Artikkelstart

Svensk kunst har tradisjonelt vært preget av påvirkning fra kunstbevegelser i vesteuropeiske land, i særdeleshet Frankrike. I siste halvdel av 1800-tallet ble impulser også fra tysk og øvrige nordiske lands kunst merkbar. Svensk samtidskunst er multimedial og globalt orientert, med en rekke kunstnere som gjør seg bemerket i internasjonalt kunstliv.

Forhistorisk tid

Under folkevandringstiden (ca. 400–800 e.Kr.) oppstod det på svensk grunn en fantasifull og teknisk høytstående dyreornamentikk, kalt Vendel-stil. Bildet viser en bronseplate med sagnmotiv i Vendel-stil fra Torslunda på Öland.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Ristninger av dyr fra yngre steinalder er i Sverige som i Norge de eldste kunstminnesmerker (Jämtland, Härjedalen). Fra bronsealderen kjennes en tilsvarende spiralornamentikk som i Danmark. I Bohuslän, Östergötland, Uppland og østre Skåne er det tallrike helleristninger med menn, skip og forskjellige dyr foruten symbolske figurer (hjul, skålgroper, fotsåler), tolket som fruktbarhetssymboler.

Fra rundt 400 evt. ble det utviklet en sjelden rik og fantasifull dyreornamentikk, som nådde sitt høydepunkt på 600-tallet i den såkalte «2. stil» (Vendel-stil) med fyrstegravene i Uppland (Vendel, Valsgärde), og på Gotland. På 700-tallet opptrådte den mer raffinerte «yngre Vendel-stil», influert av irske båndfletninger, og på de gotlandske billedsteinene finnes samtidig figurrike mytologiske opptrinn. Dyrestilens siste store blomstring er de elegante ormeslyngningene på runesteiner fra 1000-tallet, funnet med sentrum i Uppland. Mange er signert med kunstnernavn som Listen, Balle, Fot og Öpir.

Romansk kunst

Takmalerier i Dädesjö kirke, Småland, 1200-tallet

Takmalerier i Dädesjö kirke
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Middelalderens skaperglede ytrer seg i fornemme romanske kunstprodukter som billedvev (Överhogdal, Skog), gullsmedarbeider (Söderalafløyen), smijern og treskjæring, der gamle dyreslyngninger og nyere plante- og båndfletninger kjemper om plassen. I tillegg kommer kirkearkitekturen; særlig rikt utstyrt er de gotlandske steinkirkene. Gotland ble fra 1200-tallet sentrum for en rik skulpturblomstring, med en stor produksjon av døpefonter. Her arbeidet navngitte mestere som Hegvald og Sigraf, i tillegg til anonym-mestere. Sverige har også en rik bestand av romansk treskulptur, madonnaer (Mosjö, Appuna), krusifikser (Vänge, Danderyd) og helgenstatuer. De eldste kalkmaleriene går likeledes tilbake til romansk tid, og på Gotland fantes en glassmalerskole som fikk en ny blomstring i gotisk tid, omkring 1275–1350.

Gotikken

I Drottningholm arbeidet freskomaleren Johan Sylvius og tidens berømte hoffmaler David Klöcker Ehrenstrahl.
Av .

Gotikken kom til Sverige først i andre halvdel av 1200-tallet. Den nesten urørte Linköping domkirke, som for en stor del er holdt i engelsk høygotikk, har rik skulpturutsmykning. I skulpturen dominerte en forfinet og aristokratisk stil, ikke minst i de mange Olav- (Olof-)fremstillingene. Fransk påvirkning preget Öjakrusifikset fra Gotland, St. Erik i Roslags-Bro og Bunge-mesterens arbeider. På 1400-tallet var birgittinernes by Vadstena også et sentrum for skulptur. På denne tiden avløses den franske skolen av den nordtyske, med viktige importarbeider som Bernt Notkes St. Göran i Storkyrkan, Stockholm. Av innfødte mestere kan nevnes Haaken Gulleson.

Etter 1500 kom også flamske arbeider (Brussel og Antwerpen) til landet. Det gotiske monumentalmaleret på tre finner vi gode eksempler på i Dädesjö (1200-tallet), Södra Råda (1300–1400-tallet) og Björsäter (rundt 1350). På 1400-tallet blomstret kalkmaleriet i kirkenes pussede teglsteinshvelv, med navn som Nils Håkansson, mäster Petrus og hans mer berømte elev Albertus pictor i Uppland. Den siste virket også som tekstilkunstner (perlebroderi).

Under renessansen var malerkunsten i Sverige først og fremst en fyrstelig portrettkunst, dyrket av utlendinger. Et unntak er den merkelige «vädersolstavla» i Storkyrkan, Stockholm (1535), Sveriges eldste landskapsmaleri.

Malerkunsten og skulpturen var som arkitekturen under 1600-tallets karolinske barokk pompøs, praktglad og dekorativ. I Drottningholm arbeidet freskomaleren Johan Sylvius og tidens berømte hoffmaler David Klöcker Ehrenstrahl, som også virket som portrettør og dyremaler. David von Krafft og Michael Dahl malte hovedsakelig portretter. Nicolaes Millich og Burchard Precht skapte i rutinert masseproduksjon kirke- og gravskulptur, skulpterte møbler og så videre.

Rokokkoen

Alexander Roslin (1718–1793) etablerte seg i Paris som portrettmaler, og malte blant annet en rekke adelige personer. Damen med sløret (1768) er et portrett av Roslins hustru, den franske pastellkunstneren Suzanne Giroust. Nationalmuseum, Stockholm.

Av /NTB Scanpix ※.

Carl Gustaf Pilo, Gustav 3s kroning i Stockholms Storkyrka, 1782–93. Nationalmuseum, Stockholm.

Av /NTB Scanpix ※.

Rokokkoen i Sverige varte omkring 1730–1770. I 1732 ble franskmannen Guillaume Thomas Taraval (1701–1750) innkalt som dekoratør til Stockholms slott, og samme år kom Carl Hårleman hjem fra Paris; begge ble forkjempere for den nye stilen. Hårlemans elev Jean Eric Rehn ble tidens ledende stilkunstner, virksom både som arkitekt, tegner og kunsthåndverker. Tidens portrettmaleri gjorde svensk kunst internasjonalt kjent. Av størst betydning var Carl Gustaf Pilo, som ble dansk hoffmaler og etter hjemkomsten til Sverige i 1772 malte et av hovedverkene i svensk kunst, Gustav 3s kroning. I Paris skapte Gustaf Lundberg seg et navn som pastellmaler, og Alexander Roslin ble berømt som den fornemme verdens skildrer. Niclas Lafrensen den yngre skildret pikante budoarscener i fransk stil.

De ledende rokokko-billedhuggerne var franskmenn knyttet til slottsbygget i Stockholm: Jacques-Philippe Bouchardon og Pierre Hubert L'Archevêque, begge også gode portrettbilledhuggere. Den siste modellerte Gustav Adolfs rytterstatue, som først ble reist i 1796. Kunsthåndverket stod høyt, både møbel-, tekstil-, gullsmed- og fajansetilvirkningen (Rörstrand), og mange steder i landet (Halland, Småland, Dalarna, Hälsingland) oppstod et livlig og festlig dekorativt veggmaleri som under navn av «dalmålningar» fortsatte til etter midten av 1800-tallet med sentrum i Dalarna.

Malerkunsten i den gustavianske periode (rundt 1770–1810) preges av så vel fransk som engelsk innflytelse. Et romantisk, panteistisk betont natursvermeri preger Elias Martins landskaper, og i hans og Carl Fredrik von Bredas portretter møter man en mer naturlig og følsomt registrerende menneskeskildring. Pehr Hilleström grunnla et nasjonalt borgerlig genremaleri, og Louis Jean Desprez malte slagbilder. I en særstilling står bondemaleren Pehr Hörbergs religiøse komposisjoner, men over dem alle raget billedhuggeren Johan Tobias Sergel som tidens sentrale kunstnerskikkelse, fra han i 1778 kom hjem etter elleve års Roma-opphold, og til han 1808 endelig så sin Gustav 3-statue reist på Skeppsbron. Tidens kunsthåndverk var en naturlig fortsettelse av rokokkoens. I keramikken fikk Marieberg (1758–1788) en kort blomstring, mens Kosta glassverk, grunnlagt i 1741, eksisterer den dag i dag.

Karl Johan-stilen

Karl Johan-stilen som varte omkring 1810–1840 svarer til den franske empirestilen. Den hadde fremdeles antikken som en viktig inspirasjonskilde, men også den nordiske oldtid kom nå til. Historiemaleriet ble dyrket av Fredrik Westin og Per Krafft den yngre, og særlig den siste var også en habil portrettmaler. I skulpturen ble Sergels nyantikk ført videre av Niclas Byström og Gustaf Göthe. En nasjonal bølge med begeistring for Nordens oldtid var til å begynne med vesentlig litterær (se Götiska förbundet), men fikk avgjørende betydning for billedhuggeren Bengt Fogelberg, som i 1830–1844 skapte sine nordiske guder Odin, Tor og Balder etter antikke forbilder. Han laget også den livfulle rytterstatuen av Karl Johan i Stockholm i 1845–1854.

Romantikken

Nils Blommér skildret et nordisk landskap befolket av folketroens og folkediktningens overnaturlige vesener. Ängsälvor / Alvedansen er malt i 1850. Nationalmuseum, Stockholm.
Av .

Romantikken fant sted omkring 1840–1875. Den gav seg uttrykk dels i historisme, dels for maleriets vedkommende i en stemningssøkende nasjonal landskaps- og folkelivsskildring. Historismen, som varte ut århundret, preget særlig arkitektur og kunsthåndverk. Likesom billedhuggerne var også malerne lenge romersk-inspirert (Gustaf Wilhelm Palm, Uno Troili). Carl Wahlbom gjenopplivet svensk historie, Nils Blommér folketroens verden og Mårten Eskil Winge det gammelnordiske.

En avgjørende ny impuls kom med de norske düsseldorfernes utstilling i Stockholm i 1850. De fleste svenske düsseldorferne ble etter Adolph Tidemands forbilde folkelivsmalere: Bengt Nordenberg, August Jernberg og Ferdinand Fagerlin. En fin barneskildrer er Kilian Zoll. Edvard Bergh og det eruptive naturtalentet Simon Marcus Larsson malte landskaper. Tidens største maleriske begavelse var Johan Fredrik Höckert, særlig med det Delacroix-inspirerte Stockholm slotts brann. Gustav Rydberg står på overgangen til friluftsmaleriet. I 1870-årene preges svensk maleri av München-skolens historiske eklektisisme, med Georg von Rosen, Carl Gustaf Hellqvist og Julius Kronberg.

Naturalismen

Carl Fredrik Hill ble etter sin død gjenoppdaget som et av 1800-tallets betydeligste talenter i svensk malerkunst. Som de franske impresjonistene studerte Hill hvordan atmosfæren løser opp formene for vårt øye. Trädet och flodkröken fra 1877 er et av hans tidlige landskapsmalerier. Nationalmuseum, Stockholm.

Av /NTB Scanpix ※.

Carl Larsson vant stor popularitet for sine skildringer av hjem og familieliv, og er nok den mest folkekjære av alle svenske malere. Bildet viser Ateljéidyll, 1885, et pastellportrett av hustruen, Karin, med datteren Suzanne. Nationalmuseum, Stockholm.

.
Lisens: fri

Etter 1870 ble Paris målet for nesten alle svenske kunstnere. Det gjelder billedhuggere så vel som malere, som i det eksakte franske virkelighetsstudium, friluftsmaleriet og delvis også impresjonismen fant ny malerisk inspirasjon. Blant de første som dro til Paris, var historiemaleren Gustaf Cederström, samtidsskildreren Nils Forsberg og landskapsmaleren Alfred Wahlberg. Utover i 1870–1880-årene fulgte så blant andre Carl Fredrik Hill, Karin og Carl Larsson, Karl Nordström, Richard Bergh, Hugo Birger, Hanna og Georg Pauli, Bruno Liljefors, Amanda Sidwall (1844–1892) og Eva Bonnier (1857–1909), mens Anders Zorn i England utviklet akvarellmaleriet til virtuositet. Den sentrale skikkelsen ble Ernst Josephson, like fremragende som maler, polemiker og organisator av «Opponentenes» kamp mot forbenet akademivesen og konservativ borgerlig smak.

Nyromantikken

Nyromantikken oppstod rundt 1890 som en stemningsbeveget reaksjon mot åndløs virkelighetsavbildning og en søken mot det monumentalt forenklede, rytmisk bevegede i pakt med tidens art nouveau. Omtrent alle «Paris-svenskene» vendte hjem; «Varberg-skolen» (blant andre Nordström og Bergh) tolket det karrige svenske landskapet, Carl Larsson grunnla det nye svenske monumentalmaleri i fresko, og prins Eugen, Eugène Jansson og Herman Norrman søkte stemningsverdiene i den hjemlige naturen. Fantasi og tungsindig humor preger Ivar Arosenius' tegninger og akvareller, og et djervere «skämtlynne» hos Albert Engström. Sterkt preget av tidens internasjonale stilstrømninger er Olof Sager-Nelson og Ivan Aguéli.

1900-tallet

Isaac Grünewald var den mest fremtredende representant for ekspresjonismen i svensk kunst. Hans arbeider kjennetegnes av en elegant linjeføring, frodig fantasi og koloritt. Bildet viser Damporträtt, 1912. Riksförbundet för bildande konst.

Damporträtt
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Hilma af Klint (1862–1944) representerer et av de mest særegne kunstnerskapene i tidlig svensk modernisme, med åndelige komposisjoner inspirert av teosofisk lære. Flere av af Klints monumentale, abstrakte bilder er malt før tilsvarende forsøk av mer berømte pionerer innen abstrakt kunst, som Kandinskij og Mondrian.

Ekspresjonismen kom til Sverige rundt 1910 med de unge Matisse-elevene: Isaac Grünewald, Leander Engström og Sigrid Hjertén. Til dem sluttet seg Nils von Dardel, Karl Isakson, Gösta Sandels og andre. Hos Vera Nilsson og Carl Kylberg får ekspresjonismen et sterkt personlig preg.

Også kubismen, introdusert i Sverige av Georg Pauli, fikk tilhengere: John Sten, Gösta Adrian-Nilsson, Otto Carlsund og en tid Otte Sköld. Omkring 1920 kom imidlertid en reaksjon mot den internasjonale modernismen. Intimistene (Torsten Palm, Alf Munthe) dyrket det stillferdige «eksistensmaleri», mens naivistene (Hilding Linnqvist, Eric Hallström, Axel Nilsson og andre) betonte det primitive, opprinnelige. Denne linjen ble fortsatt av blant andre Bror Hjorth, Sven «X-et» Erixson og Olle Olsson-Hagalund. I 1930-årene kom en sosial patos til uttrykk hos Erixson, Albin Amelin og andre. Samtidig fikk surrealismen sin nasjonale gruppering i Halmstadskolen. Göteborgskolen, helt fra Sandels' og Simonssons tid med tilknytning til Norge, fikk begavede kolorister i Ivan Ivarson og Inge Schiöler.

I skulpturen dominerte Carl Milles fra omkring 1900. Ved siden av ham sto Carl Eldh som ledende statue- og portrettbilledhugger. Ivar Johnsson og Nils Möllerberg viste klassisistiske drag. Et djervt naturtalent var Axel Petersson, en viktig inspirasjonskilde for naivistiske og primitivistiske skulptører som Bror Hjorth, Eric Grate og Bror Marklund. Blant de mest betydelige nonfigurative skulptører er Arne Jones, Per-Olof Ultvedt og Palle Pernevi.

Etterkrigstid og postmodernisme

Ola Billgrens motiver var ofte hverdagslige med fotografisk skarpe detaljer. Olje på lerret fra 1971.
© /Bukowskis/BONO.
Lisens: Vernet verk

Etter andre verdenskrig orienterte også svensk maleri seg i stor utstrekning i nonfigurativ retning, blant annet med Olle Bonniér, Pierre Olofsson, Lennart Rohde og Lage Lindell, som i 1947 fremtrådte som en egen gruppe «konkretister». Også ungareren Endre Nemes' lærervirksomhet i Göteborg i 1947–1955 ble betydningsfull. «Imaginistene» samlet seg om den fantasifulle Max Walter Svanberg. En stram forenkling av naturforbildet preger Saltsjö-Duvnäs-gruppen (Olle Nyman, Roland Kempe og andre). Siri Derkert var kjent for en ekspressiv kubisme, og skulle bli både den første kvinne som fikk separatutstilling i Moderna Museet i Stockholm (1960), og Sveriges første kvinnelige representant på Veneziabiennalen (1962).

En radikalisering satte inn i 1960-årene under inntrykk blant annet av amerikansk popkunst og ofte med utpreget sosial og politisk tendens (Torsten Renqvist, Öyvind Fahlström, Carl Fredrik Reuterswärd). Med 1970- og 1980-årenes postmodernisme dukket figurative og nyrealistiske strømninger opp (Ola Billgren, John-Erik Franzén, Cecilia Edefalk og andre). Installasjoner (Stina Ekman), konseptkunst (Dan Wolgers) og minimalistisk kunst gikk parallelt med gjenopprettelsen av maleriske verdier (Lena Cronqvist) og gjennom en heftig uttrykksmåte basert på ekspresjonismen tidligere i århundret.

Nyere samtidskunst

Annika von Hausswolff, It Takes a Long Time to Die, c-print, 2002. Hausswolff er blant Sveriges mest anerkjente samtidskunstnere.
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo.
/© Hausswolff, Annika von/BONO.
Lisens: Vernet verk

Siden 1990-årene har yngre generasjoner svenske kunstnere gjort seg bemerket i nordisk og internasjonalt kunstliv med multimedial, postkonseptuell og relasjonell samtidskunst. Annika Eriksson (født 1958), Henrik Håkansson (født 1968) og Ann-Sofi Sidén (født 1962) arbeider innen skulptur, installasjon og video, Annika von Hausswolff (født 1967) er en betydelig fotokunstner. Jonas Dahlbergs (født 1970) arbeid omfatter film og arkitektur. Annika Larsson (født 1972) og Johanna Billing (født 1973) er internasjonalt anerkjente videokunstnere. Klara Lidén (født 1979) har gjort seg internasjonalt bemerket med skulptur og performance. Karin Mamma Andersson (født 1962) er en av de mest betydelige malerne i svensk samtidskunst.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg