Hel

Garm og Hel
Garm og Hel
Av .

Hel er i den norrøne mytologien et underjordisk dødsrike hvor man trodde at de fleste mennesker havnet når de døde. I den norrøne kosmologien er nord retningen mot kulde og død. Derfor er det forståelig at Hel er kaldt og utrivelig, og at veien dit fører «nord og ned».

Hel er også navnet på herskerinnen i dødsriket. Hun er morsk og skremmende, og huden hennes er delvis blåsvart som på et lik og delvis menneskefarget. Hun er svært grisk og gir ikke lett fra seg døde som havner hos henne.

Da kristendommen tok over som den rådende religionen i Norden, ble navnet Hel videreført som helvíti og brukt om det kristne helvete. Ordet finnes fortsatt i uttrykket «i hjel», å slå i hjel.

Nord og ned til Hel

De døde i Nåstranda vasser i ormegift. Illustrasjon av Lorentz Frölich i Den ældre Eddas Gudesange av Karl Gjellerup (1895)
Av .

Hel er skilt fra de levendes verden med en brusende elv, Gjoll. Over elva går Gjallarbrua, som er dekket av skinnende gull. Brua er voktet av den unge møya Modgunn. Videre går veien gjennom grotten Gniparhelleren der hunden Garm med blodig bryst og mord-grisk kjeft holder vakt. Den siste grinda inn til Hel heter Helgrinda og er enormt høy og tung.

Veien til Hel er krevende og godt voktet – her skal ingen levende slippe inn og ingen døde slippe ut. Likevel forteller kildene om noen unntak, som da Odin drar til Nivhel for å få en død volve til å spå framtiden, og Hermod som rir på Sleipner til Hel for å prøve å få Balder tilbake. Enkelte ganger står Helgrinda åpen, og da kan de døde slippe ut som gjengangere.

Hel ligger under jorden, og en av Yggdrasils tre røtter når helt ned i den dypeste delen av Hel som kalles Nivhel. Her ligger ormen Nidhogg og gnager på roten. Midt i Nivhel ligger Nåstranda, eller likstranda, som er en trekkfull hall laget av sammenflettede ormer. Dette er stedet for drapsmenn og de som bryter en ed eller lokker en annens elskede. I følge Snorres edda skal Nåstranda fortsatt eksistere etter ragnarok.

Herskerinnen i dødsriket

Hel er datter av Loke og gygra Angerboda, og søster til Midgardsormen og Fenrisulven. Ettersom de de tre merkelige barna vokser opp, blir æsene redde for hva de kan gjøre. Derfor kaster de Midgardsormen i havet, Fenrisulven lenker de fast, og Hel sendes til dødsriket for å være herskerinne der.

I Gylvaginning i Snorres Edda fortelles det at Hel tar imot de som dør av sykdom og alderdom, i sin egen hall, Eljudne, og viser dem plass i dødsriket. Hun har flere store gårder omkranset av høye gjerder – her er det plass til grenseløst mange.

Hels hall er et dystert sted, og alle tingene hennes har spesielle navn som hinter til hva som fører mennesker til Hel: Dørstokken heter Fallende fare, tallerkenen Hunger, kniven Sult, sengen heter Sykeleie og sengeforhenget Blinkende ulykke. Trellene hennes heter Gangdoven og Ganglat. Hel har også en sotrød hane som galer mot Ragnarok og verdens undergang.

Odin vekker Volven i Nivhel

Odin rir nord og ned på Sleipner. Illustrasjon i Baldrs draumar, the Elder or Poetic Edda. Regigert og oversatt av Olive Bray og illustrert av W. G. Collingwood (1908)

Av .

Æsenes yndling Balder var plaget av mareritt, og Odin ville finne ut hva det kunne bety. Derfor henter han Sleipner for å ri til Nivhel, hvor det finnes en volve som kan tolke Balders vonde drømmer og spå framtiden. Siden volven er død, måtte Odin vekke henne fra dødssøvnen i gravhaugen før han kan snakke med henne. Hun er svært misfornøyd med å bli forstyrret, men svarer på Odins spørsmål og forteller alt som skal skje med Balder. Besøket hos volven i Nivhel er beskrevet i diktet Balders drømmer.

Hel og Balder

Hermod rir på Sleipner for å hente Balder ut av Hel. Illustrasjon i et islandsk manuskript fra det 18. århundret. SÁM 66 oppbevart av Árni Magnússon Institute på Island.

Arni Magnusson instiute.

Hel har en viktig rolle i myten om Balders død. Etter at Balder døde på så tragisk vis, låner Hermod Sleipner for å ri til dødsriket for å be Hel om å la Balder komme tilbake til de levende. Hermod strammer salgjorden og tar sats med Sleipner som hopper over Helgrinda uten å komme nær den med noen av sine åtte hover. Dermed unngår Hermod å passere gjennom grinda som de døde må, og det gjør det mulig for ham å vende tilbake.

Hel vil nødig gi slipp på Balder, men går med på å la han vende tilbake til de levende på én betingelse: Alle ting, levende og døde, må gråte for Balder. Myten forteller at alt og alle gråt unntatt en gammel kone, som viser seg å være Loke i forkledning. Dermed må Balder bli i dødsriket slik som volven hadde spådd.

Andre dødsriker

Forestillinger rundt hva som skjedde med de døde, har vært sammensatt i det norrøne samfunnet, og det fantes flere steder for de døde. I tillegg til Hel er de mest kjente:

Hel ved religionskifte

Dødsriket Hel skildres i den norrøne mytologien som et oppholdssted for de fleste døde og ikke spesielt tenkt som straff. Det var riktignok et usselt sted, og det beste var å dø på et vis som førte til et annet dødsrike. Forestillingen om Hel som straffested oppstod først ved innføringen av kristendommen. Tanker om død, straff og evighet har opptatt folk gjennom tidene, og helvete skildres ofte i visjonslitteraturen.

Hel i kildene

Vi hører om både dødsriket Hel og herskerinnen Hel i flere ulike kilder. De viktigste er:

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Holtsmark, Anne: Norrøn mytologi: tro og myter i vikingtiden, 1970.
  • Holtsmark, Anne: Studier i Snorres mytologi, 1964.
  • Munch P.A. Norrøne gude- og heltesagn 1840- revidert utgave
  • Snorri, Sturluson, Edda. Red. Björn Jónasson. Oversatt av Anne Holtsmark og Per Roald Landrø. Reykjavik 2003.
  • Steinsland, Gro: Norrøn religion: Myter, riter, samfunn, 2005.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg