Maleriet «Kristi dåp» fra cirka 1472–1475 av Andrea del Verrocchio. Gud representeres av to hender øverst i bildet, mens den hellige ånd er framstilt som en due.

.

Den kristne gudsforståelsen er bestemt ut fra fortellingene i Det gamle testamentet og Det nye testamentet.

Gud i Bibelen

Ifølge de bibelske beretningene skapte Gud himmel og jord, og deretter mennesket i sitt eget bilde. Etter at mennesket vendte seg bort fra ham, straffet han det. Han holdt likevel også fast i mennesket og førte det videre – først ved å redde Noa fra syndefloden, dernest ved å velge ut sitt eget folk, Israel, som han gav sin særlige beskyttelse og sitt særlige løfte. Denne pakten mellom Gud og Israel er rammen om de fleste fortellingene om Gud i Det gamle testamentet. Gjennom sine profeter fornyer han stadig sitt løfte til det utvalgte folket, men sender sin straff når det svikter.

Selv om Gud formidler sitt budskap gjennom profetene, er han selv skjult og utilgjengelig. Moses får kun se Guds «bakside» og ikke hans ansikt. Flere steder i profettekstene står det at Gud er en Gud som skjuler seg.

I Det nye testamentet gir Jesus etter kristent syn et klarere bilde av hvem Gud er. Det er Det gamle testamentets Gud som åpenbarer seg i Jesus, men Jesus er mer enn en profet i rekken fra Det gamle testamentet. De nytestamentlige skriftene, især Johannesevangeliet, sier at Jesus selv er Gud. I Jesu liv, forkynnelse, død og oppstandelse viser Gud menneskene hvem han er.

Gud i kristen teologi

Adams skapelse. Detalj av taket i Det sixtinske kapell, Vatikanet, malt av Michelangelo i 1508–1512. Adam ligger på jorden. Gud nærmer seg, båret og støttet av engler og strekker ut hånden mot Adams finger. Denne «berøringen» utgjør midtpunktet i det store takmaleriet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

KF-arkiv.

Synet på Jesus som den høyeste åpenbaringen av Guds vesen, blir i den tidligste kirken fastsatt som dogme: Jesus skiller seg fra alle andre mennesker ved å ha to naturer – en menneskelig og en guddommelig. I kraft av sin guddommelige natur er han fullt og helt Gud, på linje med Faderen.

Gudsbegrepet i kristendommen fastlegges i den tidligste kristne kirken gjennom den såkalte treenighetslæren. Den kristne Gud er ett vesen, men viser seg i Bibelen som tre personer: først som Faderen (skaperen), så som Sønn (Jesus) og til sist som Den hellige ånd (som ifølge Det nye testamentet bringer Gud nær menneskene etter at Jesus er tatt opp til himmelen). Treenighetslæren har som mål å holde fast enheten i den bibelske historien om Gud. Det er ikke tre ulike guder, men Gud som viser seg på ulike måter.

Historikk

Gjennom århundrene har kristen teologi gitt mange ulike tolkninger av kristologi og treenighetslære som de to grunnleggende dogmatiske formuleringene av den kristne læren om Gud. Selve lærepunktene har likevel for det meste stått fast, både opp gjennom århundrene og på tvers av ulike trosretninger og konfesjoner.

Middelalderen

I middelalderen var det selvfølgelig å forestille seg Gud som rammen både om den indre og, ikke minst, den ytre verden. Gud hadde skapt verden, han opprettholdt den, og alt man trengte å vite om verden kunne leses i eller utledes fra Bibelen. I den skolastiske teologien la man, med Bibelen som grunnlag, dels vekt på å fremstille og forklare Gud i fornuftskategorier (Thomas Aquinas, Gudsbevis).

