Amor og Psyke

Amor og Psyke er en fortelling av den romerske dikteren Lucius Apuleius, fra hans satiriske roman Metamorphoses som ble utgitt rundt 175 evt. (norsk utgave Det gylne esel, 1957). Man kjenner paralleller til fortellingen fra mange land, også Norge (Østenfor sol og vestenfor måne, Kvitebjørn kong Valemon)

Romanens hovedperson hører en gammel kone fortelle dette eventyret. Psyke var en prinsesse som pådrog seg Venus' sjalusi på grunn av sin skjønnhet. Venus gav sin sønn Amor til oppgave å sørge for at Psyke bare kunne forelske seg i en foraktelig mann. Men Amor ble selv forelsket i Psyke. For å skjule forholdet plasserte han henne på et fjernt sted, besøkte henne bare om natten, og gav henne streng beskjed om at hun aldri måtte forsøke å se hvem han var.

Psyke kunne ikke styre sin nysgjerrighet, en natt mens han sov lyste hun på ham og fant ut at det var selve kjærlighetsguden som var hennes elsker. En dråpe fra oljelampen traff Amor og vekket ham, og han forlot Psyke som hadde brutt sitt løfte. Psyke oppsøkte Venus i håp om å finne Amor der. Venus gav henne vanskelige oppgaver å løse, den siste brakte henne til underverdenen. Amor tilgav Psyke løftebruddet og reddet henne, hun ble gjort udødelig av Jupiter og kunne gifte seg med Amor.

Psyke er det greske ordet for sjel. Historien er en allegori om den ubrytelige enheten mellom sjelen og kjærligheten, og den har vært motiv for en rekke kunstverk opp gjennom historien.

Fortellingen om Amor og Psyke er av moderne forskere blitt tolket som en symbolsk fremstilling av sjelens fall fra en tilværelse i evig skjønnhet i himmelen til vår materielle virkelighet på Jorden. Døden (Amor) blir da å betrakte som en befrier som fører sjelen tilbake til den evige lykksalighet.

• Eros (gresk navn på Amor)
• romersk mytologi