Som jordbruksland er Norge sterkt preget av geografisk beliggenhet og naturforholdene. Det er forholdsvis små sammenhengende områder som egner seg for jordbruksproduksjon. Av hele landarealet er knapt 3 % jordbruksareal, 70 % er uproduktive områder og 20 % er produktiv skogsmark.

Forholdene for jordbruksdrift varierer betydelig mellom landsdelene, ikke minst lengden på vekstsesongen. I mange dal-, fjord- og fjellbygder er det bratt og vanskelig terreng. Golfstrømmen gjør det mulig å drive jordbruk selv i de nordligste områdene.

Jordbruksarealet er om lag 9,8 millioner dekar (2015), det vil si ca. 1,9 dekar per innbygger. Knapt 60 % av jordbruksarealet drives av eieren. 2 400 jordbruksbedrifter driver økologisk, som betyr at 4,7 % av jordbruksarealet blir økologisk drevet. Norge er et utpreget småbruksland.

Gjennomsnittlig bruksstørrelse er 235 dekar. Antall driftsenheter i jordbruket er gått sterkt tilbake etter den annen verdenskrig, en tilbakegang som har vært ekstra sterk siden slutten av 1990-årene.

I 2015 er det 41 800 driftsenheter med over 5 dekar jordbruksareal. Det er en nedgang på 28 300 bruk siden 1999. Det er størst nedgang for bruk mellom 50 og 200 dekar, mens antallet bruk over 500 dekar øker svakt. Dette skjer dels ved bortleie, dels ved salg av jordbruksjord fra eiendommer som fortsatt blir bebodd. Det er lite nydyrking.

Jordbruket sysselsetter 45 000 årsverk i 2015, mens næringsmiddelindustrien sysselsetter 46 000 årsverk, noe som er 20 prosent av samlet industrisysselsetting i Norge. Næringsmiddelindustrien er den største fastlandsindustrien og Norges eneste komplette verdikjede. Det vil si at alt fra arbeid, produksjonsutstyr og råvarer skjer i Norge. Den totale produksjonsverdien i matvaresektoren var i 2015 omlag 150 milliarder kroner, som tilsvarer ca. 20 prosent av fastlands-Norges totale produksjonsverdi.

Ca. 2,7 % av den yrkesaktive befolkningen er sysselsatt i jord- og skogbruk. Gjennomsnittsalderen på jordbrukerne var 50 år i 2011. Andelen brukere under 40 år har vist en synkende tendens og var i 2011 18 %. Avgjørende for om gårdsbruket overtas av yngre brukere eller blir nedlagt, er ofte mulighetene for sysselsetting utenfor gården.

To av tre bønder er deltidsjordbrukere, det vil si at de har inntekter utenom landbruket. Det vanlige har vært å kombinere jordbruk med skogbruk eller fiske. Fra 1970-årene er det blitt stadig vanligere å kombinere gårdsdriften med lønnet arbeid eller annen næringsvirksomhet. Også i de beste strøk er deltidsjordbruk vanlig, fordi ensidig kornproduksjon ikke gir tilstrekkelig arbeid og inntekt til en familie.

Jordbruket, utenom skogbruket, bidrar med 0,4 % av bruttonasjonalproduktet (2015). Om lag 3/4 av inntektene i jordbruket kommer fra husdyrholdet (melk, kjøtt, egg, ull), 1/4 fra planteproduksjonen (korn, grønnsaker, poteter, stråfôr). Husdyrholdets dominerende stilling skyldes at store deler av det dyrkede arealet er å finne i områder der klima og terreng er lite egnet for annen produksjon.

Det meste av jordbruksarealet blir derfor nyttet til grasproduksjon, for det meste høy- og surfôrvekster, som kan vokse også i høyereliggende strøk og langt mot nord. Korndyrkingen foregår vesentlig på flatbygdene på Østlandet, Jæren og i Trøndelag, som regnes som de beste jordbruksstrøkene. Det har vært en bevisst politikk siden 1960-tallet å kanalisere husdyrproduksjonen til områder som bare er egnet for grasproduksjon.

Vanligste kornsort er bygg, men det blir også dyrket en god del havre og hvete, og litt rug og oljefrø. Mesteparten av kornet blir brukt til dyrefôr, noe til matkorn avhengig av kvalitet og høstevær. I klimatisk gunstige år er Norge nær 80 % selvforsynt med hvete av bakekvalitet.

Norske bønder har organisert seg både gjennom næringsorganisasjoner som skal arbeide for bøndenes økonomiske, sosiale og kulturelle interesser, og gjennom økonomiske organisasjoner med formål å kjøpe eller selge varer i bøndenes interesse (landbrukssamvirket).

Norges Bondelag har vel 60 000 medlemmer og Norsk Bonde- og Småbrukarlag har 7 000 medlemmer (2015). De to organisasjonene forhandler i fellesskap med regjeringen om bøndenes økonomiske utvikling. Resultatet er jordbruksavtalen. Den legges frem for Stortinget i en proposisjon enten det foreligger en overenskomst mellom partene eller ikke. Stortinget bevilger det beløpet som må til for å oppfylle betingelsene i proposisjonen og vedtar jordbruksoppgjøret for kommende år. Samtidig får regjeringen signaler om den videre landbrukspolitiske kursen.

Jordbruksoppgjøret påvirker råvareprisnivå og andre bestemmelser i markedet. Bøndene deltar selv i markedet gjennom landbrukssamvirket. Landbruks- og matdepartementet er ansvarlig for å utbetale støtte til kvalifiserte søkere etter vedtatte regler. Med hjemmel i omsetningsloven har landbrukssamvirket fått i oppdrag å sørge for et mest mulig stabilt og balansert marked for de mest sentrale jordbruksvarene som melk, kjøtt, grønnsaker, frukt, bær, poteter og egg.

Arbeidet skjer etter oppdrag fra Omsetningsrådet, som etter dokumentert søknad kan finansiere tiltak for å redusere et overskudd. Pengene hentes fra fond som er bygd opp av en avgift som bøndene er pålagt å betale per kilo vare de leverer. Avgiftens størrelse reguleres av regjeringen etter anbefaling fra Omsetningsrådet. Desto mindre forventet overskudd av varer i markedet, desto lavere blir avgiften.

I 1975 tilkjente Stortinget jordbruket retten til en inntekt på linje med en bestemt yrkesgruppe, industriarbeiderne. I 1993 fjernet Stortinget denne bestemmelsen igjen. Målene for landbrukspolitikken  ble gitt i stortingsproposisjon nr. 8 (1992–93) «Landbruk i utvikling». Den ble vedtatt av Stortinget, men ikke enstemmig. Det markerte et tidsskille, etter at det i etterkrigstiden hadde hersket bred politisk enighet om landbruket i Stortinget.

Høsten 1999 la regjeringen frem stortingsmelding nr. 19 (1999–2000) «Om norsk landbruk og matproduksjon», som behandlet en ny landbrukspolitikk i et nytt årtusen. Den legger vekt på kompetanse, økt konkurranse og mindre regulering av jordbruket.

2. desember 2011 la den daværende rødgrønne regjeringen frem en ny melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikken nr. 9 (2011–2012) «Velkommen til bords». Her legges det vekt på 20 % økning i norsk matproduksjon med sikte på å holde tritt med veksten i folketallet fram til 2030. Det legges vekt på at maten skal være trygg og at produksjonen skal være bærekraftig og i størst mulig grad være basert på norske ressurser. Det legges vekt på å opprettholde en variert brukstruktur med landbruk over hele landet.

Fra å ha vært en næring underlagt streng importbeskyttelse og offentlig næringsstøtte, må jordbruket nå i økende grad leve med større nasjonal og internasjonal konkurranse. Det siste er regulert gjennom multinasjonale avtaler som WTO-avtalen og EØS-avtalen. Gjennom jordbruksavtalen skal staten i samarbeid med motparten, Norges Bondelag (NB) og Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS), legge rammer som gir bøndene mulighet for samme inntektsutvikling som øvrige grupper i samfunnet.

Disse forhandlingene er hjemlet i hovedavtalen for jordbruket av 1950. Forhandlingsresultatet er en avtale om hvor stor den offentlige støtten til jordbruket skal være i en definert tolvmåneders periode, hvilke kriterier støtten skal fordeles etter, og hvor høye prisene ut fra grossist kan være regnet for den samme perioden som helhet.

Den enkelte bonde har selv ansvaret for å oppnå en god inntektsutvikling gjennom effektivisering, kutt i kostnader og ny næringsvirksomhet basert på et større spekter av gårdens ressurser (bygdeutvikling). Det er bred politisk enighet om at offentlig støtte er nødvendig for å sikre et jordbruk i hele landet med mulighet for en inntektsutvikling som andre. Men det er uenighet om støttens omfang, tildelingsmåte, hvem som bør få støtte, og om noen ikke bør få, eller få den redusert.

En økende andel fordeles etter kriterier som ikke påvirkes av produsert mengde. Støttebeløpet beregnes ut fra produksjonsnøytrale begreper som areal, antall dyr, beregnet behov for arbeidsinnsats eller miljømessige forhold. Siden 1990-årene er for eksempel støtte rettet spesielt mot økologisk jordbruk og vern av kulturlandskap og kulturminner blitt viktigere.

Effektivisering og skjerpet konkurranse i matindustri og hos leverandører av innsatsvarer til landbruket inngår også som del av landbrukspolitikken. Av den grunn har ikke lenger meierisamvirket særstilling som eneste kjøper av råmelk fra norske melkeprodusenter. Nye meierier er startet opp.

Kjøttprodusentene møter konkurranse gjennom økt import av kjøtt, spesielt fra land i Afrika som FN har definert som de minst utviklede, såkalte MUL-land. For eksempel blir kjøtt fra Botswana og Namibia importert til svært lav toll. Statens tidligere monopol på import og omsetning av korn gjennom Statens kornforretning er opphevet. Den økte internasjonale konkurransen følger av Verdens handelsorganisasjons (WTO) arbeid for en friere verdenshandel for landbruksvarer gjennom reduksjon av tollsatser og nasjonal landbruksstøtte og fjerning av eksportsubsidier.

Ideen bak å øke konkurransen i landbruket er å redusere produksjonsutgiftene, skaffe forbrukerne billigere mat og samtidig gjøre bøndene bedre i stand til å tåle konkurranse fra utenlandske varer. Slik skal det være mulig å opprettholde et allsidig jordbruk over hele landet. Næringen er gitt en viktig rolle i arbeidet for å nå de politiske målene om spredt bosetting i Norge.

Jordbrukets rolle som produsent av mat er selvsagt, men ikke så fremhevet som tidligere. Men jordbruket får ansvar for produksjon av andre goder, som for eksempel et pent kulturlandskap og en produksjon som er til minst mulig ulempe for naturmiljøet. Fra å søke å utligne forskjeller både i størrelse, produksjonsform og klimatiske forskjeller, dreier det seg nå om å prioritere jordbruk i distriktene og bønder som henter all eller det meste av sin inntekt fra jordbruket.

I 2013 fikk Norge en mindretallsregjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet. I regjeringens politiske plattform legges det vekt på å styrke eiendomsretten og bondens rett til å disponere sin eiendom. Regjeringen vil arbeide for å oppheve konsesjonsloven, boplikten, delingsforbudet og priskontrollen.

Regjeringen vil opprettholde avtaleinstituttet med vekt på forutsigbarhet og reformer for økt lønnsomhet på større bruk og hos de som lever av landbruk. De statlige overføringene innrettes med sikte på økt produksjon.  

Landbruks- og matdepartementet og Statens landbruksforvaltning har ansvaret for å gjennomføre den landbrukspolitikken Stortinget fastsetter, forvalte lovverk tilknyttet landbruket, utstede forskrifter med hjemmel i lovverket og utbetale tilskudd.

På siden av denne strukturen finnes Mattilsynet som har ansvar for å føre kontroll med produksjonen og frembudet av matvarer. På fylkesnivå er landbruksetaten en egen avdeling ved fylkesmannens kontor, ledet av en landbruksdirektør med ansvar for jordbruk, skogbruk og landbrukstilknyttet bygdeutvikling.

Kommunene har ansvaret for den kommunale landbruksetaten, og de står fritt til å organisere etaten og den politiske styringen.

Jordbruket er regulert gjennom en rekke generelle lover, for eksempel skattelovene, og særlover som regulerer større eller mindre deler av næringen. Blant de viktigste av disse er jordloven. Dens formål er å holde jordbruksjord i hevd. Odelsloven og konsesjonsloven er etablert dels for å holde i hevd tradisjonen med at gården følger familien, dels for å hindre at jordbrukseiendommer blir objekt for økonomisk spekulasjon. Det siste er gjort gjennom bestemmelser både om plikt til å bo på den landbrukseiendommen en person kjøper, og å drive den faglig forsvarlig slik jordloven krever.

Denne bo- og driveplikten påhviler alle eiendommer større enn 100 dekar, hvorav minst 20 dekar er jordbruksareal. Både odelsloven og konsesjonsloven er gjenstand for diskusjon. Omsetningsloven gir anledning til å oppkreve avgifter for å regulere markedet for jordbruksråvarer.

Videregående opplæring i jordbruksfag tilbys i utdanningsprogrammet for naturbruk. Tilbudet er for en stor del å finne ved de tidligere fylkeskommunale landbruksskolene, som nå er innlemmet i det videregående opplæringssystemet. Det finnes også private skoler.

Norges miljø og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås tilbyr høyere forskningsbasert utdanning innen hele spekteret av landbruksfag, det vil si biovitenskap, mat, miljø, natur- og ressursforvaltning, økonomi og landskapsarkitektur på bachelor-, master- og doktorgradsnivå. Enkelte statlige høyskoler tilbyr studier i landbruksfag.

Det formelle myndighetsansvaret for landbruksutdanningen ligger hos Kunnskapsdepartementet.

Spor av husdyrhold og åkerbruk i Norge har man helt fra yngre steinalder, ca. 2500 fvt., i form av benrester av storfe, sau, geit og hund, samt avtrykk av korn. På den tiden var klimaet så mildt at feet gikk ute hele året. I de siste tusenår før vår tidsregning slo jordbruket gjennom for alvor her i landet. Jordbruksbosetning ble vanlig overalt langs kysten der klimaet lå til rette for det.

Bosetningen var tettest enkelte steder langs vestlandskysten, som på Lista, Jæren og Karmøy. Det ble særlig ryddet åker på selvdrenerende jord, og avrundede rydningsrøyser er typisk for denne tiden. Skogen ble ryddet med brenning, og permanente åkerflekker ble holdt ved like med hakkebruk og trespade. Ardbruk er påvist flere steder tidlig i bronsealderen, og allerede fra yngre bronsealder må bruk av ard ha vært vanlig i hele Sør-Norge.

Driftsformen var på mange måter uendret fra vikingtiden til 1700- og 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet kom flere viktige impulser til omlegging i jordbruket. Nye vekster (for eksempel fôrnepe, potet), bedre kornsorter og senere også nye redskaper ble innført fra ca. 1790 og fremover på 1800-tallet.

Helt frem mot 1800 var husdyrholdet sterkt dominert av storfeet, selv om saueholdet hadde økt mye fra 1750, og geiter var vanlige i noen bygder. Det var lite grise- og hønsehold. Husdyrbruket var basert på beitebruk. Det var viktig å utnytte fôret slik at det var mange husdyr om våren. Kjøttproduksjonen var basert på at dyrene skulle slaktes om høsten. Melkekyrne fikk kalv om våren, og de sultefôrede kyrne gav lite melk i innefôringsperioden.

For å unngå at jorden ble utpint måtte bønder med store åkerareal disponere mye husdyrgjødsel, alternativt lå åkrene ubrukte hvert 3–5 år. Den enkelte gård var ikke noe lukket økonomisk system med fullstendig selvforsyning. Egne produkter ble solgt, og både nødvendighets- og luksusvarer ble kjøpt. Egenproduksjonen av korn dekket ikke behovet, og omkring 1750 ble det importert korn som også gikk til jordbruksbygdene.

Det store skiftet til handelsjordbruk kom først med overgangen til bruk av importert kraftfôr i 1890-årene og bruk av kunstgjødsel fra ca. 1915.

På 1800-tallet var jordbruket i fremgang, fordi folketallet økte og det var flere flittige hender. Men åkerbruket var også i sterk utvikling, mest på grunn av overgang til lukkede steingrøfter, men også fordi det ble innført vekstskifte mellom korn og poteter som førte til sterk avlingsøkning. Storfetallet økte med kanskje 50 % i årene 1835–55 og var noenlunde konstant på 950 000 vinterfødde dyr helt til 1900. Med bedre fôring økte årlig melkemengde per ku fra 980 kg i 1865 til 1500 kg i 1907. Videre økning ble ikke registrert før i 1920-årene. Økningen skyldtes i stigende grad resultatene av det avlsarbeidet som for alvor ble tatt opp ca. 1850.

Opplysningsvirksomheten gjennom reiseagronomene (fra 1850), landbruksskolene (1825), landbrukshøgskolen (1859) og fagblad hadde sin virkning. Men den generelle økonomiske, befolkningsmessige og samferdselsmessige utviklingen var avgjørende.

I første halvdel av 1900-tallet ble det flere bruk på under 50 dekar jordbruksareal gjennom oppdeling og bureising, og det ble færre bruk med mer enn 200 dekar. Siden 1950-årene har imidlertid gjennomsnittlig bruksstørrelse økt, mens det er blitt færre bruk. I de økonomisk vanskelige mellomkrigsårene kom det reguleringsordninger som skulle hindre ødeleggende lavprisimport av fôr og matvarer. Slike var kornmonopol og regulering og prisutjevninng for melk og melkeprodukter, noe som bidrog til at landbrukssamvirket gjennomgikk en sterk utvikling fra ca. 1930.

Etter den annen verdenskrig er norsk jordbruk blitt så å si fullstendig mekanisert. Antall personer beskjeftiget i jordbruket er sterkt redusert; leid arbeidshjelp er blitt sjelden (bortsett fra landbruksvikar- og avløserordningene). Forbruket av kunstgjødsel og kraftfôr har økt sterkt; avlingen per arealenhet og produksjonen per dyreenhet har vist en tilsvarende økning, også som følge av plante- og dyreforedling. Spesialisering har avløst tidligere tiders allsidige jordbruksdrift.

I de senere årene har de teknologiske og organisatoriske endringene i jordbruket skutt fart med innføring av melkerobot, satelittstyrt presisjonslandbruk og utstrakt bruk av datateknologi for fôring og produksjonsstyring. I melkeproduksjonen er samdrift blitt en vanlig driftsform og omfatter omlag 1/3 av melkemengden, mens det meste av produksjonen av kylling og egg skjer i store industrihaller. 

Bruksnedgangen er stor i alle landsdeler og størst i de deler av landet der brukene er minst, som på Vestlandet, i dalene og i Nord-Norge. Leiejord er stadig mer utbredt, og omfatter over 40 % av jordbruksarealet. 

Arealet til planteproduksjon går ned og kornarealet minker sterkt. Kornhøstingen skjer i stigende grad i regi av bønder som driver som entreprenører og i frukt- og grøntsektoren er det utstrakt bruk av innvandret arbeidskraft fra EØS-området. 

Sjølbergingsgraden av jordbruksvarer er synkende og var i 2013 45 %. Tallet på jordbruksbedrifter i 2014 er omlag 43 000 og på disse utføres det 47 000 årsverk.

Samlet jord- bruksareal Hvete Bygg Havre Poteter Fulldyrket eng Eng i alt Beite i alt 
1000 daa 1000 daa 1000 daa 1000 daa 1000 daa 1000 daa 1000 daa 1000 daa
1900 9 880 50 395 970 365 7 555 647
1939 10 414 412 468 870 507 8 216 904
1959 10 107 93 1 407 646 526 4829 6 629 1562
1969 9 863 38 1 847 541 326 4584 6 169 1717
1979 9 535 170 2 001 1 007 214 4157 5 388 1330
1989 9 911 382 1 760 1 322 189 4385 5 478 1139
1999 10 379 516 1826 913 149 4879 6 448 1216
2009 10 245 816 1364 814 138 4828
2011 9 981 738 1478 715 129
Bruk i alt –49 daa 50–99 daa 100–199 daa Over 200 daa
1949 213 441 150 130 42 526 15 597 5188
1969 154 977 88 481 42 240 17 938 6318
1979 125 302 62 017 32 716 21 632 8937
1989 99 382 37 031 24 969 25 330 12 052
1999 70 740 14 517 16 720 22 286 17 217
2009 47 688 6273 8363 13 867 19 185
1 Før 1999: Omfatter gårdsbruk med minst 5 dekar jordbruksareal i drift. Fra og med 1999: Omfatter også gårdsbruk med mindre enn 5 dekar jordbruksareal i drift, i hovedsak samdrifter med melkeproduksjon og hagebruk.
Hest Storfe Ku Avlssvin Sau (over 1 år) Melkegeit Verpehøns
1949 197 1 205 756 56 - - 3 044
1959 116 1 099 594 62 834 75 2 668
1969 41 972 436 78 838 72 3 270
1979 21 969 372 86 863 58 3 828
1989 17 949 340 84 899 68 3 442
1999 27 1 033 350 100 955 52 3 181
2009 36 878 306 101 910 68 3 468
  • Almås, Reidar m.fl: Norges landbrukshistorie, 4 b. Bind IV 1920-2000: Frå bondesamfunn til bioindustri. isbn 82-521-5584-7, Finn boken
  • Feiring, Trond m.fl.: Den norske småbrukaren 1913-1988, 1988, isbn 82-521-3123-9, Finn boken
  • Rognstad, Ole og Trond Amund Steinset: Landbruket i Norge. SSB 2009.
  • Rovde, Olav & Brynjulv Gjerdåker: Hundre år for bygd og bonde 1896-1996, 1995, 2 b. (om Norges bondelag), isbn 82-529-1631-7, Finn boken
  • Stubsjøen, Magne, red.: Vekst og vern : Det kongelige landbruksdepartement 1900-2000, 2000, isbn 82-521-5585-5, Finn boken

1Før 1999: Omfatter gårdsbruk med minst 5 dekar jordbruksareal i drift. F.o.m. 1999: Omfatter også gårdsbruk med mindre enn 5 dekar jordbruksareal i drift, i hovedsak samdrifter med melkeproduksjon og hagebruk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.