Zuger See (innsjø i Sveits), vannfarger over blyant på papir, 53,3 × 68,6 cm, utført av William Turner i 1843. Lagene med farge er lagt over hverandre og flyter sammen, og fargene i enkelte partier er skrapt bort slik at det hvite papiret trer frem.

Metropolitan Museum of Art, New York.
Lisens: CC0 1.0 Universal

Fiskebåter, Key West (i Florida), vannfarger over blyant på papir, 35,4 × 55,2 cm, utført av Winslow Homer i 1903. Kunstneren har her latt vannfargene flyte utover papiret. Fargenes flyt og vandige preg er typisk for en akvarell.

Metropolitan Museum of Art, New York.
Lisens: CC0 1.0 Universal

Badende kvinne, akvarell og kull på papir, 36,6 × 49,1 cm, utført av Minka Grønvold i 1896

Nasjonalmuseet, Oslo.
Lisens: CC BY 4.0

Hestekastanje, akvarell og blyant på papir, 45,6 × 29,3 cm, utført av Anette Wiese i 1900

Nasjonalmuseet, Oslo.
Lisens: CC BY 4.0

Bølgeskvulp (Dalarö, ved kysten utenfor Stockholm), vannfarger på papir, 100 × 66 cm, utført av Anders Zorn i 1887

Statens Museum for Kunst, København.
Lisens: Til fri brug

Akvarell er maleri med lette og gjennomsiktige lag med vannfarger som er påført papir med pensel.

Faktaboks

Uttale
akvarˈell
Etymologi
fra italiensk, av ‘vann’

Vannfarger

Vannfarger er en blanding av vann, pigmenter og bindemiddel.

Papir som underlag

Akvarell slik man kjenner denne kunstformen i Europa, særlig fra og med 1700-tallet, er knyttet til papir som underlag.

I annen halvdel av 1700-tallet startet engelskmannen James Whatman produksjon av papir til kunstnerisk bruk. Papir i forskjellige tykkelser, grader av tetthet og glatthet samt papir med ulike fargetoner og overflatebehandling ble tilgjengelig i handelen. Nye papirtyper ble en sentral faktor i utviklingen av akvarellen som selvstendig kunstform.

Papir og vannfarger

Det sentrale elementet i en akvarell er mengden vann. Først tilføres vann for å blande ut fargen. Deretter kan man med penselen tilsette mer vann for å tynne ut fargen på papiret.

Å male vått-i-vått innebærer at vannfargen påføres fuktet papir eller legges over en annen våt farge slik at lagene med farger flyter i hverandre. Papirets lyse farge og overflatestruktur skinner lett gjennom de tynne lagene med vannfarger.

Historikk

Landskap (utenfor Nürnberg), vannfarger og gouache på papir, 21,3 × 22,5 cm, utført av Albrecht Dürer i cirka 1497

British Museum, London.
Lisens: CC BY NC SA 4.0

I teknisk forstand omfatter vannfarger både tusj, bister og sepia så vel som gouache. I et bredt perspektiv kan man si at bruk av vannfarger er kjent fra de tidligste sivilisasjoner, både i bilder og kalligrafi. I Det gamle Egypt ble papyrusruller utsmykket ved hjelp av farger oppløst i vann. I Kina malte man med vannfarger på silke, men fra 800-tallet også på papir. I europeisk middelalder ble det brukt vannbaserte farger i utsmykningen av bøker på pergament.

Fra og med 1500-tallet ble vannfarger i betydningen akvarell på papir etablert gradvis blant kunstnere. Albrecht Dürers studier av landskaper og dyr befestet akvarellen som selvstendig kunstform. Brede strøk og flytende farger skiller disse bildene fra kolorerte tegninger og grafiske trykk som ellers var det vanlige for kunstnere som benyttet vannfarger.

Britiske akvarellmalere

Selv om vannfarger i vid forstand har en lang og vidtfavnende historie, blir akvarellen som transparente og ikke dekkende fargelag i særlig grad relatert til britiske kunstnere fra og med 1700-tallet.

Britiske akvarellister på 1700-tallet var særlig opptatt av å gjengi et landskaps typiske trekk på en objektiv måte. En kunstner som tilhørte denne topografiske tradisjonen, var Paul Sandby.

En mer romantisk stil, med friere penselstrøk og gjennomsiktige laveringer, tok over mot slutten av 1700-tallet. Thomas Girtin og William Turner eksemplifiserer i sine akvareller overgangen fra detaljerte beskrivelser av bestemte steder til mer summariske og subjektive skildringer. Ønsket om å fange lysets skiftende virkning på landskap og bygninger i alle typer vær er også typisk for John Constable.

Britiske klubber for akvarellmalere

I annen halvdel av 1700-tallet fikk akvarellen et oppsving blant britiske kunstnere. I løpet av 1700- og 1800-tallet ble det grunnlagt flere klubber som rekrutterte akvarellmalere. Klubbene så det som sin oppgave å fremheve akvarellen som kunstform og gi den tilsvarende status som oljemaleriet. Jevnlige møter, som inkluderte informasjon om teknikk og materialer, førte til kunstutstillinger og høyere omsetning av akvareller i kunstmarkedet.

Akvarellmalere på 1800-tallet

I andre europeiske land fikk akvarellen ikke tilsvarende oppsving som i Storbritannia. I land som Frankrike og Tyskland hadde oljemaleriet en dominerende posisjon. Men flere kjente kunstnere var aktive som akvarellmalere eller malte akvareller som et tillegg til oljemaleri. Det gjelder for eksempel nederlenderen Johan Barthold Jongkind. Med sin impresjonistiske teknikk, som over tid oppnådde bred oppslutning hos andre kunstnere, fikk han frem hvordan et menneske opplever å befinne seg utendørs i vær og vind.

Den franske kunstneren Paul Cézanne som studerte natur- og kulturlandskap og stilleben med vekt på det strukturelle, benyttet akvarell både som hjelpemiddel og som selvstendig uttrykksform. Han deltok også med akvareller på kunstutstillinger.

Akvarellmalere på 1900-tallet

Blant 1900-tallets mange kunstnere som anvendte akvarell som uttrykksform, finner man blant andre Paul Klee. Han eksperimenterte med akvarell-teknikken i bilder med abstraherte motiver.

Andre kjente kunstnere som utforsket akvarell-teknikkens muligheter, er Raoul Dufy, Vasilij Kandinskij og Emil Nolde.

Sverige

Lisbeth som den onde prinsesse i P.D.A. Atterboms eventyr "Fågel blå"

Lisbeth som den onde prinsesse i P.D.A. Atterboms eventyr «Fågel blå», vannfarger og penn, 62,2 × 94,3 cm, utført av Carl Larsson i 1900. En strammere bruk av vannfarger, som fargelegger en underliggende tegning.

Svenske kunstnere som Anders Zorn og Carl Larsson er internasjonalt kjent for sine akvareller. Typisk for Zorn og Larsson er at de både arbeidet med landskaper og motiver som inkluderer sosiale situasjoner.

I Sverige, som har en lang tradisjon for akvarell som kunstform, ble Nordiska Akvarellsällskapet etablert i 1989. Et eget museum for kunstformen akvarell ble grunnlagt i 2000. Nordiska Akvarellmuseet, som har utstilling av kunst basert på vann, pigmenter og papir som kjernevirksomhet, er etablert på Tjörn i Bohuslän.

Norge

Blant norske kunstnere er akvarellmaleriet en etablert uttrykksform. Akvarell er ofte anvendt i kombinasjon med blyant eller penn, og akvarellene har tjent som forberedende studie eller som ferdig kunstverk. Aktuelle kunstnere på 1800-tallet er Hans Gude, August Cappelen og Lars Hertervig. Blant de mange som har arbeidet med akvarell på 1900-tallet, kan man for eksempel trekke frem Erling Enger, Kåre Tveter og Frans Widerberg.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Cohn, Majorie B. (1977). Wash and Gouache. A Study of the Development of the Materials of Watercolor. Fogg Art Museum
  • Koschatzky, Walter (1970). Watercolour. History and Technique. London: Thames & Hudson
  • Reynolds, Graham (1971). A Concise History of Watercolours. London: Thames & Hudson

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg