Jainismen, indisk religion, grunnlagt av Vardhamana på 500-tallet fvt. Utgangspunktet for jainismens tidsregning dateres til år 527 fvt, da grunnleggeren Vardhamana (Mahavira) oppnådde nirvana i en alder av 72 år. Jainismen er aldri blitt utbredt utenfor India; religionen har (2012) ca. 6 mill. tilhengere som kalles jain eller jaina (av jina, 'seierherre'), en av grunnleggerens ærestitler. Tidligere hadde jainismen betydelig utbredelse, og en rekke vest- og sørindiske dynastier var tidvis jainistiske. Fra 1000-tallet evt. førte den hinduiske renessanse i Sør-India til tilbakegang for jainismen; lokale, men ofte voldsomme forfølgelser (shivaitter i sør, islam i nord) styrket denne tendens i de følgende århundrer.

Selv om jainaene utgjør en tallmessig liten gruppe, gjør de seg sterkt gjeldende i det indiske økonomiske og kulturelle liv. Mange er forretningsmenn og bor i Indias storbyer; for øvrig er jainaene konsentrert i to områder: Gujarat og Rajasthan i vest og Karnataka i sør, med et viktig senter i Sravana Belgola. Denne fordelingen tilsvarer inndelingen i to hovedsekter: shvetambara ('hvitkledte') i nord, digambara ('luftkledte', dvs. nakne) i sør. Skillet mellom sektene er gammelt (endelig formulert i år 79 evt.), men er ikke av dyptgående art.

Vardhamana var en noe eldre samtidig av Buddha, og fra samme miljø i den østre delen av Gangessletta. Da han var 30 år, forlot han sitt hjem for å leve som omvandrende asket, i likhet med Buddha; men i motsetning til Buddha understreket han hele sitt liv betydningen av faste og streng askese, noe som har satt sitt preg på jainismen helt til våre dager. Han virket som religiøs lærer i 42 år, og døde sannsynligvis i 477 evt. Ettertiden gav ham titlene jina, mahavira ('storhelt') og tirthankara ('vadestedbereder'). I sterkere grad enn Buddha har han preg av religiøs reformator, idet han skal ha reorganisert en munkeorden grunnlagt av Parshva ca. 250 år tidligere. Parshva antas å være en historisk figur, derimot ikke rekken på 22 forgjengere som sammen med Parshva og Vardhamana av jainaene regnes som vår tidsalders 24 vadestedberedere, dvs. allvitende lærere. Jainene regner den første av vadestedberedere, Rishabha, som stifter av jainismen.

Jainismens lære skjelnes skarpt mellom sjel og materie. Materien består av ørsmå partikler (atomer). Sjel (jiva) har ikke bare mennesker og dyr, men også insekter, planter, vann, jord, luft og ild. Sjelene er uendelig mange, evige og identiske; de er karakterisert ved bevissthet. Gjennom kontakt med materien blir de imidlertid bundet, og erfarer smerte. Denne kontakten har form av handling, karma, som i jainismen tenkes som en form for materie som sies å «flyte inn» i legemet og tilhylle og binde sjelen.

Frelsen nås ved å oppheve denne forbindelsen mellom sjel og materie, og dette skjer ved å eliminere den karma som allerede «kleber seg til» sjelen, og å hindre ny karma i å trenge inn. Denne frelsesprosessen krever en strengt asketisk livsførsel og nøye overholdelse av en rekke bud, spesielt påbudet om ahimsa, det å ikke skade noe levende vesen. Like viktig er den indre disiplin, nemlig eliminering av alt begjær. Det har helt til våre dager forekommet at et asketisk munkeliv er blitt avsluttet med frivillig faste til døden, som sees som en riktig måte for en asket å dø .

Når den er befridd fra materien i form av karma, stiger sjelen opp til det øverste punkt i universet, der den nyter allvitenhet i evighet. Jainismen anerkjenner  eksistensen av mange beskytterguddommer, men de er ikke allvitende og kan bare gi visse verdslige fordeler.

Munkeordenen som Vardhamana reorganiserte, omfatter, i følge shvetamvbara, også nonner, og blir underholdt av legfolket. Munker og legfolk har i sterkere grad enn i buddhismen vært knyttet sammen ved felles regler for livsførsel, noe som sammen med jainaenes meget konservative holdning i lærespørsmål kan ha bidratt til at jainismen har kunnet overleve til våre dager.

Selv om det ikke kan sies å eksistere en egen jainastil i indisk arkitektur og kunst, har jainismen frembrakt et stort antall til dels betydelige minnesmerker. Et særegent trekk ved jaina-arkitekturen er de såkalte tempelbyer, store tempelkomplekser på toppen av hellige fjell. I nord kan nevnes templene på fjellet Abu (sørlige Rajasthan) med det berømte Vimala-tempelet i hvit marmor, samt Girnar og Satrunjaya-toppene i Gujarat Dette er gamle religiøse sentre, men få av de eksisterende templer er eldre enn 1400-tallet, og de fleste er atskillig yngre. Ved Sravana Belgola i Karnataka (Sør-India) finnes en lignende gruppe templer fra 1100-tallet på Chandragirifjellet, og på det nærliggende Indrabhettafjellet står en kolossal monolittisk statue av Bahubali (Gommata), som ikke er en av «vadestedberederne», men var sønn av den første vadestedsbereder Rishabha, hugd ut av selve fjellet (gneis) i 983 evt.; statuen rager 56 fot i været og kan sees i mange mils omkrets. En rekke andre monolittiske figurer finnes rundt om i Karnataka (Karkala, Yenur osv.).

Generelt er jainatemplene preget av et enkelt ytre, uten det mylder av figurer av guder og fabeldyr som man ofte finner i hindutemplene; innvendig domineres særlig digambaratempler av store statuer av «vadestedberederne» fremstilt som unge menn, nakne og uten utsmykning, i shvetambara oftest sittende og i digambara i en oppreist, ubevegelig stilling. Slik gir templene et inntrykk av askese, noe som er grunnleggende i jainismens lære.

Når det gjelder malerkunst, kan miniatyrkunsten fremheves. Spesielt fra Vest-India er det bevart mange eksempler på en blomstrende miniatyrskole fra og med 1000-tallet e.Kr.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

11. september 2014 skrev Arvid Ystad

Hei,
Er det kjent om Jain i India har noen hemmelig innvielsesseremoni?
Mvh Arvid Ystad

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.