jul

Opprinnelsen til julefeiringen i Norden er forskerne uenige om. Noen har holdt julen for en fest til ære for solens gjenkomst, andre har tolket den første julefeiringen som en fruktbarhetsfest da en rekke kultiske handlinger med vegetasjonssymboler spiller en stor rolle i de gamle skikkene.

Å pynte med grønt som einer- og grankvister inne til jul var vanlig fra gammelt av, og dette har blitt tolket som vekstsymboler som fremmet trivsel og fruktbarhet. Enkelte forskere har ment at julebukken også er et uttrykk for en fruktbarhetskult, en bukk som opprinnelig ble slaktet til jul for godt år. Senere er ordet brukt om en person som gikk omkring i julen kledd i en lodden fell og gjerne utstyrt med bukkemaske.

Det er riktignok tvilsomt om julegrisen kan føres tilbake til Frøys offer (en galte), men forestillingene er klarere når det gjelder julekake (julebrød). En slik kake eller et brød ble gjemt i kornkisten. Under pløyingen om våren ble den delt mellom onnefolket og hesten, og noe ble blandet i frøkornet.

Den første norrøne kilden som nevner noe om innholdet i en slik hedensk julefest er «Haraldskvadet» etter hirdskalden Torbjørn Hornklove fra omtrent år 900 . Her står det i strofe seks: «Ute [på havet] vil han [kongen] drikke jul.. og ta opp Freys lek». Hva som menes med Freys lek vet man ikke, men uttrykket «drikke jul» er synonymt med å feire jul, og skal ha vært et seremonielt drikkeoffer til de gamle gudene.

Det er ikke mye vi vet om hva slags midtvintersfest og jul det var i Norge før kristendommen ble innført, men visse hovedtrekk er likevel kjent. Man mener at den begynte 13. januar med en feiring i hjemmet som strakk seg over flere dager. Deretter fortsatte den med kultiske handlinger som ofring av dyr, såkalt bloting. Et viktig innslag var også øldrikking til gudenes ære for å fremme årsvekst og fred. Noen forskere mener at festen hadde mange trekk som minner om forfedredyrking, og at man holdt den for de døde som på vinterens mørkeste tid vendte tilbake til sine gamle bosteder. Derfor har man helt opp til vår tid bevart skikken med å la lys brenne julenatten og la mat stå fremme. Sengene lot man stå tomme slik at de døde kunne bruke dem, og selv lå man på gulvet natten mellom julaften og juledagen. Den eldste norske julefeiringen blir også tolket som en avslutning på en festperiode med slakting og brygging. Julen ble en fest der symbolske handlinger, som å ligge i halm julenatten og å sette opp julenek, skulle øke mulighetene for gode avlinger i det kommende året.

En del av skikkene fra denne gamle festen har levd videre med delvis nytt innhold innenfor rammen av den kristne julefeiringen, som for eksempel den rituelle øldrikkingen. Etter innføringen av kristendommen var det riktignok ikke lenger Odin og Tor man drakk for, men for Kristus og jomfru Maria.

Julen var den tid da de overnaturlige vesener på grunn av mørket hadde friere spillerom enn ellers. Da søkte de døde tilbake til sine hjem på Jorden, og man måtte verge seg mot det ridende følget som farer gjennom luften og kalles åsgårdsrei, oskorei eller julerei ved å male tjærekors over døren og på øltønner. En av de underjordiske som var på ferde i julen var nissen (fjøsnissen).

• Se hovedartikkel: julenissen

Julen er den yngste av kirkens store fester. Den ble til på 300-tallet i Roma der de kristne begynte å feire Jesu fødselsdag (se juleevangeliet) den 25. desember de første tiårene etter at kristendommen ble innført som religion i Romerriket.

Dette er første gang nevnt i et dokument fra 336 etter vår tidsregning. De fleste kirkehistorikere regner med at den første gangen man feiret kristmesse, må ha vært en gang i løpet av de første to-tre tiårene av det fjerde århundret. Denne festen hadde ingen forankring i jødiske høytider, slik som påske og pinse. Før den 25. desember ble gjort til Jesu fødselsdag, feiret romerne denne dagen for sine solguder, blant dem den gamle guden Mithras «solens følgesvenn», Sol Invictus.

Flere hundre år etter at kirken i Romerriket etablerte den kristne julefeiringen, fortsatte folk i Norden å feire sin midtvintersfest i begynnelsen av januar med gjestebud, bloting og rituell øldrikking til gudenes og forfedrenes ære. Kristningen av julefeiringen skjedde først og fremst gjennom de nye lovene som fulgte etter rikssamlingen og kirkens vekst i middelalderen.

Håkon «den gode» påbød på 900-tallet at landet skulle feire jul den 25. desember, samtidig med at den kristne høytiden ble feiret over hele Europa. Juletida ble regnet fra julaften 24. desember eller første juledag og til 6. januar eller 13. januar. Etter reformasjonen ble julefesten i all hovedsak værende som før, og ut fra de sparsommelige kildene og den senere tradisjonen, kan man se at ikke noe avgjørende nytt kom inn i julefeiringen før i siste halvdel av 1800-tallet.

I løpet av denne tiden var julefeiringen imidlertid blitt utvidet og forsterket med en rekke folkelige skikker og festinnslag som gjorde den til vår største årshøytid.

Flere av de mest populære juleskikkene er av forholdsvis sen dato, for eksempel juletreet. Julenissen dukker opp først på 1800-tallet. I Norge har julenissen blitt blandet sammen med nissen (fjøsnissen) i folks bevissthet.

• julaften
• julenek
• julenissen
• juletre
• advent
• norsk julemat
• nisse

• Berg, Knut Anders, Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang 1993. Julen i norsk og utenlandsk tradisjon, Gyldendal norsk forlag, Oslo.
• Bokmålsordboka: Jul
• Bø, Olav: Vår norske jul, ny utgave, 1984
• Hodne, Bjarne: Glædelig jul! Glimt fra julefeiringens historie, 1982, Universitetsforlaget, Oslo.
• Hodne, Ørnulf: Mystikk og magi i norsk folketro, 2011, Cappelen Damm, Latvia (tidligere utgitt i 1999 og 2008 med tittelen Norsk folketro)
• Hodne, Ørnulf: Jul i Norge. Gamle og nye tradisjoner, 2007, Cappelen, Oslo.
• Hodne, Ørnulf: Våre juletradisjoner, 2002, Cappelen, Oslo
• Hodne, Ørnulf: Jul i Norge : gamle og nye tradisjoner, 1996
• Steinsland, Gro: Norrøn religion. Myter, riter, samfunn, 2005. Pax forlag, Oslo.