jordbruk i Norge

Engslått med rundballepressing på Jæren i Rogaland. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Jordbruket i Norge sterkt preget av landets geografiske beliggenhet og naturforhold. Det er forholdsvis små sammenhengende områder som egner seg for jordbruksproduksjon Det meste ligger langs kysten, i fjordene og på flatbygdene i innlandet. Av hele landarealet er knapt tre prosent jordbruksareal, 70 prosent er uproduktive områder og 20 prosent er produktiv skogsmark.

Faktaboks

etymologi:

bruk av jord

også kjent som:

landbruk i Norge

Forholdene for jordbruksdrift varierer betydelig mellom landsdelene, ikke minst lengden på vekstsesongen. Korndyrking er forbeholdt de beste jordbruksbygdene i lavlandet sørpå. I mange dal-, fjord- og fjellbygder er det bratt og vanskelig terreng. Golfstrømmen gjør det mulig å drive jordbruk med grasproduksjon og husdyrhold, selv i de nordligste områdene.

Jordbruksareal og bruk

Jordbruksarealet er per 2019 om lag 9,8 millioner dekar, det vil si rundt 1,8 dekar per innbygger. Jordbruksarealet fordeler seg på fulldyrka jord (8,1 millioner dekar), overflatedyrka eng (0,2 millioner dekar og innmarksbeite (1,6 millioner dekar). Knapt 60 prosent av jordbruksarealet drives av eieren. Omlag 2 000 jordbruksbedrifter, eller 4,2 prosent av arealet, blir økologisk drevet.

Norge er et utpreget småbruksland. Gjennomsnittlig bruksstørrelse er 252 dekar. Antall driftsenheter i jordbruket er gått sterkt tilbake etter andre verdenskrig, og ekstra sterkt siden slutten av 1990-årene.

I 2019 var det 38 900 driftsenheter med over fem dekar jordbruksareal, en nedgang på 31 800 bruk siden 1999. Det var størst nedgang for bruk mellom 50 og 200 dekar, mens antallet bruk over 500 dekar er tredoblet siden 1999, fra 1577 til 4759. Dette har dels skjedd ved sammenslåing av bruk, dels ved salg av jordbruksjord fra eiendommer som fortsatt blir bebodd eller ved nydyrking.

Sysselsetting

Tallet på jordbruksbedrifter var i 2019 om lag 38 940, mot 70 700 i 1999. På disse ble det i 2018 utført 45 700 årsverk i jord- og hagebruk, som er 1,7 prosent av arbeidsstyrken og 11 prosent færre enn i 2010. I gjennomsnitt ble det arbeidet i 2149 timar per gardsbruk i 2019, og dette er en økning på 6 prosent fra 2010. Til sammenligning stod næringsmiddelindustrien for 46 000 årsverk, 20 prosent av samlet industrisysselsetting i Norge. Næringsmiddelindustrien er vår største fastlandsindustri og den eneste komplette verdikjeden. Det vil si at alt av arbeid, produksjonsutstyr og råvarer har sin opprinnelse innenlands.

Cirka 2,7 prosent av den yrkesaktive befolkningen er sysselsatt i jord- og skogbruk. Gjennomsnittsalderen på jordbrukerne var 52 år i 2019, mens den var 48 år i 1999. Andelen brukere under 40 år har vist en synkende tendens og i 2019 var bare hver tiende bonde under 40 år. Når gårdsbruk blir overtatt av yngre brukere, er det ofte mulighetene for sysselsetting utenfor gården som forhindrer at bruk blir nedlagt.

To av tre bønder er deltidsjordbrukere, det vil si at de må hente inntekter utenom landbruket. Tradisjonelt har det vært vanlig å kombinere jordbruk med skogbruk eller fiske, men slike kombinasjoner er sjeldne i dag. Fra 1970-årene er det blitt stadig vanligere å kombinere gårdsdriften med lønnet arbeid eller annen selvstendig næringsvirksomhet. Også i de beste strøkene er deltidsjordbruk vanlig, blant annet fordi ensidig kornproduksjon ikke gir tilstrekkelig arbeid og inntekt til en familie. Moderne husdyrhold er også mindre tidkrevende enn før, mens melkeproduksjonen fortsatt vanligvis drives på heltid.

Produksjon

Norsk rødt fe er den dominerende storferasen i norsk landbruk.
Høyonn, Vestfold.
Våronn, Hedmark.

Jordbruket, utenom skogbruket, bidrog i 207 med 0,7 prosent av bruttonasjonalproduktet i fastlands-Norge. Om lag 68 prosent av inntektene kommer fra husdyrholdet (melk, kjøtt, egg, ull), og 30 prosent fra planteproduksjonen (korn, grønnsaker, poteter, stråfôr). Husdyrholdets dominerende stilling skyldes at store deler av det dyrkede arealet er å finne i områder der klima og terreng er lite egnet for annen produksjon. Norge er et grasland og avhengig av beitebruk og husdyrhold for å utnytte storparten av de dyrkede arealene.

Det meste av jordbruksarealet blir derfor nyttet til grasproduksjon, for det meste høy- og surfôrvekster, som kan vokse også i høyereliggende strøk og langt mot nord. Det har vært en bevisst politikk siden 1960-tallet å kanalisere husdyrproduksjonen til områder som bare egner seg for slik produksjon. Korndyrkingen foregår vesentlig på flatbygdene på Østlandet, Jæren og i Trøndelag, som regnes som de beste jordbruksdistriktene.

Norges vanligste kornsort er bygg, som utgjør halvparten av kornarealet, mens det blir også dyrket en god del havre og hvete og litt rug og oljefrø. Mesteparten av kornet blir brukt til dyrefôr, noe til matkorn avhengig av kvalitet og høstevær. I klimatisk gunstige år er Norge nær 80 prosent selvforsynt med hvete av bakekvalitet.

Organisering

Norske bønder har organisert seg både gjennom næringsorganisasjoner som skal arbeide for bøndenes økonomiske, sosiale og kulturelle interesser, og gjennom økonomiske organisasjoner med formål å kjøpe eller selge varer i bøndenes interesse (landbrukssamvirket).

Norges Bondelag har vel 63 000 medlemmer og Norsk Bonde- og Småbrukarlag har om lag 7000 medlemmer per 2019. De to organisasjonene forhandler i fellesskap med regjeringen om bøndenes økonomiske utvikling. Resultatet er jordbruksavtalen. Den legges frem for Stortinget i en proposisjon enten det foreligger en overenskomst mellom partene eller ikke. Stortinget bevilger det beløpet som må til for å oppfylle betingelsene i proposisjonen og vedtar jordbruksoppgjøret for kommende år. Samtidig får regjeringen signaler om den videre landbrukspolitiske kursen.

Jordbruksoppgjøret påvirker råvareprisnivået og andre bestemmelser i markedet. Bøndene deltar selv i markedet gjennom landbrukssamvirket. Landbruks- og matdepartementet er ansvarlig for å utbetale støtte til kvalifiserte søkere etter vedtatte regler. Med hjemmel i omsetningsloven har landbrukssamvirket fått i oppdrag å sørge for et mest mulig stabilt og balansert marked for de mest sentrale jordbruksvarene som melk, kjøtt, grønnsaker, frukt, bær, poteter og egg.

Arbeidet skjer etter oppdrag fra Omsetningsrådet, som etter dokumentert søknad kan finansiere tiltak for å redusere et vareoverskudd. Pengene hentes fra fond som er bygd opp av en avgift som bøndene er pålagt å betale per kilo vare de leverer. Avgiftens størrelse reguleres av regjeringen etter anbefaling fra Omsetningsrådet. Desto mindre forventet overskudd av varer i markedet, desto lavere blir avgiften.

Landbrukspolitikken

Fra å ha vært en næring underlagt streng importbeskyttelse og offentlig næringsstøtte, må jordbruket nå i økende grad leve med større nasjonal og internasjonal konkurranse. Det siste er regulert gjennom multinasjonale avtaler som WTO-avtalen og EØS-avtalen. Gjennom jordbruksavtalen skal staten i samarbeid med motparten, Norges Bondelag (NB) og Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS), legge rammer som gir bøndene mulighet for samme inntektsutvikling som øvrige grupper i samfunnet.

Disse forhandlingene er hjemlet i hovedavtalen for jordbruket av 1950. Forhandlingsresultatet er en avtale om hvor stor den offentlige støtten til jordbruket skal være i en definert tolvmåneders periode, hvilke kriterier støtten skal fordeles etter, og hvor høye prisene ut fra grossist kan være regnet for den samme perioden som helhet.

Den enkelte bonde har selv ansvaret for å oppnå en god inntektsutvikling gjennom effektivisering, kutt i kostnader og ny næringsvirksomhet basert på et større spekter av gårdens ressurser (se bygdeutvikling). Det er bred politisk enighet om at offentlig støtte er nødvendig for å sikre et jordbruk i hele landet med mulighet for en inntektsutvikling som andre. Men det er uenighet om støttens omfang, tildelingsmåte, hvem som bør få støtte, og om noen ikke bør få, eller få den redusert.

En økende andel fordeles etter kriterier som ikke påvirkes av produsert mengde. Støttebeløpet beregnes ut fra produksjonsnøytrale begreper som areal, antall dyr, beregnet behov for arbeidsinnsats eller miljømessige forhold. Siden 1990-årene er for eksempel støtte rettet spesielt mot økologisk jordbruk og vern av kulturlandskap og kulturminner har blitt viktigere.

Effektivisering og skjerpet konkurranse i matindustri og hos leverandører av innsatsvarer til landbruket inngår også som del av landbrukspolitikken. Av den grunn har ikke lenger meierisamvirket en særstilling som eneste kjøper av råmelk fra norske melkeprodusenter. Nye meierier er startet opp.

Kjøttprodusentene møter konkurranse gjennom økt import av kjøtt, spesielt fra land i Afrika som FN har definert som de minst utviklede, såkalte MUL-land. For eksempel blir kjøtt fra Botswana og Namibia importert til svært lav toll. Statens tidligere monopol på import og omsetning av korn gjennom Statens kornforretning er opphevet. Den økte internasjonale konkurransen følger av Verdens handelsorganisasjons (WTO) arbeid for en friere verdenshandel for landbruksvarer gjennom reduksjon av tollsatser og nasjonal landbruksstøtte og fjerning av eksportsubsidier.

Ideen bak å øke konkurransen i landbruket er å redusere produksjonsutgiftene, skaffe forbrukerne billigere mat og samtidig gjøre bøndene bedre i stand til å tåle konkurranse fra utenlandske varer. Slik skal det være mulig å opprettholde et allsidig jordbruk over hele landet. Næringen er gitt en viktig rolle i arbeidet for å nå de politiske målene om spredt bosetting i Norge.

Jordbrukets rolle som produsent av mat er selvsagt, men ikke så fremhevet som tidligere. Men jordbruket får ansvar for produksjon av andre goder, som for eksempel et pent kulturlandskap og en produksjon som er til minst mulig ulempe for naturmiljøet. Fra å søke å utligne forskjeller både i størrelse, produksjonsform og klimatiske forskjeller, dreier det seg nå om å prioritere jordbruk i distriktene og bønder som henter all eller det meste av sin inntekt fra jordbruket.

Landbrukspolitikk 1975–2019

I 1975 tilkjente Stortinget jordbruket retten til en inntekt på linje med en bestemt yrkesgruppe, industriarbeiderne. I 1993 fjernet Stortinget denne bestemmelsen igjen. Målene for landbrukspolitikken ble gitt i stortingsproposisjonen «Landbruk i utvikling». Den ble vedtatt av Stortinget, men ikke enstemmig. Det markerte et tidsskille, etter at det i etterkrigstiden hadde hersket bred politisk enighet om landbruket i Stortinget.

Høsten 1999 la regjeringen frem stortingsmeldingen «Om norsk landbruk og matproduksjon», som behandlet en ny landbrukspolitikk i et nytt årtusen. Den legger vekt på kompetanse, økt konkurranse og mindre regulering av jordbruket.

2. desember 2011 la den daværende rødgrønne regjeringen frem en ny melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikken, «Velkommen til bords». Her ble det lagt vekt på 20 prosents økning i norsk matproduksjon med sikte på å holde tritt med veksten i folketallet fram til 2030. Det ble lagt vekt på at maten skal være trygg og at produksjonen skal være bærekraftig og i størst mulig grad være basert på norske ressurser. Det skal også opprettholdes en variert bruksstruktur med landbruk over hele landet.

Landbrukspolitikk under Regjeringen Solberg

I 2013 fikk Norge en mindretallsregjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet. I regjeringens politiske plattform legges det vekt på å styrke eiendomsretten og bondens rett til å disponere sin eiendom. Regjeringen vil arbeide for å oppheve konsesjonsloven, boplikten, delingsforbudet og priskontrollen. Regjeringen Solberg ville opprettholde avtaleinstituttet med vekt på forutsigbarhet og reformer for økt lønnsomhet på større bruk og hos de som lever av landbruk. De statlige overføringene skulle innrettes med sikte på økt produksjon.

I desember 2016 la regjeringa Solberg fram stortingsmeldingen «Endring og utvikling — En fremtidsrettet jordbruksproduksjon» der det ble lagt vekt på et norsk jordbruk i større grad må tilpasse seg sterkere konkurranse fra utlandet. For å oppnår dette hadde regjeringen hevet konsesjonsgrensene for kylling og svin og økt de maksimale kvotene i melkeproduksjonen. Solberg-regjeringen ønsket seg en mindre politisk styrt og mer forbruker- og markedsrettet næring, og for oppnå dette skulle virkemiddelstrukturen forenkles. Økt konkurranse skulle oppnås gjennom endringer i markedsbalanseringen, men disse forslagene ble i hovedsak avvist av Stortinget.

I juni 2019 ble det enighet om en klimaavtale mellom regjeringen og jordbruket. Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag er enige om å arbeide for reduserte klimagassutslippen fra jordbruket med 5 millioner tonn CO²-ekvivalenter for perioden 2021–2030.

Forvaltning og lovgivning

Landbruks- og matdepartementet og Statens landbruksforvaltning har ansvaret for å gjennomføre den landbrukspolitikken Stortinget fastsetter, forvalte lovverk tilknyttet landbruket, utstede forskrifter med hjemmel i lovverket og utbetale tilskudd.

På siden av denne strukturen finnes Mattilsynet som har ansvar for å føre kontroll med produksjonen og frembudet av matvarer. På fylkesnivå er landbruksetaten en egen avdeling ved fylkesmannens kontor, ledet av en landbruksdirektør med ansvar for jordbruk, skogbruk og landbrukstilknyttet bygdeutvikling.

Kommunene har ansvaret for den kommunale landbruksetaten, og de står fritt til å organisere etaten og den politiske styringen.

Jordbruket er regulert gjennom en rekke generelle lover, for eksempel skattelovene, og særlover som regulerer større eller mindre deler av næringen. Blant de viktigste av disse er jordloven. Dens formål er å holde jordbruksjord i hevd. Odelsloven og konsesjonsloven er etablert dels for å holde i hevd tradisjonen med at gården følger familien, dels for å hindre at jordbrukseiendommer blir objekt for økonomisk spekulasjon. Det siste er gjort gjennom bestemmelser både om plikt til å bo på den landbrukseiendommen en person kjøper, og å drive den faglig forsvarlig slik jordloven krever.

Denne bo- og driveplikten påhviler alle eiendommer større enn 100 dekar, hvorav minst 20 dekar er jordbruksareal. Både odelsloven og konsesjonsloven er gjenstand for diskusjon. Omsetningsloven gir anledning til å oppkreve avgifter for å regulere markedet for jordbruksråvarer.

Utdanning

Videregående opplæring i jordbruksfag tilbys i utdanningsprogrammet for naturbruk. Tilbudet er for en stor del å finne ved de tidligere fylkeskommunale landbruksskolene, som nå er innlemmet i det videregående opplæringssystemet. Det finnes også private skoler.

Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås tilbyr høyere forskningsbasert utdanning innen hele spekteret av landbruksfag, det vil si biovitenskap, mat, miljø, natur- og ressursforvaltning, økonomi og landskapsarkitekturbachelor-, master- og doktorgradsnivå. Enkelte statlige høyskoler tilbyr studier i landbruksfag.

Det formelle myndighetsansvaret for landbruksutdanningen ligger hos Kunnskapsdepartementet.

Historikk

Spor av husdyrhold og åkerbruk i Norge har man helt fra yngre steinalder, cirka 2500 fvt., i form av benrester av storfe, sau, geit og hund, samt avtrykk av korn. På den tiden var klimaet så mildt at feet gikk ute hele året. I de siste tusenår før vår tidsregning slo jordbruket gjennom for alvor her i landet. Jordbruksbosetning ble vanlig overalt langs kysten der klimaet lå til rette for det.

Bosetningen var tettest enkelte steder langs sørvestlandskysten, som på Lista, Jæren og Karmøy. Det ble særlig ryddet åker på selvdrenerende jord, og avrundede rydningsrøyser er typisk for denne tiden. Skogen ble ryddet med brenning, og permanente åkerflekker ble holdt ved like med hakkebruk og trespade. Ardbruk er påvist flere steder tidlig i bronsealderen, og allerede fra yngre bronsealder må bruk av ard ha vært vanlig i hele Sør-Norge.

Driftsformen var på mange måter uendret fra vikingtiden til 1700- og 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet kom flere viktige impulser til omlegging i jordbruket. Nye vekster (for eksempel fôrnepe og potet), bedre kornsorter og senere også nye redskaper ble innført fra cirka 1790 og fremover på 1800-tallet.

Helt frem mot 1800 var husdyrholdet sterkt dominert av storfeet, selv om saueholdet hadde økt mye fra 1750, og geiter var vanlige i noen bygder. Det var lite grise- og hønsehold. Husdyrbruket var basert på beitebruk. Det var viktig å utnytte fôret slik at det var mange husdyr om våren. Kjøttproduksjonen var basert på at dyrene skulle slaktes om høsten. Melkekyrne fikk kalv om våren, og de sultefôrede kyrne gav lite melk i innefôringsperioden.

For å unngå at jorden ble utpint måtte bønder med store åkerareal disponere mye husdyrgjødsel, alternativt lå åkrene ubrukte hvert 3–5 år. Den enkelte gård var ikke noe lukket økonomisk system med fullstendig selvforsyning. Egne produkter ble solgt, og både nødvendighets- og luksusvarer ble kjøpt. Egenproduksjonen av korn dekket ikke behovet, og omkring 1750 ble det importert korn som også gikk til jordbruksbygdene.

Skiftet til handelsjordbruk

Det store skiftet til handelsjordbruk kom først med overgangen til bruk av importert kraftfôr i 1890-årene og bruk av kunstgjødsel fra cirka 1915.

På 1800-tallet var jordbruket i fremgang fordi folketallet økte og det var flere flittige hender. Men åkerbruket var også i sterk utvikling, mest på grunn av overgang til lukkede steingrøfter, men også fordi det ble innført vekstskifte mellom korn og poteter som førte til sterk avlingsøkning. Storfetallet økte med kanskje 50 prosent i årene 1835–1855 og var noenlunde konstant på 950 000 vinterfødde dyr helt til 1900. Med bedre fôring økte årlig melkemengde per ku fra 980 kilo i 1865 til 1500 kilo i 1907. Videre økning ble ikke registrert før i 1920-årene. Økningen skyldtes i stigende grad resultatene av det avlsarbeidet som for alvor ble tatt opp rundt 1850.

Opplysningsvirksomheten gjennom reiseagronomene (fra 1850), landbruksskolene (fra 1825), landbrukshøgskolen (fra 1859) og fagblad hadde sin virkning. Men den generelle økonomiske, befolkningsmessige og samferdselsmessige utviklingen var avgjørende.

Utviklingen etter 1900

I første halvdel av 1900-tallet ble det flere bruk på under 50 dekar jordbruksareal gjennom oppdeling og bureising, og det ble færre bruk med mer enn 200 dekar. Siden 1950-årene har imidlertid gjennomsnittlig bruksstørrelse økt, mens brukene har blitt færre. I de økonomisk vanskelige mellomkrigsårene kom det reguleringsordninger som skulle hindre ødeleggende lavprisimport av fôr og matvarer. Slike var kornmonopol og regulering og prisutjevninng for melk og melkeprodukter, noe som bidrog til at landbrukssamvirket gjennomgikk en sterk utvikling fra cirka 1930.

Etter andre verdenskrig er norsk jordbruk blitt så å si fullstendig mekanisert. Antall personer beskjeftiget i jordbruket er sterkt redusert, og leid arbeidshjelp er blitt sjelden bortsett fra landbruksvikar- og avløserordningene. Forbruket av kunstgjødsel og kraftfôr har økt sterkt, og avlingen per arealenhet og produksjonen per dyreenhet har vist en tilsvarende økning, også som følge av plante- og dyreforedling. Spesialisering har avløst tidligere tiders allsidige jordbruksdrift.

I de senere årene har de teknologiske og organisatoriske endringene i jordbruket skutt fart med innføring av melkerobot, satellittstyrt presisjonslandbruk og utstrakt bruk av datateknologi for fôring og produksjonsstyring. I melkeproduksjonen er samdrift blitt en vanlig driftsform og omfatter omlag 1/3 av melkemengden, mens det meste av produksjonen av kylling og egg skjer i store industrihaller.

Bruksnedgangen er stor i alle landsdeler og størst i de deler av landet der brukene er minst, som på Vestlandet, i dalene og i Nord-Norge. Leiejord er stadig mer utbredt, og omfatter over 40 prosent av jordbruksarealet.

Arealet til planteproduksjon går ned og kornarealet minker sterkt. Kornhøstingen skjer i stigende grad i regi av bønder som driver som entreprenører og i frukt- og grøntsektoren er det utstrakt bruk av innvandret arbeidskraft fra EØS-området.

Sjølbergingsgraden av jordbruksvarer varier med avlingsnivå og bergingsforhold og var i 2019 45 prosent, eller 36 prosent når importerte råvarer var trukket fra.

Tabeller

Utvikling i areal 1900–2019

Alle tall i 1000 dekar.

År Samlet jord- bruksareal Hvete Bygg Havre Poteter Fulldyrket eng Eng i alt Innmarksbeite
1900 9880 50 395 970 365 7555 647
1939 10 414 412 468 870 507 8216 904
1959 10 107 93 1407 646 526 4829 6629 1562
1969 9553 38 1847 541 326 4584 6169 1717
1979 9535 170 2001 1007 214 4157 5388 1330
1989 9911 382 1760 1322 189 4385 5478 1139
1999 10 382 516 1826 913 149 4877 6388 1216
2009 10 143 816 1363 810 138 4828 6577 1524
2019 9818 800 1299 548 117 4818 6607 1587

Kilde: Statistisk sentralbyrå: Gardsbruk, jordbruksareal og husdyr.

Antall gårdsbruk 1929–2019

Årstall Bruk i al Under 50 dekar 50–99 dekar 100–199 dekar 200–299 dekar 300–499 dekar 500 dekar og over
1929 208 550 75 990 36 968 15 762 3263 1581 334
1939 214 378 66 522 45 013 18 782 3659 1773 391
1949 213 441 150 130 42 526 15 597 3240 1569 379
1959 198 315 135 830 42 126 15074 3281 1900 415
1969 154 977 88 481 42 240 17 938 3922 1900 496
1979 125 302 62 017 32 716 21 632 5652 2576 709
1989 99 382 37 031 24 969 25 330 7928 3266 858
1999 70 740 14 517 16 720 22 286 10367 5273 1577

Tall før 1999 omfatter gårdsbruk med minst fem dekar jordbruksareal i drift. Fra og med 1999 omfatter tallene også gårdsbruk med mindre enn fem dekar jordbruksareal i drift, i hovedsak samdrifter med melkeproduksjon og hagebruk. For perioden 1929–1959 hadde landbrukstellingene felles kategori for bruk med 200–499 dekar. For disse årene er tallet på bruk fordelt etter same forholdstall som i 1959. En slik interpolering kan forsvares ut ifra at tallet på bruk i denne perioden var relativt stabilt i alle bruksklasser over 50 dekar.

Kilde: Statistisk sentralbyrå: Gardsbruk, jordbruksareal og husdyr.

Antall husdyr 1949-2019

Alle tall i 1000.

År Hest Storfe Ku Avlssvin Sau (over 1 år) Melkegeit Verpehøns Slaktekylling
1949 197 1 205 756 56 - - 3 044
1959 116 1 099 594 62 834 75 2 668
1969 41 972 436 78 838 72 3 270 593
1979 21 969 372 86 863 58 3 828 1 605
1989 17 949 340 84 899 68 3 442 3 228
1999 27 1 033 350 100 955 52 3 181 4 833
2009 36 878 306 101 908 68 3 897 13 159
2019 26 873 310 81 898 65 4559 15 852

Kilde: Statistisk sentralbyrå: Gardsbruk, jordbruksareal og husdyr.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Almås, Reidar m.fl: Norges landbrukshistorie, 4 b. Bind IV 1920-2000: Frå bondesamfunn til bioindustri. isbn 82-521-5584-7, Finn boken
  • Feiring, Trond m.fl.: Den norske småbrukaren 1913-1988, 1988, isbn 82-521-3123-9, Finn boken
  • Rognstad, Ole og Trond Amund Steinset: Landbruket i Norge. SSB 2009.
  • Rovde, Olav & Brynjulv Gjerdåker: Hundre år for bygd og bonde 1896-1996, 1995, 2 b. (om Norges bondelag), isbn 82-529-1631-7, Finn boken
  • Stubsjøen, Magne, red.: Vekst og vern: Det kongelige landbruksdepartement 1900-2000, 2000, isbn 82-521-5585-5, Finn boken

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg