Apollon

Maleri på keramikk av en ung Apollon med strengeinstrumentet kithara.
Apollon
Av .
Lisens: CC BY-NC-SA 4.0
Innskripsjonen «Kjenn deg selv!» skal ha stått i tempelet.

Apollon er en gud i gresk mytologi. Ifølge mytene er han sønn av Zevs og Leto, og broren til Artemis. Apollon fremstilles som en ung mann. Ofte har han en lyre med seg, fordi han leder musene, som er sangens, dansens og diktningens skytsgudinner. Han har også pil og bue, som han straffer motstanderne sine med.

Faktaboks

Uttale
apˈollon
Etymologi
latin Apollo

Apollon ble dyrket i alle greske samfunn og var en av de viktigste gudene i den greske religionen. Apollons største helligdom var orakelet i Delfi. Dit dro både grekere og ikke-grekere for å søke hjelp. Øya Delos var hans andre store helligdom. Apollons sentrale makt var å holde orden i skillet mellom slektninger og ikke-slektninger, mellom dem med borgerrettigheter og dem som ikke hadde slike.

Tidligere trodde forskere at Apollon var en fremmed gud som ble innført i den greske religionen fra Lilleasia. Nyere forskning har vist at Apollon var opprinnelig gresk, og kultens betydning i det greske samfunnet betones. Apollon ble tidligere kalt en solgud, men det er ikke en helt riktig fremstilling. Selv om han i klassisk tid knyttes til solen, må det forståes som et bilde på hans makt. Solen hadde ingen betydning i Apollon-kulten.

Apollon er også en viktig gud i romersk mytologi. Han ble tidlig (omkring 450 fvt.) en del av romernes gudepanteon. Der fikk han en rolle som helbredende gud som avverget en pest. I keiser Augustus tid ble han opphøyd til en sentral samfunnsmakt og det ble reist et storslått tempel for Apollon med kultnavnet Medicus i sentrum av Roma.

Myter

Apollonstatue på vestgavlen på tempelet i Olympia.

Apollons fødsel

Vasemaleri av Apollon med langt hår og lang khiton.
Apollon
Av .
Lisens: CC BY-NC-SA 4.0

Apollon og hans søster Artemis er barn av Zevs. Da deres mor Leto skulle føde dem, ble hun forfulgt av den sjalu Hera og måtte flykte til øya Delos. Der fødte hun Apollon først mens hun støttet seg til øyas daddelpalme. Ifølge mytene ble Delos slik Apollons hellige øy, og siden den dagen flyter den ikke lenger, men ligger festet til havets bunn.

Delfi

Relieff med Apollon og Victoria fra romersk augusteisk tid (50-25 fvt.).

Apollon og Victoria
Av .
Lisens: CC BY-NC-SA 4.0

Apollon vandret til Parnassosfjellet, der han beseiret Python med sine piler før han kunne grunnlegge sitt orakel på stedet. Noen mener at han fikk stedet i arv av gudinnene Gaia eller Themis, som hadde sitt orakel der. Hvert år forlot Apollon Delfi og reiste til det ytterste nord for å gjeste Hyperboreerne (De som bor hinsides nordavinden) et folkeferd som er ualminnelig lykkelig og lengelevende. Hos dem deltok guden i glade gjestebud før han vendte tilbake til Delfi og gjenopptok sitt virke. Mens Apollon var hos Hyperboreerne, overtok Dionysos Delfi, for å trekke seg tilbake igjen når Apollon vendte hjem.

Forelskelser

Apollon. Skulptur fra Efesos i Lilleasia.

Som evig ungdom blir Apollon aldri gift. Han elsker likevel både unge menn og kvinner. I Sparta forelsket han seg i den unge prinsen Hyakinthos. Rivalen Zefyros, Vestavinden, ble sjalu og fikk Apollon til å undervise ynglingen i diskoskast, men idet guden gjorde sitt kast, blåste Zefyros diskosen ut av kurs, slik at den traff Hyakinthos i hodet og drepte ham. Ut av blodet spratt hyasint-blomsten opp av jorden.

En annen gang forelsket Apollon seg i den unge Dafne, datter av elveguden Peneios og prestinne for Gaia. Hun avviste Apollons gunst og flyktet. Men idet han ville ta henne, fikk hun hjelp av sin far, eller av Gaia, og ble forvandlet til laurbærtreet, gudens yndlingsvekst, og siden den gang bærer Apollon laurbærkransen.

En gang lovet Apollon Kassandra, datteren til kong Priamos av Troja, å gi henne evnen til spådomskunst mot at hun skulle ligge med ham. Men da hun hadde fått sine synske evner, brøt hun løftet og nektet å ligge med ham. Apollon kunne ikke ta gaven tilbake, men han straffet henne ved at hennes spådommer aldri ble trodd.

Lapither-kongen Hypsevs datter, Kyrene, nektet å spinne og veve eller gjøre annet kvinnearbeid. Hun foretrakk å jakte i fjellet og slåss med villdyr. I sin beundring lovet Apollon henne et langt liv i jakt og herredømme over et rikt land. Han ført henne i sin gylne vogn til Libya der hun grunnla byen Kyrene og fødte Aristaios, som ble berømt som birøkter.

Farskap

Apollon blir far til flere. Den mest kjente er Asklepios, som han fikk med prinsesse Koronis, datter av Lapiternes konge Flegyas i Thessalia. Da Apollon måtte dra fra henne etterlot han kråka, som den gang var skinnende hvit, hos Koronis. Mens Koronis bar Apollons barn, ga hun seg hen til Iskhys fra Arkadia. Kråka meldte fra til Apollon om hva som hadde skjedd, og i sin harme gjorde Apollon kråka kullsort. Apollon fikk Artemis til å straffe Koronis og ramme henne med pilene sine. I siste liten angret Apollon, og mens Koronis lå på likbålet berget han i all hast barnet og kalte ham Asklepios. Han bragte gutten til den kloke kentauren Kheiron som tok ham i sin grotte og oppdro ham i skogens legeurter. Slik ble Asklepios legekunstens mester. I Epidauros, der hans helligdom lå, fortalte de at Koronis fødte sin sønn i Apollons helligdom ved Artemis' hjelp og at hun satte ham ut på fjellet. Der ble barnet ammet av ei geit inntil gjeteren Aresthanas fant ham.

Han tok en gang Kreusa, datteren til Erekhthevs, kongen av Athen, med i en grotte under Akropolis. Hun fødte en sønn, men hun måtte skjule barnet i grotten. Apollon forbarmet seg over gutten, som fikk navnet Ion, og bragte ham til Delfi der han ble fostret opp i hans helligdom. Da Kreusa og mannen Ksouthos etter mange år søkte orakelet om råd for deres barnløshet, møtte hun Ion uten å gjenkjenne ham. Ved en misforståelse trodde Ksouthos at gutten var hans sønn. I heftig sjalusi forsøkte Kreusa å forgifte Ion, og når han oppdaget dette truet han med å drepe henne. I siste liten fikk prestinnen Pythia oppklart det rette forholdet og slik ble mor og sønn forent. Ion ble konge i Athen og stamfar til den joniske folkegruppen.

Lyren

Apollon har fått lyren sin av halvbroren Hermes, som oppfant instrumentet ved å utstyre et tomt skilpaddeskall med lyrens armer og strenger. Sammen med musene fører Apollon herredømme over diktning og musikk.

Opprør mot Zevs

En gang Zevs tøyet grensene for sin allmakt overfor de andre olympiske gudene, satte Apollon og Poseidon i gang et opprør mot ham, hjulpet av Hera og de andre gudene. De fjernet Zevs' tordenbolter og bandt ham med lærreimer. Zevs ble frigjort av Briareos, men Apollon og Poseidon fikk sin straff. De måtte tjene som slaver hos kong Laomedon av Troja. Sammen med Poseidon bygget altså Apollon Trojas murer. Kong Laomedon lovet dem rikelig lønn, men da byen var reist, brøt han avtalen. Gudene straffet ham ved å kreve hans datter Hesione utlevert til et sjøuhyre. Hun ble til slutt reddet av Herakles.

Kamp og motstandere

Som andre guder har Apollon også makt til å straffe sine motstandere. I Homers dikt Iliaden rammer han grekerne og sender en pest over leiren til kong Agamemnon fordi han har krenket Apollons prest i Troja, Khryses. En gang skrøt dronning Niobe, hustru til kong Amfion av Theben, og erklærte at hun med sine sju sønner og sju døtre var en bedre mor enn Leto som bare hadde to. Apollon ble forarget over Niobes hovmod, og sammen med sin søster Artemis drepte han Niobes barn med pilene sine. Kun én sønn og én datter ble spart fordi de i sin ydmykhet hadde bedt bønner til Leto. Det hendte senere at deres mor Leto holdt på å ofre i en hellig lund i Delfi da hun plutselig ble overfalt av kjempen Tityos. Apollon og Artemis hørte hennes rop og var raske til å forsvare henne og drepe kjempen med sine piler. Som straff blir Tityos evig pint i Tartaros med armer og bein naglet til bakken mens gribber eter hans lever.

I mytene fortelles det hvordan de som hadde begått drap ble besudlet og måtte bli renset hos Apollon. Da Orestes hadde drept sin mor Klytaimestra, ble han forfulgt av hennes hevnånder som jaget ham til Delfi der han søkte tilflukt i Apollons helligdom. En gang hadde Herakles begått drap på sin gjestevenn Ifitos, og dro til Delfi. Men Apollon nektet å rense ham. Etter dette ble Herakles rammet av en fæl sykdom og søkte nå orakelet for helbredelse. Men Pythia nekter å svare på hans bønn. Som hevn prøvde Herakles å rane Apollons trefot og sette opp sitt eget orakel. Han slåss med guden om trefoten, til Zevs skilte dem med tordenbolten sin.

Det hendte at Apollon selv måtte sone en straff. Da hans sønn Asklepios hadde våget å gjenopplive de døde, klaget Hades til Zevs, som drepte Asklepios med tordenbolten. Som hevn drepte Apollon kyklopene, Zevs' hjelpere, som smidde tordenkiler til ham. Derfor, eller for drapet på Python, måtte Apollon tjene i ett år som slave hos kong Admetos i Ferai.

Kulten

Skulpturer fra Apollontempel Epikurios i Bassae
Av .
Lisens: CC BY-NC-SA 4.0

Apollon var en av de viktigste gudene i den greske religionen. I mange greske bystater fantes egne helligdommer og feiringer for Apollon. Apollons rolle som ordnende makt i samfunnet var sentral.

Ved Apollonfeiringene ble unge menn innlemmet i slektsfellesskapet, som sikret den unges status som rettmessig arving og bærer av politiske rettigheter og plikter. Guden vernet også de voksnes borgerfellesskap, deres politiske samlinger og deres krigermønstringer.

Navnet Apollon kan ha sin opprinnelse i fellesnavnet ‘apellai’ som i Sparta var betegnelsen på folkeforsamlingene, det vil si samlingen av de borgerne som fattet politiske beslutninger og hadde plikt til å forsvare landet med våpen. Både der og i andre regioner bar guden navnet Apellon. I Delfi og andre steder ble den første måneden i året kalt ‘Apellaios-måneden’ og var viet til Apollon. Den sjuende dagen i hver måned var også Apollons dag. Spartanerne hadde et sammensatt program av Apollon-feiringer der unge menn sang og danset til Apollons ære.

Det er bevart innskrifter på steintavler som nevner hvordan Apollon-feiringer skulle gjennomføres. I Delfi ble det årlig holdt ‘apellai’-samlinger der slekts-forbund ofret til Apollon og de unge mennene ble innlemmet i slekten. I Milet ledet et råd av voksne ‘Molpoi’ (sangerne) borgerfellesskapets høytider viet Apollon Delfinios, og disse holdt kontroll med hvem som hadde borgerrett. Slike Apollon-helligdommer lå i byens sentrum og her ble statens dokumenter arkivert. Et slikt arkiv fantes i Athen i Apollon Patroos-templet på sentralplassen Agorá. I Athens Delfinion-helligdom kunne borgerhustruer avlegge ed på at deres sønn var farens ektefødte barn og dermed athensk borger.

Helligdommen Apollon Lykeios lå derimot utenfor Athens bymurer, og her samlet de voksne våpenføre borgere (hoplitter) seg til utdanning og eksersis. Her grunnla Aristoteles sin filosofiskole. Mange steder var Apollon-helligdommen samlingsstedet for mannsforbund.

Ritualer

Apollonritualer som samlet hele borgerskaren kunne inkludere en renselse, der skadelige elementer ble fordrevet, og fellesskapet ble samlet til et nytt års sameksistens. Apollons kultnavn Foibos kan bety renselse. I Athen var høytiden Thargelia viet Apollon. Den ble holdt om våren ved begynnelsen av innhøstingen. I denne riten brakte man den første dagen en førstegrøde-ofring, den andre dagen ble to mennesker valgt til å være samfunnets ‘legemiddel’ (farmakos), plukket ut blant tiggere eller kriminelle. De ble bevertet og pyntet med fikenkranser, for så å bli jaget ut av byen for å ta med seg all uhumskhet. Apollon våket slik over grensen mellom den gode og velordnede samfunnet og det onde, asosiale kaos.

Helbredende makt

Apollon ble noen steder dyrket som en helbredende makt. I Bassae i ArkadiaPeloponnes grunnla folket omkring 420 fvt. et vakkert tempel til Apollon Epikourios (hjelperen) som takk for at guden hadde avverget en pestepidemi. Men som regel var det hans sønn Asklepios som ble feiret som den helbredende makten.

Musikk

Som musikkens guddommelige makt står Apollon sentral i diktning og sangkunsten. Disse kunstformene dannet grunnstammen i all oppfostring av neste generasjon. Den harmoniske beherskede tonen i lyren ledsaget ‘nomos’-korsangen, og var Apollons kjennetegn. Mannskor kunne ytre en paian (hymne) viet Apollon for å mobilisere manns-kraft i farefulle øyeblikk, eller for å rope ut jubel i gledesstunder. I Delfi, på Delos og flere andre steder holdt mannskor kunstferdige paian-opptredener.

Hellligdommen i Delfi

Orakel. Orakelet i Delfi. Pythia sitter til venstre og avgir sine dunkle spådommer. Greske bystater fattet sjelden viktige vedtak uten at orakelet var blitt spurt. Gresk vasemaleri.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

I Apollon-helligdommen i Delfi sto verdens navlestein, omfalos. Kulten i Delfi bidro til å fremme en felles identitet blant alle de greske polis-samfunnene. Mange søkte fortløpende orakelet, både enkeltmennesker og sendemenn fra ulike samfunn, og hvert fjerde år samlet de seg i de store musikk- og idrettskonkurransene, de pythiske lekene, som sto høyest rangert nest etter de olympiske. Vinnerne i sang og fløytespill ble hedret med Apollons laurbærkrans.

I Apollons tempel var et stort trefot-kar oppstilt der prestinnen Pythia tok plass. Hun var satt til å ytre Apollons svar. Søkere henvendte seg til presteskapet i Delfi. Kun én dag i måneden ble det gitt svar. Prestene formidlet søkerens spørsmål til Pythia. Svarene var ikke umiddelbart forståelige, og Apollons tilnavn Loksias, «den dunkle», viste til hans indirekte måte å svare på. Spørsmålene som ble rettet til orakelguden ble ofte formulert i form av ulike muligheter: Er det riktig og gunstig at vi gjør A eller B? De som kom kunne spørre om hvorvidt de skulle foreta en reise eller gå til krig, eller hvilken gudemakt de skulle ære for å få barn. Et annet problem man søkte hjelp til var de døde, når disse hjemsøkte de levende, enten enkeltmennesker eller hele samfunnet. Apollon ga i slike tilfeller råd om hvordan en skulle roe de døde. Han ble også konsultert av dem som utvandret for å grunnlegge en ny polis, og han som ledet utvandringen kunne få selv en kult etter døden.

Polis-fellesskapet kunne sende regelmessige delegasjoner, en såkalt theoria, til Delfi for å sikre seg Apollons gunst, eller oppsøke orakelet med et problem og be om en løsning. Svaret var ofte tvetydig, og vel hjemme måtte man finne den riktige tolkningen. Man måtte fortsatt diskutere løsninger, men gjennom gudens autoritet ble debatten løftet til et høyere plan.

Ved flere anledninger har det brutt ut krig om herredømmet over Delfi. Apollon-helligdommen ble styrt av Amfiktyonien, en allianse av stater som vernet dens ukrenkelige status.

Tidlig i Delfis historie ble to sannhetsord skrevet på tempelveggen: ‘Intet i overmål’ og ‘Kjenn deg selv’, sannsynligvis en påminnelse om at menneskene er underordnet gudene. Disse formaningene tyder på at Apollon ble oppfattet som en vokter over samfunnets orden og grunnleggende moral, spesielt når det gjaldt forbud mot drap. Forestillingen om at drap førte til en besudling (miasma) som krevde rituell renselse var knyttet til guden Apollon.

Ikonografi

Apollon ble avbildet som en skjeggløs ung man, som bærer en bue eller en lyre. Hans lange frisyre var et uttrykk for at unge menn skulle få kuttet håret ved innvielsen til voksen-alderen. Lyre-instrumentet skulle minne om sangtradisjonen de unge mennene ble fostret opp i. Buen viser til gudens allmakt. Apollons søster Artemis står ofte ved hans side, og søskenparet ble jevnlig fremstilt sammen med sin mor Leto.

Les mer i Store norske leksikon

Litteraturliste

  • Walter Burkert, Greek religion Archaic and Classic, transl. John Raffan, Basil Blackwell Publisher (Oxford) 1985

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg