Kulturområde, i antropologisk språkbruk en mer eller mindre vel avgrenset region der visse kulturmønstre synes å være karakteristiske. Man gjenkjenner sammenstillinger av spesifikke trekk, ofte nært forbundet med et par typekulturer eller hovedtilpasningsformer.

Som et eksempel kan nevnes det nordamerikanske slettelandet med store forekomster av bison på midten av 1800-tallet. Her holdt «slettelandsindianerne» til, bl.a. blackfoot, cheyenne, arapaho og dakota. Selv om de snakket svært forskjellige språk, som sioux og algonkin, hadde de felles en rekke kulturtrekk som sprang ut av tilpasningen som nomadiske rytterfolk og bisonjegere.

Spesifikke konstellasjoner av elementer eller kulturtrekk i slike komplekser, som er nært forbundet med økologien og tilpasningen til omgivelsene, har gitt opphav til begrepet kulturkjerne. Innenfor et kulturområde ventet man å finne et kjerneområde. Fornyelse og vekst ville skje i sentrum, mens fortsettelse av arkaiske former er karakteristisk for periferien. Dette er det såkalte age–area principle, som forutsetter naturlig diffusjon utover i konsentriske sirkler. Prinsippet ble først lansert av C. Wissler og senere brukt av Kroeber og andre kulturhistorikere.

Begrepet kulturområde var i sin tid nyttig som en regional ramme for plassering av nordamerikanske indianere på kartet, og av innsamlede gjenstander i museumsmontre. Selv om det har hatt en begrenset anvendelse og er kommet til kort som analytisk instrument, tjener det stadig en hensikt som praktisk-pedagogisk hjelpemiddel. Ikke minst kommer dette til uttrykk i det store klassifikasjonsarbeidet Human Relations Area Files og Ethnographic Atlas, som G. P. Murdock var ansvarlig for.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.