En annen skolastisk hovedretning, den såkalte nominalismen, la særlig vekt på vilje- og maktkategorier i forsøkene på å forklare hvem Gud var (blant andre Wilhelm av Ockham). Fra senmiddelalderen ble den indre erkjennelsen av Gud stadig viktigere i den kristne tradisjonen. Fremst på dette området står senmiddelalderens og 1500-tallets mystikere. De søkte innover i sjelen for å finne Gud gjennom meditasjon og konsentrasjon. En sentral forestilling er at Gud er skjult og vanskelig tilgjengelig. Mystikkens tradisjoner var viktige både på protestantisk (luthersk) og på katolsk side. Middelalderens bånd mellom Gud og den ytre verden ble løsnet noe. Især naturen, men også samfunnet, ble etter hvert mer og mer tenkt som områder hvor erkjennelse og forståelse ikke er avhengig av Bibelen og Gud som ramme. Gud ble særlig knyttet til bestemte sektorer av tilværelsen, især til det personlige og individuelle.

Luthers gudssyn

Martin Luther (1483–1546) la særlig vekt på det paradoksale i Guds åpenbaring gjennom Kristus. Gud vil gjennom Kristus – og især gjennom Kristi død på korset – vise menneskene at Gud er å finne et annet sted enn i forlengelsen av menneskelige prestasjoner. Gud er ikke en forlengelse (potensering) av menneskenes beste handlinger eller ypperste viljekraft. Han er heller ikke å finne i forlengelsen av den menneskelige fornuftens prestasjoner (gudsbevis). Når Gud åpenbarer seg i Kristus på korset, vil han vise at han er å finne i det motsatte av alt som er stort og mektig. Han viser seg i fornedrelsen og lidelsen. Dette er et helt annet gudsbilde enn det som kommer ut av fornuftens gudsbevis. Skal man se hvem Gud er, må man følge Kristus helt inn i lidelsen. Her viser han seg slik han vil at menneskene skal se ham (korsteologi). Ut over dette bildet er han skjult. Den allmektige Gud er heller ikke hos Luther tilgjengelig for menneskets erkjennelse.

Opplysningstiden

I opplysningstiden ble dogmene om treenigheten og om Kristus som Gud og menneske utsatt for kritikk. Dogmene var ifølge opplysningstenkerne mer eller mindre i strid med fornuftens lover. Det kristne gudsbegrepet ble løst fra de overleverte dogmene og knyttet til mer rasjonelle forhold som moral og udødelighet (Gud som moralens grunnlag og som garanti for en rettferdighet hinsides den jordiske).

Et viktig forsøk på å nå ut over opplysningstidens tenkning om Gud finner man hos Friedrich Schleiermacher (1768–1834). For ham var gudserkjennelsen løst fra moralen og fornuften; Gud er verken en forutsetning for moralen eller en konsekvens av fornuftens lover. Religionen og Gud har sitt eget område som er uavhengig både av moralen og fornuften. Schleiermacher prøver å knytte religionen til en bestemt følelse av totaliteten i det å være til.

1900-tallet

På 1900-tallet la flere teologer igjen stor vekt på tradisjonen fra klassisk kristologi og treenighetslæren. Karl Barth hevdet at gudserkjennelsen ikke kan ta utgangspunkt i menneskets erkjennelsesevne, enten den er etisk, fornuftig eller knyttet til noe spesifikt religiøst. Gudserkjennelsen må komme til mennesket utenfra, som noe annet enn mennesket selv. Gudserkjennelsen må være forankret i Guds ord slik det er bevitnet i Bibelen og sammenfattet i dogmene. Rudolf Bultmann og hans skole knyttet an til eksistensfilosofien i sine forsøk på å tenke nytt om Gud. Mystikkens og den kristne meditasjonens tradisjoner har også spilt en viktig rolle for forståelsen av den kristne Gud i vår tid.

Feministisk teologi og kvinneteologi har de siste tiårene betont at den kristne Gud ikke bare skal tenkes i maskuline kategorier; en slik erkjennelse har også begynt å vinne gehør i bredere kretser.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg