Torskefiskeriene foregår langs hele norskekysten, i Barentshavet og ved Svalbard. Man skjelner mellom kysttorsken, som er forholdsvis stasjonær langs kysten, og den norsk-arktiske torskestammen, som har sitt oppvekstområde i Barentshavet og ved Svalbard.

Fisket etter kysttorsk foregår stort sett året rundt, mens de øvrige torskefiskeriene er mer sesongbetonte. Skreifisket etter gytemoden norsk-arktisk torsk foregår på strekningen Nordkapp–Stad og varer fra februar til april. Fisken kommer inn til kysten for å gyte i overgangslaget mellom varmt og salt golfstrømvann og det kalde og lite salte kystvannet. Her finner torsken den rette temperatur og saltholdighet for eggenes utvikling. Best kjente felter er Lofotbankene, Senja- og Vesterålsbankene. Før skreisesongen er over, begynner fisket utenfor finnmarkskysten. Der fiskes det etter ung, umoden og til dels eldre, utgytt torsk. Tidligere deltok norske fiskere også i torskefisket ved Island, Vest-Grønland og Newfoundland, men fisket opphørte som følge av innføringen av økonomiske soner på 200 nautiske mil i 1977.

Torskefisket har i alle år etter den annen verdenskrig vært regulert etter anbefalinger fra internasjonale kommisjoner. Reguleringene omfattet de første tiårene hovedsakelig bestemmelser om minstemål på fisk og maskevidde på trål. Den sterke beskatningen av torskebestanden førte i løpet av 1970-årene til behov for å gjennomføre kvantumsbegrensninger i fisket. Norge og Sovjetunionen opprettet i 1975 den blandede norsk-sovjetiske (nå norsk-russiske) fiskerikommisjonen for forvaltning av de delte bestandene i Barentshavet (torsk, hyse og lodde). Etter innføringen av nasjonale økonomiske soner i 1977 har kvotene for norsk-arktisk torsk blitt fastsatt og fordelt gjennom de bilaterale forhandlingene mellom Norge og Russland.

Det fiskes etter torsk med juksa, snurrevad, garn, line og trål. Flåten i torskefisket har en differensiert struktur med en stor andel mindre kystfartøyer som deltar i sesongfiskeriene. Bankfisket med line og trålfisket drives hele året. Torskefiske med trål har vært deltagelsesregulert fra 1908 og ved fartøykvoter fra 1974. Tilsvarende ordninger for kystflåten ble gradvis innført i løpet av 1980-årene, men fikk først reell virkning i 1990, med en deltagelsesbegrensende fartøykvoteordning.

Det har vært store variasjoner i bestandsgrunnlaget og de fastsatte totalkvotene i perioden 1977–2006. For årene 1977–78 ble de årlige totalkvotene fastsatt til 850 000 tonn, for deretter gradvis å reduseres til 220 000 i 1984–85. De påfølgende år var det igjen en økning frem til 1989. I 1990 brøt den norsk-arktiske torskebestanden sammen, og totalkvoten ble fastsatt til 160 000 tonn. Etter innføringen av reguleringer av fisket i 1990 bygde bestanden seg opp til en totalkvote på 850 000 tonn for 1997. På bakgrunn av ny bestandsreduksjon ble kvotene for årene 2001–03 gradvis redusert til 395 000 tonn. For årene 2004–06 er totalkvotene økt til i underkant av 500 000 tonn.

Torskefisket er det økonomisk viktigste norske fiskeriet, og det er av stor betydning for næringslivet og bosetningen langs kysten. Mens det har vært betydelige svingninger i bestandsgrunnlaget og i oppfisket kvantum, har det i løpet av etterkrigsperioden vært en betydelig økning i torskens fangstverdi. I 2014 ble det eksporterte torsk fra Norge til en verdi av 12 milliarder kroner. Det var en økning på 20 prosent fra året før. 

Torsk har vært drettet opp for konsum siden midt på 1980-tallet. Det er først i de senere år at vesentlige kvantum oppdrettstorsk er kommet på markedet. Relativt få matfiskanlegg er i drift, og det er for tiden (2006) overproduksjon av yngel. Det er betydelige utfordringer knyttet til produksjon av yngel av høy kvalitet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.