Ildlendere, fellesbetegnelse for de indianske folkene som holdt til på Tierra del Fuego (Ildlandet) og kystlandet nordvestover til Guaitecas-øyene. Alle ildlendere tilhørte det andisk-ekvatoriale språk-phylum.

Ildlenderne omfattet fire navngitte etniske grupperinger: chono, alakaluf, yahgan og ona. De tre første livnærte seg som skjellsankere, fiskere, sjøpattedyrjegere og fuglefangere. Særlig viktig var sankingen av muslinger og kråkeboller. Sjøpattedyr ble harpunert fra barkbåter. All transport var sjøverts, og små familiegrupper streifet om i lette farkoster på leting etter gode skjellforekomster, idet de passet på å unngå overbeskatning av et område. Redskapene var for det meste laget av ben, skjell og stein. Nett og snarer ble også brukt. Etnografisk samling ved Universitetet i Oslo har en sjelden samling fra dette området.

Til tross for et barskt og ugjestmildt klima gikk ildlenderne nesten nakne, bare beskyttet av en skinnkappe. Boligene var små, oval-kubiske konstruksjoner av kvister dekket med mose og bark eller sjøløveskinn. Selv om temperaturen i vannet var 5–10 °C, dukket kvinnene etter skjell; at dette ble utført av kvinner, kan delvis tilskrives deres større hardførhet overfor kulde.

Ona omfattet hovedgruppene selk'nam og haush, som igjen var inndelt i mindre enheter. I motsetning til yahgan og alakaluf var en del av dem innlandsjegere. De jaktet på guanaco og tucotuco (gnager tilhørende Ctenomys-slekten) med pil og bue. De som bodde nær kysten, utnyttet også sjøressursene.

I hele dette området var plantesanking av liten betydning, men onaene plukket sopp som de tørket og oppbevarte sammen med tørket kjøtt for tider med dårlig tilgang på ferskt vilt.

Felles for ildlenderne var et relativt rikt seremonielt liv. Særlig er onaenes trosforestillinger og ritualer kjent gjennom den østerrikske antropologen og pateren Gusindes detaljerte beskrivelse.

Ildlenderne er på det nærmeste forsvunnet som etniske enheter. En del etterkommere er proletarisert og assimilert i hvite bosetninger. De fleste bukket under som følge av innførte sykdommer, særlig tuberkulose. De var også utsatt for en regelrett utryddelsespolitikk.

I 1710 skal det ha vært 500 chono samlet nær en jesuittisk misjonsstasjon. De forsvant imidlertid ganske raskt, og det var ingen spor etter dem inntil en kaptein i 1875 mente å ha sett én familie i farvannet ved Guaitecas-øyene. Men det er ikke usannsynlig at chono egentlig var en gren av alakaluf, og at den siste rest av overlevende slo seg sammen med dem. I 1880 var det registrert 4000 selk'nam, men i 1905 hadde folketallet sunket til 500. I dag finnes det muligens en håndfull personer som kan sies å være av selk'nam-herkomst. Haush er totalt forsvunnet. I 1900 fantes det 100 yahgan; i dag finnes det noen få personer som anerkjenner sitt yahgan-opphav. I 1940 ble det registrert 200 alakaluf, men i dag er det knapt noen igjen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.