Forhistorisk tid

Under folkevandringstiden (ca. 400–800 e.Kr.) oppstod det på svensk grunn en fantasifull og teknisk høytstående dyreornamentikk, kalt Vendel-stil. Bildet viser en bronseplate med sagnmotiv i Vendel-stil fra Torslunda på Öland.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Ristninger av dyr fra yngre steinalder er i Sverige som i Norge de eldste kunstminnesmerker (Jämtland, Härjedalen). Fra bronsealderen kjennes en tilsvarende spiralornamentikk som i Danmark. I Bohuslän, Östergötland, Uppland og østre Skåne er det tallrike helleristninger med menn, skip og forskjellige dyr foruten symbolske figurer (hjul, skålgroper, fotsåler), tolket som fruktbarhetssymboler.

Fra rundt 400 evt. ble det utviklet en sjelden rik og fantasifull dyreornamentikk, som nådde sitt høydepunkt på 600-tallet i den såkalte «2. stil» (Vendel-stil) med fyrstegravene i Uppland (Vendel, Valsgärde), og på Gotland. På 700-tallet opptrådte den mer raffinerte «yngre Vendel-stil», influert av irske båndfletninger, og på de gotlandske billedsteiner finnes samtidig figurrike mytologiske opptrinn. Dyrestilens siste store blomstring er de elegante ormeslyngninger på de mange runesteiner fra 1000-tallet, funnet med sentrum i Uppland. Mange er signert med kunstnernavn som Listen, Balle, Fot og Öpir.

Romansk kunst

Takmalerier i Dädesjö kirke, Småland, 1200-tallet

Takmalerier i Dädesjö kirke
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Middelalderens skaperglede ytrer seg i fornemme romanske kunstprodukter som billedvev (Överhogdal, Skog), gullsmedarbeider (Söderalafløyen), smijern og treskjæring, der de gamle dyreslyngninger og de nye plante- og båndfletninger kjemper om plassen. I tillegg kommer kirkearkitekturen; særlig rikt utstyrt er de gotlandske steinkirker, og Gotland ble fra 1200-tallet sentrum for en rik skulpturblomstring, særlig med en stor produksjon av døpefonter. Her arbeidet navngitte mestere som Hegvald og Sigraf, i tillegg til anonym-mestere. Sverige har også en rik bestand av romansk treskulptur, madonnaer (Mosjö, Appuna), krusifikser (Vänge, Danderyd) og helgenstatuer. De eldste kalkmalerier går likeledes tilbake til romansk tid, og på Gotland fantes en glassmalerskole som fikk en ny blomstring i gotisk tid, omkring 1275–1350.

Gotikken

I Drottningholm arbeidet freskomaleren Johan Sylvius og tidens berømte hoffmaler David Klöcker Ehrenstrahl.
Av .

Gotikken kom til Sverige først i annen halvdel av 1200-tallet. Den nesten urørte Linköping domkirke, som for en stor del er holdt i engelsk høygotikk, har rik skulpturutsmykning. I skulpturen dominerte en forfinet og aristokratisk stil, ikke minst i de mange Olav- (Olof-)fremstillinger. Fransk påvirkning preget Öjakrusifikset fra Gotland, St. Erik i Roslags-Bro og Bunge-mesterens arbeider. På 1400-tallet var birgittinernes by Vadstena også et sentrum for skulptur. På denne tiden avløses den franske skole av den nordtyske, med viktige importarbeider som Bernt Notkes St. Göran i Storkyrkan, Stockholm. Av innfødte mestere kan nevnes Haaken Gulleson.

Etter 1500 kom også flamske arbeider (Brussel og Antwerpen) til landet. Det gotiske monumentalmaleri på tre finner vi gode eksempler på i Dädesjö (1200-tallet), Södra Råda (1300–1400-tallet) og Björsäter (rundt 1350). På 1400-tallet blomstret kalkmaleriet i kirkenes pussede teglsteinshvelv, med navn som Nils Håkansson, mäster Petrus og hans mer berømte elev Albertus pictor i Uppland. Den siste virket også som tekstilkunstner (perlebroderi).

Under renessansen var malerkunsten i Sverige først og fremst en fyrstelig portrettkunst, dyrket av utlendinger. Et unntak er den merkelige «vädersolstavla» i Storkyrkan, Stockholm (1535), Sveriges eldste landskapsmaleri.

Malerkunsten og skulpturen var som arkitekturen under 1600-tallets karolinske barokk pompøs, praktglad og dekorativ. I Drottningholm arbeidet freskomaleren Johan Sylvius og tidens berømte hoffmaler David Klöcker Ehrenstrahl, som også virket som portrettør, dyremaler og så videre. David von Krafft og Michael Dahl malte hovedsakelig portretter. Nicolaes Millich og Burchard Precht skapte i rutinert masseproduksjon kirke- og gravskulptur, skulpterte møbler og så videre.

Rokokkoen

Alexander Roslin (1718–93) etablerte seg i Paris som portrettmaler, og malte blant annet en rekke adelige personer. Bildet viser Damen med sløret, 1768, som er et portrett av Roslins hustru, den franske pastellkunstneren Suzanne Giroust. Oljemaleri, 63 x 54 cm. Nationalmuseum, Stockholm.

Av /NTB Scanpix ※.

Carl Gustaf Pilo. Gustav 3s kroning i Stockholms Storkyrka. Oljemaleri, 1782–93. Nationalmuseum, Stockholm.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Rokokkoen i Sverige varte omkring 1730–1770. I 1732 ble franskmannen Guillaume Thomas Taraval (1701–1750) innkalt som dekoratør til Stockholms slott, og samme år kom Carl Hårleman hjem fra Paris; begge ble forkjempere for den nye stilen. Hårlemans elev Jean Eric Rehn ble tidens ledende stilkunstner, virksom både som arkitekt, tegner og kunsthåndverker. Tidens portrettmaleri gjorde svensk kunst internasjonalt kjent. Av størst betydning var Carl Gustaf Pilo, som ble dansk hoffmaler og etter hjemkomsten til Sverige i 1772 malte et av hovedverkene i svensk kunst, Gustav 3s kroning. I Paris skapte Gustaf Lundberg seg et navn som pastellmaler, og Alexander Roslin ble berømt som den fornemme verdens skildrer. Helt forfransket var også Niclas Lafrensen den yngre, som skildret pikante budoarscener.

De ledende rokokko-billedhuggere var franskmenn knyttet til slottsbygget i Stockholm: Jacques-Philippe Bouchardon og Pierre Hubert L'Archevêque, begge også gode portrettbilledhuggere. Den siste modellerte Gustav Adolfs rytterstatue, som først ble reist i 1796. Kunsthåndverket stod høyt, både møbel-, tekstil-, gullsmed- og fajansetilvirkningen (Rörstrand), og mange steder i landet (Halland, Småland, Dalarna, Hälsingland) oppstod et livlig og festlig dekorativt veggmaleri som under navn av «dalmålningar» fortsatte til etter midten av 1800-tallet med sentrum i Dalarna.

Malerkunsten i den gustavianske periode (rundt 1770–1810) preges av så vel fransk som engelsk innflytelse. Et romantisk, panteistisk betont natursvermeri preger Elias Martins landskaper, og i hans og Carl Fredrik von Bredas portretter møter man en naturligere, mer følsomt registrerende menneskeoppfatning. Pehr Hilleström grunnla et nasjonalt borgerlig genremaleri, og Louis Jean Desprez malte slagbilder. I en særstilling står bondemaleren Pehr Hörbergs religiøse komposisjoner, men over dem alle raget billedhuggeren Johan Tobias Sergel som tidens sentrale kunstnerskikkelse, fra han i 1778 kom hjem etter 11 års Roma-opphold, og til han 1808 endelig så sin Gustav 3-statue reist på Skeppsbron. Tidens kunsthåndverk var en naturlig fortsettelse av rokokkoens. I keramikken fikk Marieberg (1758–1788) en kort blomstring, mens Kosta glassverk, grunnlagt i 1741, eksisterer den dag i dag.

