Brennevin, etter alkoholloven av 2. juni 1989 enhver alkoholholdig drikkevare som inneholder mer enn 22 volumprosent alkohol.

Det finnes forskjellige typer destilleringsapparater som virker etter ulike prinsipper. Vanligst er de der væsken brennes to eller flere ganger for å oppnå høy alkoholkonsentrasjon. Høyest mulig styrke er ca. 96 prosent. De såkalte naturlige brenneviner er fremstilt ved destillasjon av en alkoholholdig væske fremkommet ved forgjæring av forskjellige vegetabilske råstoffer. Naturlige brenneviner må destilleres på en slik måte at destillatet beholder et visst innhold av ledsagerstoffer således at sluttproduktet får lukt/smaksegenskaper som er karakteristiske for de anvendte råstoffer. Som eksempel på naturlige brenneviner må først og fremst nevnes druebrennevin fra vin og videre skotsk whisky, preget av maltet bygg tørket i torvrøyk, og rom laget av sukkerrørsmelasse samt enkelte fruktdestillater laget av gjærede fruktsafter. Aromatiserte brenneviner er fremstilt ut fra en nøytral sprit, rektifisert (renset) ved en destillasjonsprosess som fjerner alle ledsagerstoffer som er karakteristiske for de anvendte råstoffer. Aromastoffer kan tilføres spriten i form av uttrekk, destillat eller ved kombinerte metoder. Som eksempel på aromatiserte brenneviner kan nevnes akevitt og gin. Blandingstyper av naturlig og aromatisert brennevin forekommer også.

Nøytral sprit tilsatt vann til konsumstyrke betegnes likeledes som brennevin. Til denne gruppen hører vodka i den form den vestlige verden kjenner dette produkt. Likører er brennevin med et markert innhold av sukker. Valg av aromastoffer og sammensetning for øvrig gir produsentene rike variasjonsmuligheter ved fremstilling av likørtyper.

Mange brenneviner gis en kortere eller lengre tids lagring på eiketresfat. Ved mange naturlige brenneviner er en slik lagring nødvendig for fremstilling av et kvalitetsprodukt. I enkelte land har myndighetene derfor fastsatt bestemte minimale lagringstider, således for skotsk whisky 3 år og for fransk konjakk 2,5 år. Under fatlagringen gjennomgår brennevinets innhold av lukt/smaksstoffer en foredlende omdannelsesprosess samtidig som visse stoffer opptas fra treet i lagringsfatet. Etter at brennevinet er tappet på flasker, stopper enhver utvikling.

For beskatning, se alkohol (Lovgivning og beskatning), for forbud, se brennevinsforbud og forbudssaken.

Destillasjon av vin var kjent av araberne på 800-tallet, i Italia ble det fremstilt vinsprit antagelig omkring 1100, i Tyskland på 1200-tallet. Destillatet ble kalt aqua vitae (lat., livets vann), herav akevitt. Brennevin ble dengang nesten utelukkende anvendt som medisin, men mot slutten av 1300-tallet var det blitt et nytelsesmiddel i store deler av Europa, og myndighetene begynte å innskrenke det frie salg. På 1400-tallet kunne man fremstille brennevin av frukt og av korn, og dette medførte et rimeligere produkt i land hvor vin måtte importeres. Man oppdaget også at sterkt brennevin kunne lages av øl.

I Norden var brennevinet kjent fra 1400-tallet. Det bruktes da som medisin og ved fremstilling av krutt. I 1531 sendte lensherren i Bergen til erkebiskop Olav Engelbrektsson et vann, aqua vitae, som skulle hjelpe mot alle de sykdommer et menneske kunne få innvortes. Som drikk var brennevinet i bruk i Danmark på 1500-tallet; på den skandinaviske halvøy var det alminnelig utbredt i det følgende hundreår. Poteter som råstoff til brennevin nevnes i Tyskland første gang i 1682, og ble brukt i Norge fra omkring 1800.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.