kyst

Kyst er grensen mellom land og hav (eller innsjø). Begrepet 'kyst' brukes også om et belte av landet langs havet eller fjordene.

Typer

Kystområdene er svært varierte og er påvirket av mange ulike faktorer. Noen steder er kysten stupbratt, og står som klipper opp av havet, andre steder har vi myke sandstrender som markerer overgangen mellom hav og land. Langs norskekysten har vi mange ulike kystformer, med næringskyst i Finnmark, bratte fjellvegger som står ned i fjordområdene, strender og sanddyner i Rogaland, strandflaten fra Rogaland til Finnmark, og svabergene som utgjør skjærgården på Sør- og Østlandet.

Utforming

Langs kysten vil havets krefter påvirke landskapet. Bølgene graver ut materiale og avsetter materiale. Det materialet som brenningen graver ut, legges opp som en grunne utenfor, ofte med en bratt skråning mot dypet, marbakken, eller det føres vekk med kyststrømmen.

Kysten har forskjellig karakter etter hvilken geologisk historie landskapet har. Der land og hav har stått lenge i samme innbyrdes stilling, får kysten en jevn utforming, med odder hvor hardere berg kommer frem, og slake bukter mellom disse. Der landet har steget, er det ofte dannet et sletteland uten havner langs kysten. Har havet steget i forhold til landet, trenger sjøen inn i dalene; i lavt land blir det da grunne forgrenede viker og sjøer, ofte med laguner; er landet høyere innenfor, blir det utallige viker og trange bukter. Der fjellryggene går langsetter kysten, blir det parallelle sund og øyer som i Dalmatia. Der høyt land går ut i havet, bare avbrutt av druknede elvedaler, finnes såkalte rías, som i Galicia. Fjordkyst er resultatet av breenes utgravning i istiden; fjordene er dypest i indre del, grunnere ut mot munningen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg