Mithra

Solguden Mithra står bak kong Ardashir 2. Guden Ohrmazd (Ahura Mazda) til høyre.
Fra Taq-e-Bostan, Iran (cirka 379 evt.)
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Mithra var en indisk-iransk gudeskikkelse fra 2. årtusen fvt., som også ble en viktig gud innenfor zoroastrismen. I Lilleasia ble navnet etter hvert endret til den greske formen Mithras.

Faktaboks

uttale:
mˈithra
også kjent som:

indisk Mitra

En guddom ved navn Mithras ble gjenstand for en populær og utbredt mysteriekult i Romerriket fra cirka 100–400 evt. Tidligere gikk man ut fra at det dreide seg om en hellenistisk versjon av den samme guden. Men nyere forskning peker på at Mithras-kulten også kan være en nyskapning som ble utformet i Roma.

Den opprinnelige Mithra

Den indisk-iransk guden Mithra var knyttet til lov og rett. I vedisk religion (2. årtusen fvt.) opptrer han sammen med Varuna som vokter av en etisk verdensorden, av sannhet, rett og løfter, avtaler og eder. En liknende betydning hadde han ifølge en innskrift fra 1300-tallet fra hettittenes hovedstad Boghazkøy i Lilleasia. Han skal også ha vært en viktig gud i tidlig iransk religion, men hans oppgaver og rolle er uklar, og det finnes ingen religiøse tekster eller templer.

Mithra fikk senere en viktig rolle innenfor zoroastrismen, der han også var ansvarlig for den kosmiske orden. Etter hvert utviklet han seg også til å være både en krigsgud og en solgud, og han ble ofte avbildet stående på en lysende stridsvogn, trukket av hvite hester. Det finnes ingen tidlige zoroastriske religiøse tekster, og vår kunnskap er bygget på bilder og innskrifter, samt den senere tekstsamlingen Avesta. Mithra var også en gud som kjempet mot de onde maktene, Angra Mainyu (Ahriman), og kunne hjelpe mennesket i å velge den rette vei. Han var en av de tre viktigste gudene, både under akamenidene (cirka 559–330 fvt.) og under parterne (cirka 200 fvt–220 evt.).

Den romerske Mithras

Mithra dreper en okse. Romersk kultstein fra 100-tallet evt., funnet ved Heidelberg-Neuenheim. Badisches Landesmuseum, Karlsruhe.

Av /NTB Scanpix ※.

Den romerske Mithras ble en viktig gudeskikkelse, både i Roma og i hele resten av Romerriket, fra 1. til 4. århundre evt. Ifølge den den greske forfatteren Plutark (cirka 45–125 evt.) ble romerne kjent med Mithras gjennom sjørøvere fra Kilikia i Lilleasia. Romerne selv mente at Mithras-kulten hadde et ikke-romersk og fremmed opphav.

I Romerriket ble Mithras-kulten knyttet til mysterier, hemmelighold og innvielse og var kun tilgjengelig for menn. Det ikke er funnet skriftlige kilder fra tilhengerne eller fortellende myter, og heller ingen beskrivelser av hvordan kulten foregikk. Både forestillinger og kult må derfor tolkes gjennom innskrifter og bilder. I tillegg har vi samtidige kristne forfatteres kritiske omtale.

Mithras-skikkelsen

Siden Mithras-kulten var en hemmelig kult, har det oppstått mange ulike tolkninger rundt hans betydning og rolle. Tolkningene har både tatt utgangspunkt i persisk (zoroastrisk) mytologi, i platonske ideer og i astrologiske teorier. Det er heller ikke klart om det fantes en fast lære eller om forestillingene gjennomgikk en utvikling gjennom de hundreårene kulten besto.

Men det er bred enighet om at den romerske Mithras var knyttet til lov og orden, men også til verdens skapelse og til død og gjenoppliving. Han var også nært forbundet med solguden Sol Invictus (Den ubeseierete sol). I noen tilfeller kan Sol og Mithras også ha smeltet sammen til én. Populariteten blant de romerske soldatene kan også tyde på at hans popularitet hadde en forbindelse med lojalitet overfor keiseren.

Kultstedet – mithreum

Mithreum under Basilica San Clemente, Roma.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

En Mithras-tempel kalles i dag for et mithreum (flertall mithreer) og det dreier seg oftest om et forholdsvis lite og mørkt rom. Mithreene ligger gjerne i naturlige eller kunstige klippehuler, men kan også ligge i bygninger. Det er funnet mange hundre mithreer fra hele det tidligere Romerriket; fra Storbritannia, til Nord-Afrika til Syria. Bare i Roma er det funnet mer enn hundre slike, noen av dem ligger under senere kirker.

Kultstedene var ikke beregnet på store forsamlinger, men på små innvidde fellesskap. Rommet inneholder oftest to lange benker med en passasje i midten som ledet frem til en slags alter og et større religiøst bilde. Taket er ofte dekorert som en stjernehimmel. Ofte finnes det også andre bilder av dyr og menneskeliknende skikkelser. Det er funnet mange tegn, også matrester, som viser at det ble holdt fellesmåltider i forbindelse med kulten.

Bildene

Mithra dreper oksen.
Freske i Mihtreet i Marino.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Felles for mithreene er at alterbildet viser en ung mann iført tunika og frygisk lue, som holder en okse fast med sitt ene bein, mens han tvinger dens hode tilbake og dreper den med et sverd. Han vender sitt hode bort fra oksen under selve handlingen. Rundt den unge mannen er det ulike dyreskikkelseer (slange, hund, ravn, skorpion og ofte også en løve), som biter oksen eller slikker dens blod. De ulike dyrenes betydning er omstridt. Men tidlig religionsvitenskapelig forskning knyttet dem til iranske forestillinger, knytter nyere forskning dem heller til ulike stjernebilder. Den synlige innsiden av Mithras' kappe er gjerne dekorert som en stjernehimmel.

Forskere er heller ikke enige om betydningen av dette drapet, men det er en vanlig oppfatning at oksens blod skulle bidra til verdens og alt levendes fornyelse. Enkelte moderne forskere knytter oksedrapet til stjernebildet Taurus (Tyren) og de ulike dyrene til de tilhørende stjernebildene. Men selv om man tidligere antok at det foregikk faktiske oksedrap i forbindelse med kulten, er det er nå bred enighet om at oksedrapet er en mytisk forestilling og at det ikke ble gjentatt under møtene i mithreene.

I tillegg til det store alterbildet kunne de ulike mithreene ha illustrasjoner som skulle vise hendelser i Mithras liv, ikke minst hans nære vennskap med guden Sol Invictus og deres felles måltid. Enkelte bilder kan gi inntrykk av at de to gudene spiser av offerdyret. Vi finner også bilder som viser hans mytiske fødsel som naken voksen mann og fra en klippe, hvordan han skyter en pil som får vann til å renne ute av en klippe, eller hans reise med solvognen. Det finnes også mange bilder av en naken skikkelse med løveansikt, kanskje en guddom, som er omslynget av en slange. Betydningen er uklar.

Innvielsen

Man vet lite om hvordan innvielsen i mysteriene og en eventuell forberedende undervisning kan ha foregått. Men det synes klart at de som ønsket å bli opptatt i kultfellesskapet måtte gjennomgå ulike prøvelser eller grader. Det er uklart hvilke grader som ga størst innflytelse og hvorvidt alle måtte gjennom samtlige grader. Mange forskere mener at de høyeste gradene kan ha vært forbeholdt de religiøse lederne av menighetene. Hvordan disse prøvelsene foregikk kan ha variert, men et fellestrekk synes å ha vært at det var sju ulike grader. Vi kjenner betegnelsene fra både bilder og kirkefedrenes skrifter, men ikke innholdet og betydningen:

  • Corax (ravn)
  • Nymphus (brudgom)
  • Milkes (soldat)
  • Leo (løve)
  • Perses (perser)
  • Heliodromus (solløper)
  • Pater (fader)

De ulike gradene kunne, ifølge mange forskere, knyttes til ulike elementer som ild luft eller himmellegemene, Merkur, Venus, Mars, Jupiter, Måne, Sol og Saturn. Det er også blitt foreslått at det kan dreie seg gjennom sjelens symbolske reise mot lyset.

Kulten

Mithreum i Santa Maria Capua Vetere, nær Milano.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Siden det dreiet seg om en mysteriekult for innvidde, vet vi lite om hvordan kulten foregikk. Enkelte forskere mener at forsamlingens ledere (Pater og Heliodorus) holdt en form for rituelt måltid, der man symbolsk fremstilte Mitras og Sols fellesmåltid. Det blir ansett som sannsynlig at brød og vin kan ha erstattet kjøtt og blod under dette måltidet. Det er funnet matrester og dyreknokler, men ikke fra okse.

Mithras-kulten ser ut til å ha vært spesielt populær blant soldatene, slavene og de mange frigitte tidligere slavene, men etter hvert skal også mange menn fra den romerske overklassen ha latt seg innvie i mysteriene. I 380 evt. erklærte keiser Theodosius (den store) kristendommen som Romerrikets offisielle religion, andre religioner ble ikke lenger tolerert, templer ble ødelagt og Mithras-kulten ble etter hvert borte.

Mithras og andre guder

Mithras-kulten spredte seg på samme tid som kristendommen vokste fram og tok form. Kristne forfattere var svært kritiske til Mithras og hans kult. Allerede den kristne forfatteren Tertullian (166–220 evt.) hevdet at Mithras-mysteriene var djevelske versjoner av kristne ritualer. Også tidlige religionsvitere sammenliknet Mithra og Jesus, ikke minst Mithras-kultens rituelle måltid og Jesu siste måltid. På 1800-tallet hevdet også flere franske intellektuelle at det var en forbindelse mellom Mithra og Jesus. De hevdet blant annet at flere av forestillingen av Jesus var formet etter det man visste om Mithra. Blant annet skal fastsettelsen av Jesu fødseldag være inspirert av at den romerske guden Sol Invictus/Mithras hadde sin fødselsdag den 25. desember. Dagens forskere mener likevel at gjensidig påvirkning må ha vært begrenset.

Mithra – Mithras

Tidlig religionsvitenskapelig forskning tolket Mithras-kulten innenfor en persisk ramme og forsøkte å knytte symbolene til zoroastriske forestillinger. Men den romerske Mithras-kulten hadde svært lite til felles med zoroastrismens Mithra. Den iranske Mithra ble tilbedt i utendørs ildtempler og ikke i underjordiske huler. Hans kult var ingen hemmelig innvielseskult for menn, og det er ingen kilder til et eventuelt oksedrap.

Innenfor nyere religionsvitenskapelig forskning (etter 1970-tallet) mener mange nå at den romerske Mithras ikke er en hellenistisk versjon og videreutvikling av den vediske og zoroastriske Mithra. Mange mener nå at Mithras-kulten var en ny kult som ble utformet i Roma, og kun var inspirert av det man visste om den opprinnelige Mithra. Guden kan bevisst ha fått et «fremmed» gudenavn og være blitt knyttet til forestillinger som ble oppfattet som «mystiske» og fremmede. Guder fra Midtøsten (Isis, Kybele, Attis) var populære i Roma på denne tiden.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Beck, Roger: The Religion in the Mithras Cult in the Roman Empire. Mysteries of the Unconquered Sun. Oxford University Press, Oxford 2006.
  • Clauss, Manfred: The Roman Cult of Mithras: The God and the Mysteries. Edinburgh University Press 2000 (1990).
  • Gilhus, Ingvild S. & Thiomassen, Einar: Oldtidens religioner. Pax Forlag, Oslo 2010.
  • Ulansey, David: The Origins of the Mithraic Mysteries. Cosmology and Salvation in the Ancient World. Oxford University Press, New York 1989.
  • Walsh, David: The Cult of Mithras in Late Antiquity: Development, Decline and Demise. Leiden 2019.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg