norsk julemat

Matprat / Ragge Strand/Per Alfsen. Gjengitt med tillatelse

Pinnekjøtt som julemat har sitt opphav på Vestlandet, men er blitt vanlig over hele landet.

Pinnekjøtt av Matprat / Mari Svenningsen. Gjengitt med tillatelse

Den mest typiske norske julematen er svineribbe, pinnekjøtt, lutefisk og juletorsk. Julemat kan også være kveite, kjøttmølje, risgrøt og andre tradisjonelle matretter.  I tillegg har juleøl sterke historiske røtter. Hva som defineres som julemat er kulturelt betinget, og avhenger av både geografi og tradisjon. Mye av julematen stammer fra tradisjoner som er flere hundre år gamle, og spesielt finnes det spor fra katolsk tid.

I jula er de fleste mer tradisjonsbundne enn ellers i året. Mange ulike retter skal inn på menyen i løpet av jula, og men det kan variere hvilken dag rettene står på menyen. Svineribbe med medister representerer en yngre tradisjon, men er den mest populære middagen blant nordmenn på julaften. I 2014 spiste 55 prosent ribbe på julaften. Hele 88 prosent spiste enten ribbe eller pinnekjøtt.

En mye brukt definisjon på begrepet kultur er «de verdier, regler, ideer og normer i et samfunn som overtas fra forrige generasjon og som videreføres til den neste – ofte noe forandret». Kontakt med andre samfunn gjør at kulturen kan forandres. Kulturen rundt julematen er et typisk eksempel. Tradisjoner som opprinnelig var knyttet til et bestemt geografisk område, har vandret og utviklet seg gjennom påvirkning fra samfunnet, knyttet til økonomi, politikk, ideologi, religion og sosiale forhold.

Pinnekjøttet har regionalt utspring på Vestlandet og kysten nordover til Trøndelag. Svineribbe har har sterkest fotfeste i områdene hvor det dyrkes korn. Dette mønsteret er et resultat av kanaliseringspolitikken som ble innført i norsk landbruk etter Andre verdenskrig. Kanaliseringen innebar at grasbaserte næringer skulle legges til de områdene som hadde best forhold for grasproduksjon. Dette betydde at drøvtyggerne i hovedsak skulle holde til i Nord-Norge og på Vestlandet, samt i dalbygder og fjellbygder på Østlandet. Kornproduksjon og svinehold var konsentrert til flatbygdene på Østlandet og i Trøndelag.

Fersk juletorsk har sin opprinnelse i områder på Sørlandet og Sør-Vestlandet. Lutefisk ser ut til å ha blitt brukt som julemat i hele landet, men tilbehøret er regionalt betinget.

Regionalt betingede juletradisjoner hadde sterkere grenser for bare 50-60 år siden. Forskjellene er mer utvisket i dag, og det skyldes både kulturutveksling og enklere tilgang på ulike juleretter over hele landet. Likevel er det forskjeller, spesielt knyttet til middagen på selve julaften: Hele 76 prosent av vestlendingene spiser pinnekjøtt på julaften, mens 14 prosent spiser svineribbe. På Østlandet er det motsatt: 76 prosent av østlendingene spiser svineribbe på julaften, og 14 prosent spiser pinnekjøtt. Østlendingene spiser likevel mer pinnekjøtt enn dette, og setter sauen på menyen en annen dag i løpet av julehøytiden.

Tallene for Nord-Norge viser at 26 prosent har pinnekjøtt på julaften, men hele 64 prosent spiser retten i forbindelse med jula.

Mange av de norske juletradisjonene er videreførte skikker fra katolsk tid. Pinnekjøtt er dokumentert fra 1700-tallet, men mye tyder på at retten er svært mye eldre. Som julaftensmat ble den neppe brukt før reformasjonen, på grunn av reglene for faste

Før reformasjonen i 1536 var det fastetid fra 1. desember til første juledag. I fasten var det kun tillatt å spise fisk. Ikke før første juledags morgen var det tillatt å spise kjøtt. Tradisjonen med fisk på julaften finnes fortsatt, og både lutefisk, kveite og torsk er vanlige retter på julaften i mange familier. Kjøttmølje på julaften kan kanskje ses på som en liten tilsnikelse mot slutten av fasten. Kjøttmaten ble kokt og klargjort til første juledag, og man tillot seg å bruke kjøttkrafta i denne retten. Denne tradisjonen lever fortsatt, i hovedsak på Vestlandet og i Nord-Norge.

Fersk melk var viktig i julehøytiden. Hvis ikke husmoren greide å fremskaffe fersk melk til jul, måtte hun spøkefullt «bøtelegges» ved å tilbringe julaften i fjøset.

Risgrøt av MatPrat. Gjengitt med tillatelse

I kilder fra midten av 1800-tallet finnes et helt spesielt fokus på fersk fisk og fersk melk i jula. Hvis ikke husmoren greide å fremskaffe fersk melk, måtte hun spøkefullt «bøtelegges» ved å tilbringe julaften i fjøset. At kravet om søt melk ikke var like lett å oppfylle på 1800-tallet som i dag, kan forstås om man ser nærmere på særtrekk ved det gamle selvbergingshusholdet. Med noen få kyr som kalvet om våren og ofte knapphet på vinterfôr, produserte kyrne bare melk i sommerhalvåret. Melka ble konservert som smør, ost, syrnet myse og saup (kjernemelk) slik at den skulle utnyttes best mulig og gi melkeprodukter utover vinteren. Søt melk både er og var en ferskvare som ikke kunne oppbevares særlig lenge før den spontant, av seg selv, ble syrnet på grunn av naturlig tilstedeværende melkesyrebakterier.

Suppe eller grøt laget på søt melk var mange steder fast tilbehør til julaftensmaten. Dette ble servert etter, eller ved siden av fiskemåltidet. Dette er levende tradisjoner, og melkegrøt laget på ris er den mest utbredte i dag. Før risgryn ble importert på 1700-tallet, var byggryn brukt i melkegrøten.

Tilsvarende tradisjon var knyttet til fisk. Hvis husfaren ikke greide å skaffe fersk fisk, var hans straff å sitte på nausttaket eller i fjæresteinene. I Nord-Norge var dette knyttet til kveita. Fersk torsk som julemiddag er dokumentert tilbake til 1800-talet, men er en typisk skikk fra katolsk tid.

Slik svineribba blir servert i dag, med fast følge av medister, surkål og poteter, er den avhengig av et mer avansert kokested enn pinnekjøttet. Matretten ses derfor i sammenheng med støpejernkomfyrens utbredelse. Denne ble vanlig eie for folk flest fra begynnelsen av 1900-tallet. Før den tid var ildstedet ofte åpen ild i tilknytning til ei grue, og én-gryterettene dominerte husholdet. Komfyren gjorde det enklere å dele opp retten i ulike kjeler og kokekar. 

  • Høberg, E. N. 2015. Alt du trenger å vite om julekjøttet
  • Høberg, E. N. 2010. Tradisjon og kultur bak julematen
  • Klausen, A.M. 1992. Kultur: mønster og kaos. Kulturbegrepet og kulturfag.
  • Riddervold, A. 1994. “Julens tradisjoner i historiens lys”. Dugnad nr.4 s. 27-39.
  • Riddervold, A. 1997. Drikkeskikker.
  • Sundt, E. 1859. Haram. Et eksempel fra fiskedistriktene, 3.utg. 1971. Oslo-Bergen-Tromsø.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.