University of Texas Press. 1993.
• Sonnichesen, C.L. The Mescalero Apaches. Norman: University of Oklahoma Press. 1972.
• Tiller, Veronica E. Velvarde. The Jicarilla Apache Tribe: A History, 1846-1970. Lincoln: University of Nebraska Press, 1983.
• Worcester, Donald. E. The Apaches: Eagles of the Southwest. Norman: University of Oklahoma Press. 1979.

• sørvestfolkene
• amerikanske urfolk