Geologisk sett kan Hordaland deles i tre: Nederst er det et grunnfjellsunderlag med gneiser og granitter fra prekambrisk tid. Over dette ligger det mer eller mindre omdannete sedimentære bergarter fra kambrosilur (fyllitter og andre skifere, kalkstein. mv.), dels også vulkanske bergarter fra den kaledonske fjellkjeden. Øverst finner en overskjøvne, hardere  bergarter, vesentlig fra prekambrium, men overskjøvets i kaledonsk tid.

Man regner med at grunnfjellet var slitt ned til en forholdsvis plan flate (peneplan) ved forvitring og erosjon før slutten av prekambrium. Da havet trengte frem over denne flaten i begynnelsen av kambrium for 545 millioner år siden eller tidligere, ble det avleiret sand, leire og kalkslam, som under den senere uroperioden, som vi kaller den kaledonske fjellkjedefoldningen, ble omdannet til sandstein, skifer, kalkstein og særlig fyllitt. Under fjellkjedefoldningen ble deler av grunnfjellsunderlaget og tidligere havbunn revet opp langt borte i nordvest og skjøvet inn som store dekker ovenpå fyllitten og de andre sedimentene.

Grunnfjellet består av gneiser og granitter med mindre innslag av omdannede sedimentære og vulkanske bergarter. Disse skriver seg fra tidsrommet fra ca. 1500 til 900 millioner år tilbake. Den øverste delen av grunnfjellet er enkelte steder påvirket av den kaledonske fjellkjedefoldning, spesielt i de vestre og nordvestre deler av fylket, f.eks. i Nordhordland øst for Fensfjorden, Osterøya og øyene vest for Bergen, der grunnfjellsunderlaget er blitt varmet opp og gitt en helt ny, kaledonsk struktur for noe over 400 millioner år siden; berggrunnen her går under navnet Bergensfeltet eller Bergensbuene.

Kambrosiluren inneholder fossiler fra ordovicium og silur ved Os og fra ordovicium ved Stord, men de opprinnelige leirrike sedimentene er de fleste steder omdannet til fyllitt. Fyllitten gir et meget godt jordsmonn, og fruktdyrkningen i Hardanger er fortrinnsvis utviklet i områder med denne kalkholdige og lettforvitrende bergarten.

De overskjøvne bergarter omfatter øvre del av fyllitten, men i langt større grad dypbergarter og omdannede bergarter som er skjøvet inn langveisfra. Man finner sterkt omdannede dypbergarter som gabbro-anortositt og monzonitt sammen med glimmerskifer og grønnskifer (omdannet kaledonsk havbunn) i Bergensbuene rundt Bergen. Et bredt belte av andre overskjøvne bergarter, mest gneiser, kvartsitter og omdannede, gamle vulkanske bergarter, opptrer langs nordsiden av Hardangerfjorden til Voss og som isolerte rester over store deler av Hardangervidda (f.eks. Hallingskarvet, Hardangerjøkulen og Hårteigen).

Etter at den kaledonske fjellkjede hadde reist seg, ble området på nytt slitt ned til en plan flate. Vulkanske smelter trengte inn langs sprekker i Sunnhordland, der de nå finnes som «lamprofyrganger». Utenfor Bjorøy ved Bergen er det ved undersjøisk tunnelarbeid funnet spaltefyllinger av kullholdig sandstein fra juratiden. Dette viser at overflaten i juratiden ikke var så langt fra den nåværende landoverflaten og forklarer at man har unge avleiringer fra jura, kritt og tertiær på sokkelen like utenfor de ytterste skjærene i vest.

Berggrunnens hardhet og struktur har vært bestemmende for dagens landformer i fylket. Det høyestliggende terrenget finner man i grunnfjellsområdene (Folgefonna, 1662 moh.) og i områder med overskjøvne bergarter, f.eks Hårteigen (1690 moh.) og Hardangerjøkulen (1863 moh.på breen, Hordalands høyeste punkt). Hardangerfjordens løp følger strøkretningen i den kaledonske fjellkjeden. Fjordsidene er slakere og lavlandet mer omfattende der de kambrosiluriske avsetningene dominerer berggrunnen. Fjordene og dalene rundt Bergen er helt dominert av Bergensbuenes struktur, som danner konsentriske buer rundt granittåsene like sørvest for bysenteret.

Løsmassene er mest omfattende i dalene innenfor fjordbotnene og i kambrosilurområdene. Marine avsetninger finnes særlig innerst i fjordene. Landhevningen har medført at slike finnes i flere nivåer, f.eks. som terrasser i dalene innenfor fjordbotnene (opp til 107 moh. i Eidfjord). Eksempler på morenedemte sjøer innenfor fjordbotnen finnes flere steder, f.eks. Eidfjordvatnet, Sandvinvatnet i Odda og Granvinvatnet.

Om lag halvparten av Hardangervidda nasjonalpark ligger innenfor Hordalands grenser. Fylket har ellers to av fastlands-Norges største breer: Folgefonna og Hardangerjøkulen, og her finnes flere av landets høyeste og mest kjente fosser. Blant de høyeste er Tyssestrengene og Ringedalsfossen i Odda og Skykkjedalsfossen i Eidfjord, alle med rundt 300 m loddrett fall. Av kjente fosser for øvrig er Vøringsfossen og Valurfossen i Eidfjord, Låtefoss i Odda, fossene i Kinso i Ullensvang, Skjervefossen i Granvin, Langfossen i Etne og Stalheimsfossen i Voss.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.