kvann

Hos fjellkvann (latin Angelica archangelica ssp. archangelica) er småsvøpet like langt som blomsterskaftet, og frukten er 7–8 millimeter lang, med skarpe ribber. Den vokser ved bekker og på fuktig grunn i fjell-lier gjennom hele landet. Fjellkvann har gitt opphavet til vossakvann, som er en spesiell kultivar med fylt stengel som ble brukt som grønnsak.

Hos strandkvann (latin Angelica archangelica ssp. litoralis) er småsvøpet bare halvparten så langt som blomsterskaftet, og frukten er 5–6 millimeter lang, med butte ribber. Strandkvann vokser spredt på steinet havstrand fra Oslofjorden til Finnmark.

Kvann nevnes i de norske kongesagaene. Den har fra gammel tid av vært brukt som nytteplante og medisinplante, og dessuten som fruktbarhetssymbol. Den ble dyrket i kvanngarder ved tunet, en skikk som har holdt seg til nyere tid på Voss og andre steder på Vestlandet.

Roten (angelikarot) ble blant annet brukt som erstatning for tobakk, og stengel og bladskaft ble spist rå. Spesielt er den helt unge stengelen en delikatesse før den begynner å strekke seg. De unge fruktene og småbladene på planten inneholder en betydelig mengde vitamin C (henholdsvis cirka 100 og cirka 55 milligram/100 gram, ifølge eldre litteratur, mens stilkene inneholder cirka 10 milligram/100 gram), og planten kan ha hatt en viktig funksjon for å forebygge skjørbuk i befolkninger som hadde dårlig tilgang på C-vitaminrike matvarer, for eksempel samene, og inuittene på Grønland. Ellers har den i folkemedisinen vært brukt mot forstoppelse, hemoroider, som nerveberoligende middel og som svettedrivende og vanndrivende middel. Den brukes også i likør.

• skjermplantefamilien
• grønnsaker