Opprinnelsen til julefeiringen i Norden er forskerne uenige om. Noen har holdt julen for en fest til ære for solens gjenkomst, andre har tolket den første julefeiringen som en fruktbarhetsfest da en rekke kultiske handlinger med vegetasjonssymboler spiller en stor rolle i de gamle skikkene.
Å pynte med grønt som einer- og grankvister inne til jul var vanlig fra gammelt av, og dette har blitt tolket som vekstsymboler som fremmet trivsel og fruktbarhet. Enkelte forskere har ment at julebukken også er et uttrykk for en fruktbarhetskult, en bukk som opprinnelig ble slaktet til jul for godt år. Senere er ordet brukt om en person som gikk omkring i julen kledd i en lodden fell og gjerne utstyrt med bukkemaske.
Det er riktignok tvilsomt om julegrisen kan føres tilbake til Frøys offer (en galte), men forestillingene er klarere når det gjelder julekake (julebrød). En slik kake eller et brød ble gjemt i kornkisten. Under pløyingen om våren ble den delt mellom onnefolket og hesten, og noe ble blandet i frøkornet.
Den første norrøne kilden som nevner noe om innholdet i en slik hedensk julefest er ”Haraldskvadet” fra omtrent år 900 etter hirdskalden Torbjørn Hornklove. Her står det i strofe seks: ”Ute [på havet] vil han [kongen] drikke jul.. og ta opp Freys lek”. Hva som menes med Freys lek vet man ikke, men uttrykket ”drikke jul” er synonymt med å feire jul, og skal ha vært et seremonielt drikkeoffer til de gamle gudene.
Det er ikke mye vi vet om hva slags midtvintersfest og jul det var i Norge før kristendommen ble innført, men visse hovedtrekk er likevel kjent. Man mener at den begynte 13. januar med en feiring i hjemmet som strakk seg over flere dager. Deretter fortsatte den med kultiske handlinger som ofring av dyr, såkalt bloting. Et viktig innslag var også øldrikking til gudenes ære for å fremme årsvekst og fred. Noen forskere mener at festen hadde mange trekk som minner om forfedredyrking, og at man holdt den for de døde som på vinterens mørkeste tid vendte tilbake til sine gamle bosteder. Derfor har man helt opp til vår tid bevart skikken med å la lys brenne julenatten og la mat stå fremme. Sengene lot man stå tomme slik at de døde kunne bruke dem, og selv lå man på gulvet natten mellom julaften og juledagen. Den eldste norske julefeiringen blir også tolket som en avslutning på en festperiode med slakting og brygging. Julen ble en fest der symbolske handlinger, som å ligge i halm julenatten og å sette opp julenek, skulle øke mulighetene for gode avlinger i det kommende året.
En del av skikkene fra denne gamle festen har levd videre med delvis nytt innhold innenfor rammen av den kristne julefeiringen, som for eksempel den rituelle øldrikkingen. Etter innføringen av kristendommen var det riktignok ikke lenger Odin og Tor man drakk for, men for Kristus og jomfru Maria.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.