Karl Johan-stilen

Karl Johan-stilen som varte omkring 1810–1840 svarer til den franske empirestilen. Den hadde fremdeles antikken som en viktig inspirasjonskilde, men også den nordiske oldtid kom nå til. Historiemaleriet ble dyrket av Fredrik Westin og Per Krafft den yngre, og særlig den siste var også en habil portrettmaler. I skulpturen ble Sergels nyantikk ført videre av Niclas Byström og Gustaf Göthe. En nasjonal bølge med begeistring for Nordens oldtid var til å begynne med vesentlig litterær (se Götiska förbundet), men fikk avgjørende betydning for billedhuggeren Bengt Fogelberg, som i 1830–1844 skapte sine nordiske guder Odin, Tor og Balder etter antikke forbilder. Han laget også den livfulle rytterstatuen av Karl Johan i Stockholm i 1845–1854.

Romantikken

Nils Blommér malte han det nordiske landskap befolket av alle folketroens og folkediktningens overnaturlige vesener.
Av .

Romantikken fant sted omkring 1840–1875. Den gav seg uttrykk dels i historisme, dels for maleriets vedkommende i en stemningssøkende nasjonal landskaps- og folkelivsskildring. Historismen, som varte ut århundret, preget særlig arkitektur og kunsthåndverk. Likesom billedhuggerne var også malerne lenge romersk-inspirert (Gustaf Wilhelm Palm, Uno Troili). Carl Wahlbom gjenopplivet svensk historie, Nils Blommér folketroens verden og Mårten Eskil Winge det gammelnordiske.

En avgjørende ny impuls kom med de norske düsseldorferes utstilling i Stockholm i 1850. De fleste svenske düsseldorfere ble etter Adolph Tidemands forbilde folkelivsmalere: Bengt Nordenberg, August Jernberg og Ferdinand Fagerlin. En fin barneskildrer er Kilian Zoll. Landskaper malte Edvard Bergh og det eruptive naturtalent Simon Marcus Larsson. Tidens største maleriske begavelse var Johan Fredrik Höckert, særlig med det Delacroix-inspirerte Stockholm slotts brann. Gustav Rydberg står på overgangen til friluftsmaleriet. I 1870-årene preges svensk maleri av München-skolens historiske eklektisisme, med Georg von Rosen, Carl Gustaf Hellqvist og Julius Kronberg.

Naturalismen

Carl Fredrik Hill ble etter sin død gjenoppdaget som et av 1800-tallets betydeligste talenter i svensk malerkunst. Som de franske impresjonister studerte Hill hvordan atmosfæren løser opp formene for vårt øye. Bildet viser et av hans tidlige landskapsmalerier, Trädet och flodkröken, 1877. Nationalmuseum, Stockholm. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Carl Larsson vant stor popularitet for sine skildringer av hjem og familieliv, og er nok den mest folkekjære av alle svenske malere. Bildet viser Ateljéidyll, 1885, et pastellportrett av hustruen, Karin, med datteren Suzanne. Nationalmuseum, Stockholm.

.
Lisens: fri

Etter 1870 ble Paris målet for nesten alle svenske kunstnere. Det gjelder billedhuggere så vel som malere, som i det eksakte franske virkelighetsstudium, friluftsmaleriet og delvis også impresjonismen fant ny malerisk inspirasjon. Blant de første som drog til Paris, var historiemaleren Gustaf Cederström, samtidsskildreren Nils Forsberg og landskapsmaleren Alfred Wahlberg. Utover i 1870–1880-årene fulgte så blant andre Carl Fredrik Hill, en lysende malerbegavelse, Carl Larsson, Karl Nordström, Richard Bergh, Hugo Birger, Georg Pauli, Bruno Liljefors, mens Anders Zorn i England utviklet akvarellmaleriet til virtuositet. Den sentrale skikkelse ble Ernst Josephson, like fremragende som maler, polemiker og organisator av «Opponentene»s kamp mot forbenet akademivesen og konservativ borgerlig smak.

