Brennevin er drikkevarer som inneholder mer enn 22 volumprosent alkohol. Det er alkoholloven som definerer grensen for hva som regnes som brennevin.

Brennevin fremstilles ved destillasjon av en alkoholholdig væske som er produsert ved gjæring av vegetabilske råstoffer. Råstoffet kan for eksempel være druer eller annen frukt, korn eller poteter.

Det finnes forskjellige typer destilleringsapparater som virker etter ulike prinsipper. Den vanligste typen er apparater der væsken brennes to eller flere ganger for å oppnå høy alkoholkonsentrasjon.

Den høyeste alkoholstyrken det er mulig å oppnå er ca. 96 prosent. 

Naturlige brenneviner destilleres på en måte som gjør at destillatet beholder et visst innhold av ledsagerstoffene. Dette gjør at det ferdige brennevinet får lukt- og smaksegenskaper som er karakteristiske for de anvendte råstoffene.

Som eksempel på naturlige brenneviner må først og fremst nevnes druebrennevin fra vin, som konjakk, armagnac og grappa, videre skotsk whisky, som er preget av maltet bygg tørket i torvrøyk, rom, som er laget av sukkerrørsmelasse, samt enkelte fruktdestillater laget av gjærede fruktsafter.

Aromatiserte brenneviner er fremstilt ut fra en nøytral sprit, som er rektifisert (renset) ved en destillasjonsprosess som fjerner alle ledsagerstoffene som er karakteristiske for de anvendte råstoffer. Deretter blir spriten tilført aroma i form av uttrekk, destillat eller ved kombinerte metoder.

Som eksempel på aromatiserte brenneviner kan nevnes akevitt og gin. Blandingstyper av naturlig og aromatisert brennevin forekommer også.

Nøytral sprit tilsatt vann til konsumstyrke betegnes også som brennevin. Til denne gruppen hører vodka i den formen den vestlige verden kjenner produktet.

Likører er brennevin med et markert innhold av sukker. Valg av aromastoffer og sammensetning for øvrig gir produsentene rike variasjonsmuligheter ved fremstilling av likørtyper.

En del brenneviner gis en kortere eller lengre tids lagring på eikefat. Ved mange naturlige brenneviner er en slik lagring nødvendig for kvaliteten på produktet. I enkelte land har myndighetene derfor fastsatt bestemte minimale lagringstider, for eksempel for skotsk whisky 3 år og for fransk konjakk 2,5 år.

Under fatlagringen gjennomgår brennevinets innhold av lukt- og smaksstoffer en foredlende omdannelsesprosess, samtidig som en del stoffer opptas fra trevirket i fatet. Etter at brennevinet er tappet på flasker, stopper enhver utvikling.

Destillasjon av vin var kjent av araberne på 800-tallet. I Italia ble det fremstilt vinsprit antagelig omkring 1100, og i Tyskland på 1200-tallet. Destillatet ble kalt aqua vitae (latin «livets vann»), herav ordet akevitt.

Brennevin ble den gang nesten utelukkende anvendt som medisin. Mot slutten av 1300-tallet var det imidlertid blitt et nytelsesmiddel i store deler av Europa, og myndighetene begynte å innskrenke det frie salg. På 1400-tallet kunne man fremstille brennevin av frukt og av korn, og dette medførte et rimeligere produkt i land hvor vin måtte importeres. Man oppdaget også at sterkt brennevin kunne lages av øl.

I Norden var brennevinet kjent fra 1400-tallet. Det bruktes da som medisin og ved fremstilling av krutt. I 1531 sendte lensherren i Bergen til erkebiskop Olav Engelbrektsson et vann, aqua vitae, som skulle hjelpe mot alle de sykdommer et menneske kunne få innvortes.

Som drikk var brennevinet i bruk i Danmark på 1500-tallet; på den skandinaviske halvøy ble det alminnelig utbredt i det følgende hundreår. Poteter som råstoff til brennevin nevnes i Tyskland første gang i 1682, og ble brukt i Norge fra omkring 1800.

alkohol – lovgivning og beskatning

Brennevinsforbudet

forbudssaken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.