kyst

Kyst, betegnelse for grensen land–hav (innsjø), og dessuten et belte av landet langs sjøen.

Kysten er noen steder stupbratt, næring, andre steder er den utformet med en flat strandbrem, strandflate, som bl.a. kan skyldes akkumulasjon av løsmateriale eller landhevning slik at tidligere sjøbunn blir liggende tørr.

Langs kysten vil havets krefter stadig bryte landet ned. Det materialet som brenningen graver ut, legges opp som en grunne utenfor, ofte med en bratt skråning mot dypet, marbakken, eller det føres vekk med kyststrømmen.

Kysten har forskjellig karakter etter hvilken geologisk historie landskapet har. Der land og hav har stått lenge i samme innbyrdes stilling, får kysten en jevn utforming, med odder hvor hardere berg kommer frem, og slake bukter mellom disse. Der landet har steget, er det ofte dannet et sletteland uten havner langs kysten. Har havet steget i forhold til landet, trenger sjøen inn i dalene; i lavt land blir det da grunne forgrenede viker og sjøer, ofte med laguner; er landet høyere innenfor, blir det utallige viker og trange bukter. Der fjellryggene går langsetter kysten, blir det parallelle sund og øyer som i Dalmatia. Der høyt land går ut i havet, bare avbrutt av druknede elvedaler, finnes såkalte rías, som i Galicia. Fjordkyst er resultatet av breenes utgravning i istiden; fjordene er dypest i indre del, grunnere ut mot munningen. Se fjord.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.