ildlendere

Kart over Ildlandet og det sørlige Patagonia med de forskjellige urfolkene ainokenk ("patagonere"), selknam, haush, yagan og kaweskar.
Kart over Ildlandet med urfolksgrupper.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Artikkelstart

Ildlendere er en fellesbetegnelse for folkene som holdt til på Ildlandet (Tierra del Fuego) og kysten i Sør-Chile, nordover til øya Chiloé, før europeerne kom til Amerika. I nåtidig litteratur er betegnelsen «ildlender» i hovedsak erstattet med navnene på de enkelte etniske gruppene. De er selk’nam (ofte kalt ona) og haush, som holdt til på Storøya i Ildlandet (Isla Grande del Tierra del Fuego), samt yaghan, kawéskar (alacaluf) og chono, som holdt til i fjordlandskapene vest og nord for Storøya.

Faktaboks

Også kjent som

selk'nam, haush, yaghan, kawésqar, chono

Nordamerikansk og europeisk hvalfangst (1790–1830) og chilensk og argentinsk kolonisering (1880–1910) medførte at alle gruppene ble så godt som utryddet som sådanne. I dag er det neppe mer enn et dusin «rene» ildlendere igjen. I takt med økende anerkjennelse av urfolk i Sør-Amerika siden 1990 identifiserer rundt 9000 mennesker i Chile og Argentina seg nå (2017) som yaghan, kaweskar eller selk’nam (ono).

Økologi

Mens de to gruppene på Storøya hovedsakelig levde av jakt og sanking i innlandet, liksom sine slektninger aoinikenk (tewelche) i Patagonia, var de tre andre en type sjønomader som levde av sjøpattedyr, fisk og muslinger. Forskjellene i tilpasning tilsvarer de klimatiske og geografiske kontrastene mellom den regnfylte og fjellrike Stillehavskysten langs Andes i vest og slettelandet i Patagonia i øst. Ildlandet har et subarktisk klima og samfunnene her er verdens sørligste bosetninger.

Selk’nam (ona) og haush (manek’enk)

Selk'nam (ona) på jakt, ledsaget av yagan-hunder ("ildlandshunder"). Disse "hundene" var nedstammet fra rever, var bare halvveis tamme og er nå utdødd som egen rase.
Selk'nam på jakt.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

De to gruppene på Storøya var språklig og kulturelt nært beslektet. Begge kom nordfra over Magellanstredet for rundt 6000 år siden, Haush kanskje ennå tidligere. Selk’nam var den største og hadde fortrengt haush til de mest ugjestmilde strøkene på Storøyas sørøstre spiss (Mitre-halvøya) ved år 1500.

Språkene deres var innbyrdes forståelige og nært beslektet med aionikenk (tewelche). Språkfamilien de til sammen danner (kalt chon) er sannsynligvis et isolat. Ona er yaghan-navnet på selk’nam. Betegnelsen Haush kommer sannsynligvis også fra yaghan. Det er usikkert hvorvidt manek’enk var deres navn på seg selv eller om det bare refererte til «menneske» da hver av klanene hadde sine egne navn og kjente hverandre som det.

Selk’nam levde hovedsakelig av jakt på innlandsfauna, guanuko, fugl (nandu) og gnagere (cururu), samt noe fisk og skalldyr, foruten sanking. For Haush var sel og sjøløve viktigst i dietten sammen med muslinger og skalldyr. Begge grupper kledde seg i guanuko-skinn og bodde i flyttbare telt av stokkverk og skinn. Haushenes territorium skal ha bestått av ti patrilineære klanområder som strakk seg fra innlandet til kysten. Kjernefamiliene i hver klan jaktet og sanket innen dette området. Klanene var eksogame, det vil si kvinner ble giftet ut av sin opprinnelige klan. Selk’nam skal ha hatt en lignende organisasjon hvor hver patriklan hadde sine jaktmarker (haruwenh). Bare unntaksvis, i tider med sult og ufred, eller når en hval hadde strandet, kunne flere klaner møtes og samarbeide. Det fantes ingen politisk organisering utover dette, men sjamaner (xo’on) hadde mye innflytelse gjennom å kunne hele sykdom og lokalisere vilt.

Religion

Begge folkene hadde også nært beslektede religiøse og kosmologiske forestillinger (som i sin tur var i nær slekt med dem til aonikenk). Man levde i en verden av ånder, inkludert de avdødes ånder. Et overgangsritual kalt hain sto sentralt i samfunnet. Ved 18 års alder ble alle gutter kalt inn i en mørk hytte hvor de ble angrepet av fiendtligsinnede ånder. I løpet av ritualet lærte guttene at åndene var mennesker som hadde forkledd seg og dermed kunne overvinnes. Man lærte også at før i tiden hadde kvinnene forkledd seg på samme måte og holdt mennene nede. Så oppdaget solen dette og drepte alle kvinner unntatt sin kone månen. I dag er det kvinnene som er holdt nede. Disse mytene ble så fremført kollektivt, av hele klanen, og gjerne i en spøkefull form hvor kvinnene angivelig ikke skjønte at åndene var menn som lurte dem.

Yaghan og kawésqar (alacaluf)

Yaghan-folket (også kalt Yagan, Yahgan, Yamana), det sørligste folket blant ildlenderne, er også verdens sørligste folk. Foto fra 1882.
Yaghan-kano på Gabriela Mistral-museet i Vicuña i Nord-Chile.
Yagan-kano.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Yaghan (yagan, yámana) er verdens sørligste folkeslag. De levde nomadisk, i kanoer, i fjordene og sundene sør og vest for Storøya. På øya Navarino i Beagle-kanalen, rett sør for Ushuaia, er det funnet kjøkkenmøddinger etter yagan-bosetninger fra 6000 år tilbake. Faktisk er Navarino-øya et av de rikeste stedene i verden på slikt arkeologisk materiale. Fjordene og sundene rundt Beagle-kanalen har også det beste mikroklimaet i et ellers svært barskt område.

Yaghanene levde nomadisk, i små familiegrupper på stadig reise, i 3-10 meter lange kanoer. I tillegg til padleårer benyttet man en slags rund stang for å gli lettere gjennom tangen. Man jaktet på sjøløver, sel, hval og pingviner. I tillegg dykket kvinnene etter skjell og skalldyr. Pingvinene ble grillet slik at man kunne benytte fettet til å smøre inn kroppen med for å holde på varmen. Skinn fra sjøløver og havoter ble bundet rundt halsen og kunne gi en viss varme, men stort sett gikk yaghaner nakne. I den grad det var mulig samlet man seg omkring bål og under fjellhyller. I kanoen passet barna ilden mens de voksne padlet.

Området de levde i strakk seg 300 kilometer fra Beaglekanalen i øst til Clarence-øya, der Magellanstredet løper ut i Stillehavet. På Clarence-øya hentet både yaghan og kawésqar pyritt til å tenne ild med.

Kawesqar holdt til videre nordover fra Clarence-øya til Golfo de Penas i Sør-Chile, en strekning på 800 kilometer, med et ytterst regn- og vindfullt klima. De levde på samme vis som yaghanene, men snakket et ubeslektet språk. Det var tilfeller av giftermål mellom gruppene, mens relasjonene til selk’nam og haush ofte var fiendtlige. Yaghanenes navn på Kawésqar var alacaluf. Det betyr «muslingspiser» og oppfattes som nedlatende.

Kawésqar og Yaghan var kortere og fysisk svært ulike selk’nam og haush. Som språk er både kawésqar og yaghan sannsynligvis isolater. Det er ulike oppfatninger om deres opprinnelse. Muligens er de to gruppene etterkommer av de aller første menneskene som kom til denne delen av Sør-Amerika og som siden er fortrengt av mapucher og aoinikenk (tewelche).

Chono

Foto fra 1890 av en kaweskar-familie kledd i guanako-skinn. Det ble publisert i et etnografisk leksikon i New York i 1894. I teksten heter det at "de ikke trodde på en Øverste Skapning, men på fremtiden". Forfatterne noterer også at "dødeligheten har vært fryktelig siden de engelske misjonærene kom".

Kaweskar.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Nord for Golfo de Penas, langs kysten opp til Chiloe, levde chono-folket, som i dag er utdødd. Som sine naboer i sør levde de som sjønomader. Kilder fra 1700-tallet beskrev dem imidlertid som høyere og fysisk mer lik mapuche. På 1600-tallet ble de utsatt for slave-raid av spanjolene i Chile, og rundt 1740 ble de tvangsevakuert til jesuitt-misjoner på Chiloe. Der gikk de opp i mestisbefolkningen. Noen flyktet imidlertid sørover og det gikk lenge rykter om «ville» chonoer i områdene rundt Golfo de Penas.

Hvalfangere og vitenskapsfolk

Man anslår at det levde 4000–6000 selk’nam i år 1800 og et tilsvarende antall av yaghan og kawésqar. Europeiske sjøfarere, fra Ferdinand Magellan i 1520 til James Cook i 1779, berettet om bålene de så om natten (derav landet Ildlandet) og de utrolig hardføre menneskene ved verdens ende. Cooks beretninger inneholdt også beskrivelser av farvann som var svært rike på hval. Mellom 1790 og 1830 ble storparten hvalbestanden slaktet ned av hvalfangere fra USA og Storbritannia. Dette ødela mye av næringsgrunnlaget for yaghanene. Hvalfangerne bragte også med seg nye sykdommer. I 1836 skal det ha vært bare 200–300 haush og 3000 yaghan igjen.

