taus kunnskap

Betegnelsen taus kunnskap ble først brukt av den ungarsk-engelske kjemikeren og filosofen Michael Polanyi (1891–1976) i boken The Tacit Dimension (1966). Polanyis bok er en kritikk av antagelsen om at all kunnskap skal kunne uttrykkes språklig og teoretisk. I vestlig filosofi (erkjennelsesteori) er kunnskap ofte forstått som språklige bilder eller representasjoner av verden. Tanken om at all kunnskap kan uttrykkes språklig fikk en klassisk formulering i Platons dialog Laches. Ifølge Platon må all kunnskap kunne formuleres som språklige påstander. Det innebærer at all kunnskap er det samme som påstandskunnskap. Det vil si at når vi vet noe, kan vi også uttrykke det i ord. Polanyis begrep om taus kunnskap ble utviklet som et alternativ til denne antagelsen.

Ifølge Polanyi vet vi mer enn det vi kan uttrykke i ord, og denne kunnskapen kan artikuleres på andre måter enn gjennom ord og setninger. Vanligvis kan vi for eksempel kjenne igjen et ansikt blant mange ukjente, men vi kan sjelden gi en så god beskrivelse av ansiktet at andre kan kjenne det igjen på samme måten. En person kan også dokumentere sin tause kunnskap ved å utføre bestemte handlinger. Selv om vi ikke alltid kan uttrykke språklig det vi vet, kan vi likevel vise hva vi kan. En person som kan svømme dokumenterer gjennom sine handlinger at han eller hun er i besittelse av ferdigheter og praktisk kunnskap. Å ha teoretiske kunnskaper fra en manual om svømming, er ikke det samme som å kunne svømme. Eksempelet viser at taus kunnskap kan betraktes som kroppsliggjort kunnskap. Danserens tause kunnskap er legemliggjort i armer, nakke, rygg, hofter, tær og så videre. Taus kunnskap kan derfor sies å være kroppsliggjort kunnskap som artikuleres i handling. Ønsker man å undersøke hva slags taus kunnskap en person har, er det lite hensiktsmessig å intervjue personen. Et bedre alternativ vil være å observere personens atferd i konkrete handlingssituasjoner.

All kunnskap kan læres og ulike kunnskapstyper læres på ulike måter. Man tilegner seg taus kunnskap ved å handle. Vitenskapshistorikere og sosiologer har ofte påpekt at mange vitenskapelige ferdigheter og kunnskaper blir tilegnet i konkrete praksissituasjoner. Når man lærer gjennom å gjøre ting, kan språk spille en viktig rolle, men ofte suppleres språket med andre uttrykksformer. Vi kan for eksempel peke på ting eller gi en person et hint om hvordan et konkret problem kan løses. Det er neppe tilfeldig at mange instruksjonsmanualer både inneholder verbale instruksjoner og visualiseringer av ulike steg i en arbeidsprosess og gjerne med en illustrasjon av det ferdige produktet. Teorien om taus kunnskap fremhever at enhver arbeidsoperasjon er rikere enn det en språklig beskrivelse av operasjonen kan formidle.

I vestlig kultur har påstandskunnskap og teoretisk kunnskap alltid hatt en viss forrang i forhold til andre kunnskapsformer. Begrepet om taus kunnskap innebærer at det finnes kunnskap som ikke primært blir overført gjennom forelesninger, artikler og lignende.

All kunnskap må begrunnes, men ikke all kunnskap blir begrunnet på den samme måten. En vitenskapelig påstand eller hypotese kan etterprøves gjennom observasjon, erfaring og eksperiment. En teori som er godt testet blir betraktet som velbegrunnet. I logikk og matematikk utvikler man formale bevis. Men også taus kunnskap kan begrunnes. En person som over tid utfører en handling korrekt eller hensiktsmessig ifølge allment aksepterte kriterier, viser at han eller hun vet hvordan handlingen skal utføres. Slik sett er det mulig å vurdere om ulike handlinger eller arbeidsoperasjoner er bedre eller dårligere utført enn forventet. Når man spiller bowling finnes det for eksempel klare kriterier for hva som regnes som en vellykket handling. En person som bowler for første gang, kan ha begynnerflaks. Flaks er noe annet enn gode ferdigheter og kompetanse. Taus kunnskap begrunnes vanligvis ved å vise til vellykkede handlinger over tid. Siden taus kunnskap er kroppsliggjort kunnskap, kan man også miste denne kunnskapen når kroppen endrer seg. På et bestemt tidspunkt kan man ikke lenger utføre handlinger som man tidligere mestret med stor suksess.

All kunnskap kan videreutvikles og forbedres, men ulike kunnskapsformer har ulike måter å forstå kunnskapsvekst på. Taus kunnskap utvikler seg på en annen måte enn teoretisk kunnskap (påstandskunnskap). I det siste tilfellet blir kunnskapsvekst forstått som en gradvis utviding av velbegrunnede påstander, mer omfattende forklaringsmodeller, ny begrepsutvikling og lignende. Slike former for kunnskapsvekst ligger til grunn for vitenskapelige framskritt. Man videreutvikler og forbedrer taus kunnskap når en handling utføres på en bedre måte, når man blir flinkere til å lese en situasjon og lignende. En ekspert har et bredere erfaringsgrunnlag og en mer spesialisert kompetanse enn en novise. Normalt vil derfor eksperten kunne gjennomføre for eksempel en medisinsk undersøkelse på en teknisk bedre og mindre smertefull måte enn nybegynneren. Normalt har også eksperten utviklet en evne til å se ting som kan unngå novisens blikk

I all menneskelig handling kombineres og syntetiseres ulike former for kunnskap og innsikt: teoretisk kunnskap, taus kunnskap, ferdigheter, skjønn, etiske overveielser og lignende. I konkrete handlinger vil ulike kunnskapstyper bli integrert på ulike måter i tråd med arbeidsoppgavenes karakter. Taus kunnskap er derfor en integrert del av profesjoners kunnskapsgrunnlag og er blitt kalt praktiske synteser.

• ekspertise
• erkjennelsesteori
• ferdighetskunnskap
• hypotese
• kunnskap
• profesjon

• Gilje, Nils (2017). Den praktiske kunnskapens elementære former. I: Sølvi Mausethagen & Jens-Christian Smeby (red.) Kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse. (s. 21–33). Oslo: Universitetsforlaget.
• Grimen, Harald (2008). Profesjon og kunnskap. I: Anders Molander & Lars Inge Terum (red.). Profesjonsstudier. (s. 71–86). Oslo: Universitetsforlaget.
• Hamran, Torunn (1987). Den tause kunnskapen: utviklingstendenser i sykepleiefaget i et vitenskapsteoretisk perspektiv. Oslo: Universitetsforlaget.
• Polanyi. Michael (1966). The Tacit Dimension. New York: Doubleday.
• Polanyi, Michael (2000). Den tause dimensjonen. En introduksjon til taus kunnskap. Oslo: Spartacus.
• Turner, Stephen (2014). Understanding the Tacit. New York & London: Routledge.