Nyromantikken

Nyromantikken oppstod rundt 1890 som en stemningsbeveget reaksjon mot åndløs virkelighetsavbildning og en søken mot det monumentalt forenklede, rytmisk bevegede i pakt med tidens art nouveau. Omtrent alle «Paris-svenskene» vendte hjem; «Varberg-skolen» (blant andre Nordström og Bergh) tolket det karrige svenske landskapet, Carl Larsson grunnla det nye svenske monumentalmaleri i fresko, og prins Eugen, Eugène Jansson og Herman Norrman søkte stemningsverdiene i den hjemlige naturen. Fantasi og tungsindig humor preger Ivar Arosenius' tegninger og akvareller, et djervere «skämtlynne» Albert Engström. Sterkt preget av tidens internasjonale stilstrømninger er Olof Sager-Nelson og Ivan Aguéli.

Ekspresjonismen

Isaac Grünewald var den mest fremtredende representant for ekspresjonismen i svensk kunst. Hans arbeider kjennetegnes av en elegant linjeføring, frodig fantasi og koloritt. Bildet viser Damporträtt, 1912. Riksförbundet för bildande konst.

Damporträtt
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Ekspresjonismen kom til Sverige rundt 1910 med de unge Matisse-elevene: Isaac Grünewald, Leander Engström og Sigrid Hjertén. Til dem sluttet seg Nils von Dardel, Karl Isakson, Gösta Sandels og andre. Sterkt personlig preget er ekspresjonismen hos Vera Nilsson og Carl Kylberg.

Også kubismen, introdusert i Sverige av Georg Pauli, fikk tilhengere: John Sten, Gösta Adrian-Nilsson, Otto Carlsund og en tid Otte Sköld. Omkring 1920 kom imidlertid en reaksjon mot den internasjonale modernismen. Intimistene (Torsten Palm, Alf Munthe) dyrket det stillferdige «eksistensmaleri», mens naivistene (Hilding Linnqvist, Eric Hallström, Axel Nilsson og andre) betonte det primitive, opprinnelige. Denne linje ble fortsatt av Bror Hjorth, Sven «X-et» Erixson, Olle Olsson-Hagalund og andre. I 1930-årene kom ofte en sosial patos til uttrykk hos Erixson, Albin Amelin og andre. Samtidig fikk surrealismen sin nasjonale gruppering i Halmstadskolen. Göteborgskolen, helt fra Sandels' og Simonssons tid med tilknytning til Norge, fikk begavede kolorister i Ivan Ivarson og Inge Schiöler.

Etter andre verdenskrig orienterte også svensk maleri seg i stor utstrekning i nonfigurativ retning, blant annet med Olle Bonniér, Pierre Olofsson, Lennart Rohde og Lage Lindell, som i 1947 fremtrådte som en egen gruppe, «konkretister». Også ungareren Endre Nemes' lærervirksomhet i Göteborg i 1947–1955 ble betydningsfull. «Imaginistene» samlet seg om den fantasifulle Max Walter Svanberg. En stram forenkling av naturforbildet preger Saltsjö-Duvnäs-gruppen (Olle Nyman, Roland Kempe og andre). En radikalisering satte inn i 1960-årene under inntrykk blant annet av amerikansk popkunst og ofte med utpreget sosial og politisk tendens (Torsten Renqvist, Öyvind Fahlström, Carl Fredrik Reuterswärd). I 1970-årene dukket figurative og nyrealistiske strømninger opp (Ola Billgren, John-Erik Franzén og andre). Installasjoner (Stina Ekman), konseptkunst og minimalistisk kunst gikk i 1980-årene parallelt med gjenopprettelsen av maleriske verdier (Lena Cronqvist) og gjennom en heftig uttrykksmåte basert på ekspresjonismen tidligere i århundret.

I skulpturen dominerte Carl Milles fra omkring 1900. Ved siden av ham stod Carl Eldh som ledende statue- og portrettbilledhugger. Ivar Johnsson og Nils Möllerberg viste klassisistiske drag. Et djervt naturtalent var Axel Petersson, en viktig inspirasjonskilde for naivistiske og primitivistiske skulptører som Bror Hjorth, Eric Grate og Bror Marklund. Blant de mest betydelige nonfigurative skulptører er Arne Jones, Per-Olof Ultvedt og Palle Pernevi.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg