den nordamerikanske urbefolkningen

Den nordamerikanske urbefolkningen, betegnelse på alle urfolk i Nord-Amerika, også kalt indianere. Betegnelsen indianer skriver seg fra Columbus' tro på at landet han hadde oppdaget hørte med til eller lå nær India.

I mange sammenhenger vil betegnelsen «nordamerikansk urbefolkning» først og fremst forstås å omfatte indianske folk i USA og Canada, selv om Nord-Amerika som geografisk betegnelse også omfatter Mexico, Mellom-Amerika og det karibiske området.

Andre grupper i den nordamerikanske urbefolkningen er inuiter og aleuter (på øygruppen Aleutene i Alaska). 

Antropologer regner på basis av kulturelle kriterier det mesoamerikanske kulturområdet (som dekker storparten av Mexico og Mellom-Amerika: se Mesoamerika) som tilhørende Nord-Amerika, mens den opprinnelige befolkningen i Karibia og det sørlige Mellom-Amerika (østkysten av Honduras og Nicaragua, samt Costa Rica og Panama) hører til det sirkum-karibiske kulturområdet og i denne kulturgeografiske sammenhengen er nærmere tilknyttet Sør-Amerika.

De fleste indianske samfunn var organisert på basis av slektskap. Over alt eksisterte kjernefamilien (mor, far og barn) som basisenhet – ofte som et selvstendig hushold, men det var vanlig blant jegere og sankere i de mer marginale områdene (på vestkysten og blant tundra-, platå- og ørkenindianerne) å danne samarbeidsenheter av tregenerasjoners utvidede familier. Disse storfamiliene opptrådte som selvstendige produksjons- og forbruksenheter med liten eller ingen innbyrdes kontakt store deler av året. Men fra tid til annen kunne flere familiegrupper samles til felles jakt.

De mer bofaste folkene, det vil si jeger/fiskerfolkene på nordvestkysten og de jordbrukende folkene i sør og øst, var som regel organisert i mer omfattende slektsgrupper (klaner og lignende). Likevel var de fleste indianske «stammer» forholdsvis løst organiserte lokalgrupper med et anerkjent kulturelt og språklig fellesskap, som av og til gav grunnlag for en samlet opptreden under sesongbestemte begivenheter eller når en ytre fiende truet.

Noen steder, som i det sørøstlige skogsområdet, på nordvestkysten og i Mesoamerika, fantes det imidlertid rangerte og stratifiserte samfunn basert på hierarkisk organiserte slektsgrupper som kunne mobiliseres for bestemte formål av økonomisk, politisk eller rituell art.

Lederskap blant de fleste jeger- og sankerfolkene var av uformell og midlertidig karakter. Den dyktigste jegeren og krigeren fungerte som rådgiver, men han hadde ingen fast eller varig autoritet; han måtte virke gjennom sitt eksempel og ved overtalelse. Tilsvarende ordninger gjaldt også til dels i slettelandsområdet inntil hesten ble innført og presset fra de hvite satte inn. Den nye situasjonen førte til en sterkere militær organisasjon med krigerordener og en markering av krigshøvdingverdigheten. Egentlige høvdingdømmer med arvelige titler og en sentralisert organisasjon finner man i det sørøstlige området; her vokste det også frem større allianser. Etter europeernes ankomst, og fremskyndet av pelshandelen som fulgte med dem, utviklet det seg også omfattende politiske og militære forbund i området omkring de store sjøene. Bysamfunn og teokratiske statsdannelser fantes først og fremst i Mesoamerika.

Det ble talt cirka 500 indianske språk i Nord-Amerika (inklusiv Mesoamerika) før de hvites ankomst. Mange av de opprinnelige språkene har siden forsvunnet, enten fordi folkene som talte dem er borte, eller fordi de har gått over til å snakke engelsk eller spansk. I noen tilfeller har tap av språk også vært ensbetydende med tap av indiansk identitet. I Mexico og Mellom-Amerika har det lenge vært vanlig å regne grupper som helt har gått over til spansk som «mestiser» eller «ladinoer», også i områder der det ikke har funnet sted særlig inngifte med hvite. Mestiser og ladinoer telles vanligvis ikke som indianere eller urfolk.

I USA og Canada har det på mange måter vært motsatt. Her finnes det mange stammer som hardnakket holder på sin indianske stammeidentitet, selv om deres opprinnelige språk ikke lenger er i bruk. Noen stammer har også klart å holde på sin indianske identitet selv om det har vært et betydelig inngifte med hvite. I Canada har dessuten en folkegruppe av blandet fransk-indiansk opphav, de såkalte métis («mestiser»), fått spesielle rettigheter på linje med indianske folk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.