jul

Opprinnelsen til julefeiringen i Norden er forskerne uenige om. Noen hevder at julen var en fest til ære for solens gjenkomst. Andre har tolket den første julefeiringen som en fruktbarhetsfest fordi en rekke kultiske handlinger med vegetasjonssymboler spiller en stor rolle i de gamle skikkene. Å pynte med grønt som einer- og grankvister inne til jul var vanlig fra gammelt av, og dette har blitt tolket som vekstsymboler som fremmet trivsel og fruktbarhet. Enkelte forskere har ment at julebukken også er et uttrykk for en fruktbarhetskult. Dette var en bukk som ble slaktet til jul for godt år.

Den første norrøne kilden som nevner noe om innholdet i en slik hedensk julefest er «Haraldskvadet» etter hirdskalden Torbjørn Hornklove fra omtrent år 900. Her står det i strofe seks: «Ute [på havet] vil han [kongen] drikke jul.. og ta opp Freys lek». Hva som menes med Freys lek vet man ikke, men uttrykket «drikke jul» er synonymt med å feire jul, og skal ha vært et seremonielt drikkoffer til de gamle gudene.

Det er ikke mye vi vet om hva slags midtvintersfest og jul det var i Norge før kristendommen ble innført, men visse hovedtrekk er likevel kjent. Man mener at den begynte 13. januar med en feiring i hjemmet som strakk seg over flere dager. Deretter fortsatte den med kultiske handlinger som ofring av dyr, såkalt bloting. Et viktig innslag var også øldrikking til gudenes ære for å fremme årsvekst og fred. Noen forskere mener at festen hadde mange trekk som minner om forfedredyrking, og at man holdt den for de døde som på vinterens mørkeste tid vendte tilbake til sine gamle bosteder. Derfor har man helt opp til vår tid bevart skikken med å la lys brenne julenatten og la mat stå fremme. Sengene lot man stå tomme slik at de døde kunne bruke dem, og selv lå man på gulvet natten mellom julaften og juledagen. Den eldste norske julefeiringen blir også tolket som en avslutning på en festperiode med slakting og brygging. Julen ble en fest der symbolske handlinger, som å ligge i halm julenatten og å sette opp julenek, skulle øke mulighetene for gode avlinger i det kommende året.

En del av skikkene fra denne gamle festen har levd videre med delvis nytt innhold innenfor rammen av den kristne julefeiringen, som for eksempel den rituelle øldrikkingen.

Feiringen av Jesu fødsel er den yngste av kirkens store fester. De kristne hadde vært en forfulgt minoritet i Romerriket. Da keiser Konstantin i 313 opphevet restriksjonene mot de kristne, var det ikke lenger farlig å praktisere kristne høytider offentlig. Den første skriftlige omtalen av feiringen av Jesus fødselsdag er fra 336. Da kristendommen i 380 ble erklært som romersk statsreligion, var feiringen av Jesu fødsel den 25. desember vel etablert.

Evangeliene i Det nye testamentet sier ikke noe om når på året Jesus ble født, og det var ikke før på 200-tallet at teologer i ulike land begynte å interessere seg for dette spørsmålet. Flere datoer ble foreslått, før valget etter hvert falt på 25. desember. Forskere er ikke enige om hvorfor akkurat denne dagen ble valgt, men peker på ulike mulige forklaringer. Noen har trukket fram at den romerske keiseren Aurelian i 274 utpekte 25. desember som fødselsdagen til den romerske solguden Sol Invictus, en gud som blant romerne ofte ble sammenblandet med den gamle guden Mithras. Også denne gudens fødselsdag ble feiret den 25. desember. Dette var også en tid da romerne feiret en mange dager lang fest, kalt saturnalia, i tilknytning til solverv. Det er ikke mulig å si om feiringen av Sol Invictus har påvirket at festdagen for Jesu fødsel ble lagt til 25. desember.

Flere hundre år etter at kirken i Romerriket etablerte den kristne julefeiringen fortsatte folk i Norden å feire sin midtvintersfest i begynnelsen av januar med gjestebud, bloting og rituell øldrikking til gudenes og forfedrenes ære. Kristningen av julefeiringen skjedde først og fremst gjennom de nye lovene som fulgte etter rikssamlingen og kirkens vekst i middelalderen.

Håkon den gode påbød på 900-tallet at landet skulle feire jul den 25. desember, samtidig med at den kristne høytiden ble feiret over hele Europa. Juletida ble regnet fra julaften 24. desember eller første juledag og til 6. januar eller 13. januar. Etter reformasjonen ble julefesten i all hovedsak værende som før, og ut fra de sparsommelige kildene og den senere tradisjonen, kan man se at ikke noe avgjørende nytt kom inn i julefeiringen før i siste halvdel av 1800-tallet.

I løpet av denne tiden var julefeiringen imidlertid blitt utvidet og forsterket med en rekke folkelige skikker og festinnslag som gjorde den til årets største høytid.

• julaften
• julenek
• julenissen
• juletre
• advent
• norsk julemat
• nisse

• Berg, Knut Anders, Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang 1993. Julen i norsk og utenlandsk tradisjon, Gyldendal norsk forlag, Oslo.
• Bokmålsordboka: Jul
• Bø, Olav: Vår norske jul, ny utgave, 1984
• Hodne, Bjarne: Glædelig jul! Glimt fra julefeiringens historie, 1982, Universitetsforlaget, Oslo.
• Hodne, Ørnulf: Mystikk og magi i norsk folketro, 2011, Cappelen Damm, Latvia (tidligere utgitt i 1999 og 2008 med tittelen Norsk folketro)
• Hodne, Ørnulf: Jul i Norge. Gamle og nye tradisjoner, 2007, Cappelen, Oslo.
• Hodne, Ørnulf: Våre juletradisjoner, 2002, Cappelen, Oslo
• Hodne, Ørnulf: Jul i Norge : gamle og nye tradisjoner, 1996
• Steinsland, Gro: Norrøn religion. Myter, riter, samfunn, 2005. Pax forlag, Oslo.