salvie

Salvie brukes først og fremst til fet mat som pølser, farse, svinekjøtt, gås, ål og ost, men krydderet egner seg også i retter med kalv, lam og kylling og i pastasaus. Kalkunstuffing er ofte smaksatt med salvie. Friske blader kan tilsettes i syltetøy og gelé, eller i fruktsalat og annen salat. De kan også frityrstekes og nytes som snacks. Salvie har en kraftig smak og bør brukes med forsiktighet.

Tørkede blader kan benyttes til te, derav navnet tesalvie, og i ølbrygging som erstatning for humle.

Olje fra salvie brukes i aromaterapi og parfymeindustrien.

Salvie er en gammel kulturplante og en av de eldste legeurter vi kjenner til. Når den kom til Norge er usikkert, men den var kjent på 1600-tallet. Det framgår av regnskapene fra Akershus festning i Oslo. Gartneren Julius Timme, også kalt «urtegårdsmann», som ble ansatt i 1663, lagde en omfattende bestillingsliste på frø, over 40 sorter. Blant de mange urtefrøene finnes salvie. Også i en planteliste fra Åker gård i Hedmark i 1777 blir salvie omtalt.

Navnet salvie kommer fra det latinske salvus, som betyr helsebringende eller frelse. Salvien har sin opprinnelse rundt Middelhavet, men har blitt spredt over store deler av Europa, først av romerne og siden av munker. Uttrekk og olje fra bladene har blitt brukt mot en rekke lidelser som for eksempel forkjølelse, diaré, astma, hudproblemer og depresjon. Men man skal være oppmerksom på at salvie inneholder mye thujol, som er skadelig i store mengder og kan framkalle kramper, som hos gravide kan resultere i abort.

• leppeblomstfamilien