Det planteorganet som normalt utvikles nede i jorden.

Roten har tre oppgaver:

  1. å feste planten til jorden
  2. å ta opp vann og løste næringssalter
  3. å lagre organiske stoffer.

I en rotspiss kan det skjelnes mellom flere soner: ytterst en rothette som beskytter roten under dens vekst i jorden, deretter en delingssone (apikalmeristem) med livlig celledeling, en strekningssone hvor det meste av lengdeveksten foregår, og en rothårsone hvor epidermiscellene poser seg ut til lange og tynne rothår. Det meste av plantens vannopptak foregår gjennom rothårene. Disse fungerer bare en viss tid og visner deretter bort. Samtidig dannes det stadig nye rothår. I rothårsonen foregår differensiering av andre celler til celler med ulike, spesialiserte funksjoner, bl.a. ledningsvevene (vedvev og silvev).

I et tverrsnitt av en rot kan man se fordelingen av de enkelte cellevev. I det sentrale parti, sentralsylinderen, ligger ledningsvevet. Det er hos roten karakteristisk oppsplittet i atskilte vedstrenger og silstrenger som ligger ordnet avvekslende. Omkring ledningsvevet ligger pericykelen, et tynnvegget, levende cellevev. Fra dette laget dannes siderøtter, og dessuten kork som beskytter eldre røtter utad. På grensen mellom sentralsylinder og rotbark (primærbark) ligger et énlaget vev, endodermis, med karakteristisk bygning og funksjon. Rotbarken består av parenkym, og her lagres organiske stoffer (mest stivelse) ofte i store mengder. Unge røtter er ytterst omgitt av epidermis (overhud). I eldre røtter er epidermis, rotbark og endodermis falt bort, slik at pericykelen med korklaget ligger ytterst. I røtter med sekundær tykkelsesvekst dannes et kambium mellom ved- og silstrengene. Tykkelsesveksten foregår da på samme måte som i stengler.

Hos nakenfrøede og de fleste tofrøbladede vokser plantens første rot, kimroten, ut til en hovedrot. Med sine siderøtter danner den et rotsystem som hos store trær kan strekke seg over et stort areal. Hos enfrøbladede planter dør hovedroten tidlig og erstattes av en knipperot, dvs. mange omtrent jevntykke røtter, birøtter (se birot), som skyter ut fra grunnen av stengelen. De fleste karplanter har ekte røtter, det er bare noen få som mangler røtter, f.eks. blærerot og korallrot. Noen planter utvikler spesielle typer av rot. Tropiske epifytter, spesielt orkideer, har luftrøtter som henger fritt i luften og tar opp vann fra denne. Noen tropiske sumpplanter har ånderøtter (pneumatoforer) som stikker opp av jorden. Hos bergflette og noen andre klatrende planter finnes klatrerøtter. Noen fikentrær og palmer danner støtterøtter som går ned til jorden fra stammer og grener.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.