Etter hvalfangerne kom de store vitenskapelig ekspedisjonene. Mest kjent er den andre reisen til det engelske skipet Beagle, der Charles Darwin deltok. På sin første reise hadde Beagle tatt med seg fire yaghaner til England for å sivilisere dem. De ble med tilbake på den andre reisen. Darwin var svært fascinert over kontrastene mellom de veloppdragne og milde yaghanene han var blitt kjent med i England og de ville han møtte ved Beagle-kanalen, samt at de som var blitt sivilisert foretrakk å vende tilbake til livet blant sine egne. Dette ga viktige bidrag til hans teori om evolusjon.

Gullrush og misjon

Som ledd i koloniseringen av Ildlandet rundt 1900 tvangsforflyttet chilenske myndigheter selk'nam-folk til en katolsk misjonsstasjon på øya Isla Dawson i magellan-stredet. Den chilenske delen av Storøya ble ryddet til fordel for storgods basert på sauehold.
Selknam på misjonsstasjonen, 1905.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Dette bildet fra 1886 viser Julius Popper (kroatisk immigrant til Argentina) på jakt etter selk'nam-folk. Godseiere og gulljegere drev regelrett utrydding av urfolk på den argentinske delen av Storøya. Fotografen er ukjent, men Popper viste bildet til Argentinas president Miguel Juárez i 1887 og det ble publisert i Wien i 1931 av den østerrikske etnografen Martín Gusinde.
Folkemordet på Ildlandet.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

I 1848 anla Chile byen Punta Arenas i Magellanstredet. I en situasjon med maktvakuum ønsket Chile og Argentina å hevde sin suverenitet over sørspissen av kontinentet. I 1881 ble man enige om å dele Ildlandet slik at Chile skulle ha fjordlandskapet langs Stillehavet og Argentina den atlantiske delen. Ushuaia, Argentinas sørligste by, ble grunnlagt ved Beagle-kanalen helt sør på Storøya i 1884.

I 1883 ble det oppdaget gull på Ildlandet og tusener gulljegere strømmet til Punta Arenas og Ushuaia. Det gikk hardest utover selk’nam, som ble så godt som utryddet på bare 20 år. Parallelt med at gullstrømmen raskt tok slutt auksjonerte Chile og Argentina bort store landområder på Storøya i form av store sauefarmer (estancias). Selk’nam oppfattet ikke sauene som privat eiendom, men som vilt. Godsarbeidere og gulljegere oppfattet urfolkene som primitive røvere og det ble drevet regelrett jakt på dem.

Parallelt etablerte kolonistene misjoner for å redde og sivilisere de forskjellige gruppene. Den anglikanske kirken opprettet i 1883 en stasjon på Navarino-øya hvor man samlet 1000 av de 3000 gjenværende yaghaner. Mange av dem ble fraktet mellom hjemstedene og misjonens internatskole på Falklandsøyene. I 1907 ble misjonen nedlagt. Da skal det ha vært bare 74 yaghaner igjen. Epidemier og et bofast liv gjorde nesten slutt på dem. Katolsk misjon (salesianerne) begynte sin misjon i 1912 og chilenske myndigheter opprettet et reservat på Dawson-øya i Magellanstredet. Misjonen betalte et pund for hver selk’nam som godseierne leverte. De fleste som kom døde imidlertid av epidemier og det meningsløse i en bofast tilværelse.

I 1930 tvangsflyttet chilenske myndigheter de spredte gruppene av kawesqar til Puerto Edén på Wellington-øya, ca. 500 kilomrtrt nord for Punta Arenas. Siviliseringen — skole og bofasthet — fikk de samme katastrofale følger her som lenger sør. I 1980 var det 47 mennesker igjen som snakket kawésqar.

Folkemord og revitalisering

Cristina Calderón (født 1928) er den siste personen som har yagan som morsmål. Hennes klan var den siste yagan-familie som gjennomgikk tradisjonelle overgangsriter. Hun har overlevd to ektemenn og er sanger og etnograf. På 2010-tallet ble hun feiret som "Fremstående datter (hija ilustre) av Chile" og en "levende skattkiste" av UNESCO. Datteren Lidia González ble valgt inn i Chiles nye grunnlovgivende forsamling i 2021.
Cristina Calderón.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Den aktive desimeringen av selk’nam mellom 1895 og 1905 regnes i dag som folkemord. De andre folkene ble ikke tatt av dage så raskt og brutalt, men tilværelsen på misjonsstasjoner og siden som fattige og marginaliserte i utkantene av nykommernes bosetninger har ødelagt dem som grupper.

I takt med revitaliseringen av urfolk verden over finnes det nå imidlertid flere språk- og kultursentre i Punta Arenas og Ushuaia hvor folk som regner seg som urfolk danner nye fellesskap omkring det man har av distinkte kulturelle trekk. Med utgangspunkt i Chiles urfolkslov (av 1992) er det i Chile registrert 14 kawesqar-bosetninger (comunidades). Rundt 3500 personer identifiserer seg nå (2017) som kawésqar og 1700 som yaghan.

Argentina har ingen særlige urfolksbosetninger. Av de 2761 personene som i 2010 registrerte seg som ‘ona’ i Argentina bodde 294 på Ildlandet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg