Betegnelse som antropologer har benyttet om befolkninger der den gjennomsnittlige kroppshøyden for menn er under 150 cm. Betegnelsen anses som nedsettende og diskriminerende av folkeslagene den brukes om.

Begrepet har tidligere omfattet befolkninger i Afrika, Asia og Oseania. I Asia, der man også har brukt fellesbetegnelsen negrito, lever små grupper som tidligere ble kalt pygmeer på Malayahalvøya (semang), Andamanene, Filippinene (agta) og på øyene Timor og Sumbawa; små grupper finnes også i Sør-India. Alle disse lever tradisjonelt av jakt og sanking i skogområder. I Ny-Guineas høyland lever mange folk som har blitt kalt pygméer, men disse er alle åkerbrukere. San i Sør-Afrika er også små av vekst, men de er av en annen etnisk opprinnelse enn de sentralafrikanske folkeslagene av lignende kroppshøyde.

Folkeslagene som har blitt kalt pygméer er normalt proporsjonerte i sin kroppsbygning og lider ikke av nanisme. Etter hvert som man fikk pålitelige målinger av kroppshøyde, viste det seg at mange av disse befolkningene hadde en noe høyere gjennomsnittshøyde. Disse ble kalt pygmoide. Enkelte antropologer har prøvd å vise at alle "pygméfolkene" har felles opprinnelse i en gammel befolkning i det afroasiatiske tropiske beltet, men det er nå bred enighet om at de afrikanske og de asiatiske gruppene har forskjellig opphav. Det fysiske trekk de har til felles, er den beskjedne kroppshøyden. "Pygméfolkenes" tilhold i marginale og utilgjengelige skogområder tyder på at de tidligere har hatt en større utbredelse, men er blitt fortrengt til sine nåværende tilholdssteder i senere tid.

I dag brukes betegnelsen pygmé vesentlig om afrikanske folkegrupper, og man regner med at de til sammen teller mellom 200 000 og 300 000 mennesker. De anser selv betegnelsen pygmé som nedsettende og diskriminerende, og har alle sine egne navn, som efe og mbuti i den østlige delen av Den demokratiske republikken Kongo eller bamgombi i Den sentralafrikanske republikk.

Antropologer deler de afrikanske gruppene av kortvokste folkeslag inn i geografiske grupper: de vestlige grupper i Kamerun, Den sentralafrikanske republikk, Gabon og begge Kongo-republikkene, de sørlige grupper i Rwanda, Burundi og Den demokratiske republikken Kongo, og de nordlige grupper i Ituri-skogen i Den demokratiske republikken Kongo. Både de "egentlige pygmeer" og de "pygmoide" folkene i Afrika har en rekke kulturelle fellestrekk, og det er nå vanlig å definere dem ut fra kulturelle kriterier snarere enn fysiske.

Det har vært en vanlig oppfatning blant forskere at jegere og sankere bosatte seg i den tropiske regnskogen for ca. 20 000 år siden. Senere forskning i Gabon viser bosetning i regnskogen som kan gå mer enn 40 000 år tilbake, men dateringen er noe usikker. Det har også vært vanlig å hevde at de ulike "pygméfolkene" nedstammer fra disse tidlige skogfolkene, selv om man ikke kan påvise dette direkte. Ganske mange av dem er etter hvert blitt bofaste åkerbrukere. Andre arbeider på plantasjer eller for store skogselskaper. Press på dyrkingsjord, skogbruk og forskjellige former for naturfredning har i stigende grad satt skranker for deres muligheter til å fortsette med jakt og sanking. Fra 1990-årene og utover har grupper av disse folkeslagene organisert seg på linje med andre urbefolkninger og tatt del i såvel det regionale som det internasjonale rettighetsarbeidet. Lokalt arbeider de blant anneet for å sikre jord og et utkomme, rett til undervisning og helsevesen og til å kunne fortsette med bærekraftig jakt og sanking innenfor rammen av reservater og andre naturvernprosjekter.

