Myllarguten

Augundsson ble trolig født i Sauherad i Telemark i 1801. Fra åtte-årsalderen av begynte han å spille i brylluper. Han lærte slåttespill av flere av de fremste spelemennene i Telemark på denne tiden, spesielt Øystein Langedrag fra Seljord og Jon Kjos (Kvammen, Vestafæ) fra Åmotsdal. Senere lærte han også mye av spelemenn fra Hardanger og Voss som Nils Rekve og Per Bulko, samt telemarkingene Håvard Gibøen fra Møsstrond og Knut Lurås fra Tinn. Augundsson ble snart viden kjent som mesterspelemann.

Han fikk en rekke spilleoppdrag både på Vestlandet og i mange østlandsbygder. I 1831, under en av reisene til Vestlandet, ble han kjent med Ole Bull. Han ble invitert til å besøke Bull og opptre sammen med ham på hjemstedet Valestrand på Osterøy. Kontakten med Ole Bull førte blant annet til at han moderniserte spillet sitt, spesielt når gjaldt tonaliteten.

I 1849 arrangerte Ole Bull en stor konsert med Augundsson i Frimurerlogens store festivitetslokale i Christiania (Oslo) for å vise publikumet i hovedstaden hva norsk folkekunst og særlig hardingfelespillet fra Telemark var verdt. De fleste fra kultureliten var til stede, og konserten ble en formidabel suksess med en rekke begeistrede anmeldelser.

De neste fjorten årene reiste Augundsson rundt og ga konserter over hele Sør-Norge, samt i København og Göteborg i 1862–1863. Den siste konsertferden gikk til Christiania i 1864, og etter dette spilte han kun i Telemark og i de nærliggende områdene.

For konsertinntektene kjøpte han seg i 1852 en gård i Rauland. Han var imidlertid en dårlig gårdbruker og måtte gå fra gården igjen i 1865. Han døde i ytterste fattigdom i Rauland i 1872 av tuberkulose.

Myllarguten innehar en helt sentral plass i hardingfelemusikkens historie. Han bygde ut slåttene til et større format og brukte dobbeltgrep og ornamentikk i større utstrekning enn tidligere. Dette hang mye sammen med at han som konsertspelemann hadde behov for et annet repertoar enn de kortere og ofte navnløse slåttene som man vanligvis brukte til det tradisjonelle dansespillet. I tillegg gikk han langt i retning av å erstatte den eldre tonaliteten i slåttene med durtonalitet. Han har således fått ord på seg for å ha omformet telemarksspillet til det det er i dag.

Myllarguttens oldebarn Tarjei Romtveit og tippoldebarn Øystein Romtveit er blant de spelemennene i Vest-Telemark som har ført Myllarspillet videre. I tillegg tok sønnen Torgeir Torgeirson opp arven etter faren og reiste rundt i landet i flere år som konsertspelemann.

Flere slåtter er spesielt knyttet til Augundssons navn, for eksempel Myllargutens bruremarsj, Siklebekken, Tjugedalarslåtten, Fossegrimen, Kjerringi på Tinn og Myllarguten minne. Flere av slåttene etter Augundsson er skrevet ned på noter og publisert. Tsjekkeren Carl Schart, som kom til Norge i 1830, gav i 1865 ut en samling slåtter med tittelen VIII norske Slaatter for Hardangerfele. Nedskrevet efter Myllargutens Diktat, og i 1924 gav sønnen Torgeir Torgeirson ut en serie slåttehefter kalt Møllarguttens Slaatter.

Et monument over Myllarguten utført av Hans Holmen ble avduket på Nordagutu jernbanestasjon i 1940. Et annet utført av Dyre Vaa ble avduket i Arabygdi i Rauland i 1969. Myllargutens hjem Kåsi i Arabygdi er i kommunens eie, og blir blant annet brukt til oppføringene av Myllargutspelet.

• Torgeir Augundsson i Norsk biografisk leksikon
• norsk folkemusikk
• hardingfele