løk - planteslekt

Ramsløk, A. ursinum, har 2–3 cm brede blad og hvite stjerneblomster. Den vokser i løvskog ved kysten fra Oslofjorden til midtre Trøndelag, ofte i så store mengder at lukten er merkbar lang vei. Villøk, A. oleraceum, har trådsmale blad og lyserøde blomster; den vokser i skog og berg nord til Troms. På havstrand vokser strandløk, A. vineale, som bare har ett støtteblad under blomsterstanden; nordgrensen er ved Stad. På fuktig eng i Troms og Finnmark vokser sibirgressløk, A. schoenoprasumssp.sibiricum. Se også bendelløk og kantløk.

Gressløk har kulerund blomsterstand med to støtteblad. Det er de trådsmale, hule, grunnstilte bladene som brukes i matlaging. Pipeløk har også hule blad som brukes tilsvarende gressløk. Kepaløk er en meget gammel kulturplante, den er fortsatt den viktigste husholdningsløken. Hvitløk stammer fra Sentral-Asia. Den har sterkere lukt og smak enn kepaløk. Sjalottløk ble fra først av dyrket ved Askalon i Israel og er siden spredt til kjøkkenhager i Europa. Den blomstrer sjelden, men setter mange sideløker. Hos purre er det hovedsakelig de ennå bleke bladene eller bladslirene som brukes i husholdningen. Vårløk er hvit kepaløk eller pipeløk som høstes før markert løkdannelse, den er mild på smak og ligner en liten purre. Hele planten brukes.

Noen utenlandske arter dyrkes som prydplanter, f.eks. gulløk, A. moly. I folkemedisinen, og ikke minst i trolldomsmedisinen, har visse løkarter spilt en viktig rolle fra de eldste tider og helt frem til vår tid. Nyere undersøkelser har vist at flere løkarter, bl.a. kepaløk og hvitløk, inneholder svovelholdige forbindelser som har antibiotisk effekt.