Det er folkeslaget i Ituri i den nordøstlige delen av Den demokratiske republikken Kongo som best har kunnet bevare sin gamle kulturform. De er kjent under fellesbetegnelsen mbuti (flertall bambuti), og teller anslagsvis 40 000. De fleste har drevet klappjakt med nett som spennes ut i hesteskoform. I den nordøstlige delen av området var jakt med pil og bue utbredt. Tradisjonelt har mbutiene levd i leirgrupper med en gjennomsnittsstørrelse på 8–18 familier som bor i enkle, bikubeformede hytter tekt med blader. Leirgruppene er organisert gjennom slektskap og vennskap; konflikter behandles ved diskusjon i leiren og løses ved forsoning eller ved at en av partene flytter. Høvdinger eller andre permanente ledere finnes ikke.

Mbutiene har kunnet hente et vell av ressurser fra regnskogen. Det er først og fremst kvinnene som sanker viltvoksende røtter, bær, frukt, sopp og annet, og skogen er rik på vilt og honning. Alle mbutigrupper har tradisjonelle forbindelser med fastboende åkerbrukere og driver mye byttehandel med dem: kjøtt og andre skogsprodukter mot jern, keramikk, jordbruksprodukter og butikkvarer. De utveksler også arbeid og tjenester. Deler av året har de bodd i nærheten av åkerbrukernes landsbyer, og ellers har de levd et nomadisk liv i skogen. Forbindelsene med åkerbrukerne er bygd på en flere århundrer lang tradisjon av gjensidige rettigheter og forpliktelser. Nyere undersøkelser viser at mbutiene får en vesentlig del av maten sin gjennom denne byttehandelen. Alle mbutigrupper snakker varianter av språket til sine nærmeste fastboende naboer.

Siden 1990-årene har krig og konflikter i den østlige delen av Kongo ført til en enorm huminitær katastrofe, som også har rammet disse gruppene hardt. Det har kommet flere rapporter om at de er blitt utsatt for kannibalisme, drap, voldtekter og fordrivelse. I flere områder har sikkerhetssituasjonen vært så prekær at mange har endt som flyktninger eller er blitt tvunget til småskala gruvearbeid eller karavanetransport. Der situasjonen er blitt mer fredelig, har skogselskaper rykket inn og truet det lokale næringsgrunnlaget gjennom rovdrift.

Mange steder, i både de østlige, vestlige og nordlige områdene, har disse gruppene måttet gi opp sitt tidligere nomadeliv. Myndighetene har ofte tatt relativt harde midler i bruk for å få dem bofaste. For mange er det nye livet en tilværelse i fattigdom og elendighet. De blir diskriminert av nabofolk og myndigheter, og stiller meget svakt når det gjelder å utvikle et nytt næringsgrunnlag. Nye innflyttere i området forstyrrer ofte det tradisjonelle bytteforholdet mellom dem og deres naboer. En annen trussel mot deres livsform er at regnskogen forsvinner gjennom hogst av ved og byggematerialer samt en moderne skogsdrift i stor stil. Uten skogen som huser alle ressurser, guddommen og det disse folkegruppene oppfatter som det gode liv, er deres livsform truet. Bare med skogen som basis kan de fortsette å videreutvikle sin kultur på den måten som de selv oppfatter som riktig og verdig. Det er likevel feilaktig å tro at det frie livet i skogen er uten problemer. Som andre er disse folkeslagene sterkt plaget av tropesykdommer og høy barnedødelighet. Flere ønsker skolegang for barna sine og større pengeinntekter, blant annet for å kunne skaffe seg moderne medisiner.

Et fremtredende trekk ved kulturen til afrikanske folkeslag som har blitt plassert i denne kategorien, er deres særpregede musikk, som har vært kjent fra gammelt av (blant annet i faraoenes Egypt). De har utviklet polyfone vokale former karakterisert ved harmonisk velklang og komplisert polyrytmikk. Sangen er karakterisert ved utstrakt bruk av jodleteknikk, store melodisprang og en rik flerstemmighet med imitasjon så vel som parallellføring av stemmer og stor individuell frihet til improvisasjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.