I vikingtiden malte kvinnene kornet på håndkvern, nok til et par dager av gangen. Brødet var en flat kake (brauðiskr, brødtallerken), omtrent 30 cm i diameter, klappet ut av en deig av mel, salt og vann og stekt på stein eller jernhelle. Fisk eller kjøtt ble lagt oppå denne brødtallerkenen. Man spiste med fingrene ved hjelp av kniv, som alle hadde i beltet.
Da kvernhusene kom i bruk på 1200–1300-tallet, overtok mennene malingen av kornet, og kvinnene fikk ansvar for å ta vare på store mengder mel. Mel trekker lett til seg fuktighet, med fare for muggvekst og aflatoksiner som resultat. Med dette kom flatbrødet inn i norsk kosthold, ettersom tynne, tørre leiver var lettere å oppbevare enn mel. Noen leiver ble brettet sammen til en firkant og overtok brauðiskens rolle som tallerken. Andre ble dynket med vann for å mykne før de ble spist, og lignet da mer en lefse. Fisk og kjøtt ble pakket godt inn i lefsen og spist med fingrene. Brauðisken har eksistert parallelt med flatbrød og lefse opp gjennom århundrene under navn som klappkake, nevabrød og skeibladkake. Dagens potetkake, lompe og potetlefse er varianter fra 1800-tallet da poteten ble allemannseie. Kokt knust potet viste seg med fordel å kunne erstatte det dyrebare kornet.
Flatbrød ble også gjerne spist sammen med syrnet melk, surmelk. Flatbrødet ble knust i mindre biter og smulene ble utnyttet. En slik rett ble gjerne omtalt som «neribryte», «soll» eller «flatbrødsoll».
Grøt og velling har helt frem til midten av 1900-tallet vært viktige elementer i hverdagens kosthold. Hverdagsgrøten ble gjerne kokt på bygg eller havre og vann (vassgraut). Til fest ble det laget finere grøt, som risengrynsgrøt og rømmegrøt. Risengryn ble ikke utbredt før mot slutten av 1700-tallet. Da poteten ble tilgjengelig, kunne denne også inngå i grøten. Dagens potetstappe er en videreføring av 1800-tallets potetgrøt, som ofte ble spist til kveldsmat. Før poteten kom, ble malt bark brukt som tilskudd til melet i nødsår.
I området nord for Trøndelag finner vi fra 1700-tallet store bakerovner. Dette henger trolig sammen med at tilgangen på rug økte på denne tiden. Handel med russerne, pomorene, foregikk i perioden 1742–1914, og sommerfisken fra Finnmark ble betalt med rugmel. Rug inneholder en form for gluten og gir derfor grunnlag for hevede bakverk. Fra 1700-tallet ble gjæret rugbrød, stump, spist daglig i Nord-Norge.
Det samme finnes på Finnskogene, der finske immigranter dyrket rug i asken etter nedbrente skogsteiger og bakte gjæret rugbrød, stump eller kaku/kake. Bakerovner fantes også i Sandefjordområdet på denne tiden, der handel med det østlige Tyskland førte til import av rug.
Kommentarer (1)
skrev Heidi Moholt
Hei. Vi har lest denne artikkelen i en norsktime, og elevene i klasse 9B lurer på hvorfor ikke jakt er nevnt som en del av matkulturen. Med ønske om tilbakemelding. Vennlig hilsen Heidi Moholt (lærer)
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.