En komfyr er en ovn til oppvarming og matlaging. De eldste komfyrene ble fyrt med ved eller torv. Senere kom komfyrer med gass eller elektrisitet som energikilde.

Som man kan se i Pompeii, kjente allerede de gamle romerne til teknikken med å lage mat på et lukket ildsted med hull for kokekar. Denne type ovn ble stort sett glemt, men fikk en renessanse på 1700-tallet i England og på kontinentet.

I Norge ble slike «kokemaskiner» og komfyrer kjent omkring 1800. Et par tiår senere begynte Næs verk å produsere innsatser som kunne mures inn i gruer. Det var en plate av støpejern med hull og ringer og en fyringsdør. Senere kom man på at man kunne lage en hel kasse av jern og sette den inn i grua. Til sist ble grua overflødig; komfyrene kunne bokstavelig talt stå på egne ben.

Omkring midten av 1800-tallet vant komfyren innpass i bedrestilte hjem i byene og spredte seg utover landsbygden mot slutten av hundreåret. Omkring 1900 var det fortsatt en del kvinner som tilberedte maten over åpen ild i grua.

I den første tiden var det to typer komfyrer. Kokeovnen, som var den minste typen, hadde ikke stekeovn. De fleste komfyrer hadde imidlertid en stekeovn ved siden av fyrrommet. På toppen var det større og mindre hull som var dekket av ringer som hvilte i et spor i ringen utenfor. Ved å fjerne et passe antall ringer fikk man et hull som passet til kokekaret. Komfyrene hadde en egen beholder for å varme vann, og de mest avanserte var utstyrt med tappekran.

Svartkomfyren var en nyvinning av stor betydning for husmoren. Hun slapp å røre i grytene i den røkfylte grua, det ble lettere å kontrollere varmen og det gikk mindre brensel. Matstellet ble lettere og rensligere, og man kunne lage flere retter samtidig. Mest epokegjørende ble likevel stekeovnen. Noen hadde hatt en bakerovn ved siden av grua, men den var tungvint i bruk. Komfyren endret i høy grad selve matskikkene ettersom ovnsbakt brød ble en stadig viktigere del av kostholdet. Tidligere hadde det gått mest på flatbrød, stekt på takka.

Innføringen av komfyren førte også til store endringer i inventaret på kjøkkenet. Jerngrytene ble delvis erstattet av kokekar av fortinnet kobber. Langjern til steking av goro eller vafler i grua ble erstattet av runde jern som kunne plasseres i komfyrens ringer.

I Norge var det en lang rekke verk og jernstøperier som produserte ovner og komfyrer. Da man utover 1900-tallet fikk elektrisitet i hjemmene, gikk produksjonen av komfyrer ned, mens produksjonen av ovner til oppvarming holdt bedre stand.

De fleste større byer i Norge fikk gassverk omkring midten av 1800-tallet. Her var det da en del husmødre som brukte gasskomfyrer. Fra begynnelsen av 1900-tallet og et halvt hundreår fremover fikk de fleste norske husholdninger tilgang til elektrisk kraft, noe som gjorde at svartkomfyrene ble byttet ut med elektriske komfyrer.

Etterspørselen gjorde at et betydelig antall norske bedrifter tok opp produksjonen av elektriske komfyrer. Det var relativt enkelt å produsere slike komfyrer. De fleste bedrifter kjøpte komponenter fra noen hovedleverandører. Komponentene ble satt sammen etter utenlandske modeller. Noen tok også steget videre og tok ut patent, slik som Per Flølo som produserte ovner i Sandane fra cirka 1927. Elektrisk Bureau i Oslo produserte komfyren Rex fra 1922. Alt i alt skal et hundretalls norske virksomheter ha laget komfyrer på 1900-tallet.

Det som særpreget den norske produksjonen, var at komfyrene gjerne var utstyrt med magasin. Grunnen til det var at de fleste husholdninger hadde begrenset tilgang på elektrisk strøm. I magasinkomfyren var den ene platen konstruert som en jernsylinder som var omkring 20 cm høy. Denne sylinderen var omgitt av isolasjon og hadde på toppen et isolerende lokk. Hvis strømmen var tilkoblet døgnet rundt, holdt platen seg varm selv med liten energitilførsel. Da det elektriske ledningsnettet etter hvert ble kraftigere dimensjonert, gikk magasinkomfyrene stort sett ut av bruk på 1960-tallet.

Klassiske elektriske komfyrer hadde gjerne 3-4 plater av jern og termostatstyrt stekeovn. Komfyrene ble etter hvert utstyrt med en keramisk topp. Denne har felter som blir varmet opp av varmeelementer som er plassert under en herdet glasskeramikkplate. Kjeler eller panner varmes så opp av den keramiske platen.

Elektriske komfyrer med induksjonstopp er foreløpig siste utviklingstrinn for komfyrer. I stedet for kveiler av metall har disse komfyrene kraftige elektromagneter under platetoppen. Når strømmen slås på, dannes det et høyfrekvent elektromagnetisk felt som induserer strøm i kokekarets bunn. Induksjon gir en effektiv oppvarming, da bare kokekaret varmes opp, ikke platen og luften omkring. Induksjonskomfyrene fungerer også raskere enn forgjengerne, samtidig som det er lettere å regulere temperaturen.

Litteratur

  • Arne Lie Christensen: Den norske byggeskikken. Oslo 1995.
  • Ulf Hamran: Gamle ovner i Norge. Oslo 1989.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.