Fenrisulven biter av hånden til Ty.
Illustrasjon fra et Islandske manuskript, SÁM 66, skrevet av Jakob Sigurðsson i 1765-1766.
Ty er i den norrøne mytologien en av æsene, altså gudene. Han er særskilt knyttet til kamp og krig, og Snorre beskriver han som både modig og klok. I de norrøne mytene er Ty mest kjent for at han er modig nok til å legge hånden sin i Fenrisulvens gap. Når ragnarok kommer, kjemper Ty mot Helhunden Garm, og de dreper hverandre.
Ukedagen tirsdag har navn etter Ty.
Fenrisulven er ett av barna til Loke, og bror til Midgardsormen og Hel. Snorre forteller i Gylvaginning at allerede mens disse spesielle barna fortsatt er små, forstår æsene at de vil vokse opp til å bli truende monstre. Derfor kaster de Midgardsormen ut i havet og sender Hel til å regjere i dødsriket. Odin mener at den beste måten å kontrollere Fenrisulven på, er å beholde den i Åsgard. Imidlertid vokser ulvevalpen fort til et voldsomt beist som bare Ty tør å mate og ta seg av.
Siden det finnes spådommer som sier at Fenrisulven kommer til å være til stor skade, beslutter æsene å lenke den fast. Det er ikke lett, og æsene forsøker å narre Fenrisulven ved å utfordre ham til å vise at han klarer å bryte lenkene de fester ham med. Det klarer han to ganger, men den tredje gangen får æsene dvergene til å smi en helt spesiell lenke. De lager den av lyden av kattepoter, kvinners skjegg, fjellets røtter, bjørnens sener, fiskenes ånde og fuglenes spytt, og de kaller lenken Gleipnir. Fenrisulven er mistenksom, men tar utfordringen og lar seg lenke på en betingelse; at en av æsene legger sin høyre hånd i ulvekjeften som pant. Dette er det bare Ty som er djerv nok til å gjøre. Æsene lenker fast Fenrisulven, og når han skjønner at han er lurt, biter han av hånden til Ty. Fenrisulven blir holdt lenket fast til ragnarok kommer.
Diktet Loketretten handler om et gjestebud på bunnen av havet, i hallen til jotnen Æge. Her fornærmer Loke alle æsene og åsynjene etter tur, og han krenker Ty ved å si at han selv har en sønn med Ty sin hustru, og at Ty ikke har mottatt noen bot for dette slik skikken er.
Kommentarer (2)
skrev Tor-Ivar Krogsæter
Om eg forstår etymologien her rett, forstår eg det som at de seier at Ty kjem av gamalgresk Zeus. Er det verkeleg rett? Meiner det ikkje heller at det er kognat? Wiktionary tek etymologien tilbake til protogermansk Tīwaz som vidare går til protoindoeuropeisk deywós. Eg forstår etymologien til Zeus og Iuppiter (djous patēr, djous < *dyḗws: ‹klår, dagshimmel›), som mykje tidlegare kopla til deywós (‹(himmel)gud›). Dei seier, ja, at *dyḗws er eit derivat av *dyew- (‹himmel›), ja, men denne koplinga er då slik eg forstår det langt tidlegare enn kva etymologien står forklart som her. Yann de Caprona knyter oppslagsordet tirsdag til indoeuropeisk *dyeu- ‹skinne› og fører det dermed som beslekta med, men ikkje _av_, diēs og deus, og dermed òg Jupiter og Zevs, og vidare dessutan dῆλος (s. 856,6. opplag 2015: han skriv feilaktig délos, ikkje dêlos (eller dêlos)) ‹klår, synleg›, eller òg ‹aabenbar, tydelig› (Berg 1950).
Det verkar difor klårt for meg at etymologien som er ført her er misvisande. Men det kan sjølvsagt hende at eg tek feil.
svarte Mari Paus
Hei! Takk for innspillet. Enig i at dette virket litt rart. Jeg slettet det inntil videre, og ber fagansvarlig oppdatere artikkelen. Hilsen Mari i redaksjonen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.