Halfdan Kjerulf av Usignert kopi etter Knud Bergslien/Oslo Museum/oslobilder.no. CC BY SA 3.0

Halfdan Kjerulf, fotografert cirka 1865.

Halfdan Kjerulf av (ukjent)/Oslo Museum/oslobilder.no. CC BY SA 3.0

Halfdan Kjerulf, norsk komponist, en av de viktigste banebryterne for den kunstmusikalske utviklingen som fant sted i Norge i siste halvdel av 1800-tallet. Han var den første norske komponist av internasjonalt format, blant annet ble klaververkene hans utgitt i flere utgaver i Tyskland i andre halvdel av 1800-tallet.

Kjerulf var dessuten den første som målbevisst tok opp folkemusikalske elementer i kunstmusikken, og her bante han vei for Nordraak og Grieg. Han brakte den norske naturens og folkestemningens poesi inn i musikken i en tid da den nasjonale vekkelsen begynte å skyte fart.

Kjerulf er i tillegg skaperen av den norske romansen. Han bygde ikke opp nye former, men brukte dem som var lagt til rette av Franz Schubert, Robert Schumann og Felix Mendelssohn-Bartholdy. Disse fylte han med fine, klart flytende melodier, med lyriske, følelsesladede eller vemodige stemninger, men også til tider med djerv humor. Både Rikard Nordraak og Edvard Grieg gikk i Kjerulfs spor.

Kjerulf gjorde sine første kompositoriske forsøk i form av små klaverstykker 14 år gammel. Han fikk klaver- og musikkteoriunder-visning av Lars Roverud og Otto Wetterstrand. Allerede i ungdomsårene viste han tydelig interesse for kulturlivet – han gikk på konserter og overvar oppførelser på Christiania Theater. Etter studenteksamen begynte Kjerulf å studere jus, men den avsluttende eksamen i 1839 ble det ikke noe av – et tuberkuloseangrep satte stopp for den. En rekreasjonsreise til Paris i sommermånedene 1840 fikk stor betydning for hans musikalske utvikling. I Paris gikk han på så mange konserter han kunne, gikk i operaen og på teater og besøkte gallerier.

Før han fylte 32 år, opplevde Kjerulf det tragiske at mange av hans aller nærmeste gikk bort. Farens død i 1841 førte til at han så seg nødt til å oppgi jusstudiene og hjelpe til med å forsørge familien. Han ble nå journalist i Den Constitutionelle, der dikteren Andreas Munch var redaktør. Kjerulf hadde tidligere skrevet om musikk og vært kritiker, nå ble han utenriksredaktør og vikarierte som redaktør når Munch var bortreist. Han arbeidet i avisen i seks år, til 1847, men fortsatte å komponere, og i 1841 utgav han Seks Sange med Accompagnement af Pianoforte på J.W. Cappelens forlag. En av sangene, Nøkken, omarbeidet han i 1867, og den regnes som en av hans aller fineste romanser.

Sommeren 1845 ble Kjerulf dirigent for den nystiftede Studentersangforeningen, gikk inn for arbeidet med liv og lyst og skaffet seg viktig erfaring i å komponere for mannskor. I 1846 kom Solvirkning til Johan Sebastian Welhavens tekst – den regnes som Kjerulfs første fullverdige kunstneriske produkt. I 1848 komponerte han sin mest kjente mannskorsang, Brudefærden i Hardanger, til tekst av Andreas Munch. Sangen er karakterisert som hovedverket i hans mannskorproduksjon, og skiller seg fra andre mannskorsanger på denne tiden ved en sammensatt form og, ikke minst, bruken av halling- og gangarrytmer.

Brudefærden i Hardanger ble en stor suksess på en av aftenunderholdningene i 1849 arrangert av Kunstnerforeningen, og blir sett på som et symbol for det nasjonalromantiske gjennombruddet i vår kulturhistorie.

Selv om Kjerulf ble lovprist for sitt arbeid med Studentersangforeningen, ønsket han dypt og inderlig å komme ut – han følte at hans musikalske ståsted var for usikkert. Den tyske musikeren og komponisten Carl Arnold, som slo seg ned i Kristiania i 1848, kom til å spille en stor rolle for Kjerulfs utvikling, først og fremst ved at Arnold tok ham som elev i harmonilære og komposisjon vinteren 1848–1849. Da Arnold oppdaget Kjerulfs store begavelse, trakk han etter alt å dømme i trådene slik at Kjerulf i 1849, som den første norske musiker, fikk statsstipend for å studere videre i utlandet. Dette ble hans eneste profesjonelle musikkutdannelse.

Samtidig med studiene hos Arnold så Kjerulfs første mannskvartett dagens lys. I 1849 fant de første aftenunderholdningene i regi av Kunstnerforeningen sted, og Kjerulfs mannskorsang Brudefærden i Hardanger gjorde, som nevnt, stor lykke. Aftenunderholdningene representerte en svært viktig trend i tiden, nemlig fremveksten av det nasjonale i relasjon til den kontinentale europeiske kunst- og kulturtradisjonen og aftenunderholdningen på Christiania Theater i mars 1849 ble selve symbolet på det nasjonalromantiske gjennombruddet i Norge. Ved den anledning fikk publikum for første gang oppleve at malerkunsten, litteraturen, skuespillerkunsten og musikken ble presentert i sammenheng. Ole Bulls fiolinspill og Kjerulfs Brudefærden i Hardanger fremført av et mannskor på 100 mann, som forøvrig også fremførte noen av Ludvig Mathias Lindemans nyinnsamlede norske folketoner, vakte betydelig oppmerksomhet.

Da Kjerulf reiste ut i oktober 1849, var det disse nasjonale elementene han hade i sitt sinn. Samtidig kom han til å ta sterke inntrykk av den lærdom og kunst han møtte på det europeiske kontinentet. Han reiste først til København, der han var fra begynnelsen av oktober 1849 frem til han reiste til Leipzig 12. mars året etter. I København oppsøkte han Danmarks fremste komponist på denne tiden, Niels Wilhelm Gade, og fikk timer i komposisjon hos ham. Da han kom til Leipzig, lot han seg ikke innskrive ved konservatoriet, men tok privattimer hos enkelte av konservatorielærerne, deriblant Ernst Friedrich Richter, som senere også ble Edvard Griegs lærer i harmonilære og kontrapunkt. Av et brev til Hans Gude fra juni 1850 får man inntrykk av at Kjerulf synes han har mye å lære, men resultatet av studiene i København og Tyskland viser når alt kom til alt at han hadde fått en langt tryggere grunn å stå på enn tidligere.

Imidlertid er det et faktum at Kjerulfs kompositoriske selvsikkerhet hadde bølgens form – den steg og sank. Det er lite Kjerulf komponerer i sin studietid, to romanser og tre motetter. En av romansene er imidlertid et vitnesbyrd om den høyverdig kunst Kjerulf kunne skape. Med romansen Waldabendlust (HK 53) til tekst av Carl Meyer fanger han tidligromantikkens naturbegeistring og naturmystikk i en fortettet og formfullendt romanse.

Kjerulf var tilbake i Kristiania sommeren 1851 og startet opp klaverundervisningen, men dette opplevde han etter hvert som trettende. Det som imidlertid var det verste for ham, var «hosten», tuberkulosen, som plaget ham mer og mer. Til tross for sykdommen ble de 17 årene han hadde igjen å leve perioden da han skapte de fleste av sine verker, samtidig som han la grunnlaget for den musikkhistoriske utviklingen som skulle komme. Fra nå av står både nasjonale og europeiske elementer side om side i hans musikk. Han var helt enig med dem som gikk inn for at «det nasjonale» skulle komme til uttrykk i nasjonens kunst. Samtidig var han klar over at man ikke kunne unnvære den europeisk-kontinentale tradisjonen.

Mannskorsangen slo for alvor rot i Norge på denne tiden. Den norske Studentersangforening ble stiftet i 1845 med Kjerulf som første dirigent. Kjerulf har komponert og arrangert mange sanger for mannskor, selv om de aller fleste opprinnelig var tenkt for hans egen mannskvartett. I 1853 så Norges Fjelde (Norges bedste Værn og Fæste, HK 93) til tekst av Henrik Wergeland dagens lys. Den ble en av de mest sungne mannskorsanger ikke bare i Norge, men også i våre naboland. Til Studentersangforeningens ti-årsjubileum i 1855 komponerte han en festsang til tekst av Welhaven.

Av Kjerulfs arrangementer for mannskor legger man merke til en rekke folkeviser, norske så vel som utenlandske; franske, tyske, italienske, engelske, danske og svenske. Dette er i pakt med trenden i tiden om at det spesifikt nasjonale skulle stå i sentrum. Fra et norsk perspektiv er selvfølgelig Kjerulfs arrangementer av norske folkemelodier viktigst. For blandet kor finner man ikke meget hos Kjerulf. Forklaringen er den enkle at det var få blandede kor på denne tiden. Noen ganger benyttet han imidlertid damestemmer i sin mannskvartett og dette førte til at han komponerte noen sanger for blandet kor.

I 1854 gjorde Kjerulf sitt eneste forsøk på å skrive teatermusikk – Søcadetterne i land. Teksten var en bearbeidelse av Wergelands syngespill med samme navn, og det ble fremført første gang 9. april 1855, men gikk bare to ganger foruten to ganger i Bergen. Kjerulf hadde komponert i syngespillstilen tidligere og dette kan ses på som et forsøk på å vende tilbake til denne stilen. Det ble med forsøket – noe fremskritt i hans utvikling er det ikke tale om.

Det som derimot kom til å virke positivt for Kjerulf, var hans møte med Bjørnstjerne Bjørnson. Deres personligheter var svært forskjellige – Bjørnson oppfattet Kjerulf som tilbakeholden overfor hans nasjonale linje, noe som skapte spenninger mellom dem. Like fullt komponerte Kjerulf musikk til flere av Bjørnsons dikt. Ingrids Vise (HK 148) og Synnøves Sang (HK 149) er begge fra 1858, og i 1859 kom Solskins-Vise (HK 157) og Venevil (HK 158). Sammen med fire andre sanger (tekster av Welhaven, Wergeland og Jørgen Moe) ble de utgitt som Otte norske viser med pianoforte, opus 6, i Stockholm samme år.

Betegnelsen «norske viser» har Kjerulf valgt helt bevisst, for her er det en nasjonal, norsk farge som gjør seg gjeldende – først og fremst i den springdanspregede Ingrids Vise (HK 148). Dette gjorde at sangene skapte stor oppmerksomhet i kretsen rundt Bjørnson, og et møte mellom Kjerulf og Bjørnson kom i stand. Det viktigste i denne sammenhengen var imidlertid at Kjerulf, «Leipzigeren», ble anerkjent som «norsk» komponist blant de nasjonalradikale under Bjørnsons ledelse. I 1865 utga Kjerulf nye sanger av Bjørnson – Fem Sange af Bjørnstjerne Bjørnson – komponert i 1862.

De siste årene av sitt liv komponerte Kjerulf flere viktige verker, han reiste en god del samtidig som sykdommen, tuberkulosen, til slutt knekte ham. Han utga to verker som begge pekte mot Edvard Grieg, samtidig som de ble en art modeller for behandlingen av norsk folkemusikk i kunstmusikksammenheng. Det første ble utgitt i 1861 på Hirsch-forlaget – XXV Utvalgte norske Folkedandse for Piano udsatte, en utsettelse som foregriper Edvard Griegs Slåtter opus 72, skrevet mer enn 40 år senere. Kjerulf hadde kontakt med de to fiolinistene Carl Schart og Christian Suchow i Bergen, som begge arbeidet med nedskrivning av hardingfeleslåtter. Deres interesse for folkemusikk kan ha vært viktige inspirasjonskilder for Kjerulf til å gå i gang med utsettelsesarbeidet.

Sommeren 1862 var Kjerulf i Paris, trolig for første gang siden 1840, og her opplevde han på nytt opera, teater og kunstgallerier. Hos den norske pianisten Thomas Tellefsen, som bodde i Paris, møtte han for første gang Edvard Grieg, som var på besøk hos Tellefsen sammen med sine foreldre og broren John. Det andre viktige verket fra Kjerulfs hånd som peker frem mot Grieg, ble utgitt i 1866 – Norske Folkeviser. Det inneholder 42 folkemelodier, og man kommer lett til å tenke på Griegs 25 norske folkeviser og danser, opus 17. Kildene som Kjerulf benyttet, har høyst sannsynlig vært de samme som for slåttene i 1860–61 – Lindeman og Berggren.

Med disse to folkemelodiverkene la Kjerulf et grunnlag for formidlingen og stiliseringen av norske folkemelodier. Det er en sak som slår en når man hører – eller spiller – disse to verkene: på en forfinet måte har Kjerulf latt folketonens enkelhet gjennomsyre de aller, aller fleste av utsettelsene – en lyrisk gjennomsiktig enkelhet er et særkjenne ved de aller fleste.

I romantikken var lengselen mot det ukjente og det eksotiske – ja, lengselen i seg selv – et grunnelement. Da dette synet begynte å få feste i Norge, ble det ukjente og eksotiske erstattet med drømmen om det nasjonale, det vil hos oss si bondesamfunnet og bondekulturen, om fjellet og eventyrene med hele sin fantasifulle verden. Alt dette var for bymennesket i høyeste grad eksotisk og fremmed.

Det romantiske synet på kunstneren som det fødte geni hørte også med til Kjerulfs tankegods. Men dette skapte problemer for en person med Kjerulfs usikre legning – han var i lange perioder preget av stor usikkerhet på sine egne evner og anlegg. Ser man på Halfdan Kjerulfs produksjon, finner man at den er konsentrert til klaverstykker, romanser og mannskorsanger. Hvorfor ingen symfonier eller operaer – hvorfor ingen større verker? Svaret er at Kjerulf er grunnleggende preget av romantikken der romansen og det lyriske klaverstykket kom til å stå i fokus på en helt annen måte enn tidligere – Wilhelm Heinrich Wackenroders og Ernst Theodor Amadeus Hoffmanns estetikk førte til at romansen og det lyriske karakterstykket for klaver ble bærere av den nye følsomheten på en helt ny måte.

Ikke minst viser Kjerulfs romanser og klaverstykker at han er en ektefødt romantiker. Hans utsøkte poetiske sans førte til at tekst og musikk smeltet sammen til en forfinet enhet, og klaverstykkene er i høyeste grad stemningsmalende. Også mannskorsangene er et romantisk kjennetegn, og de spilte en like stor rolle i musikklivet i Skandinavia som romansene.

I sitt musikalske sinn var Kjerulf «tysk» – den tyske «inderlighet» var avgjørende for ham. Han hadde stor sans for fransk musikks eleganse og varierte uttrykk, men dette kunne likevel ikke måle seg med den tyske inderligheten. Kjerulf kjente også godt til italiensk musikkstil – fremfor alt bel canto-sangen og italienske operaer fra Pergolesi til Verdi. Sistnevnte stilte han seg negativ til, det samme gjaldt italiensk vokaltradisjon. Det var den tyske musikktradisjonen som for Kjerulf representerte den høyeste kunstneriske verdi. Men samtidig levde Kjerulf i en tid da man nærmest krevde at det skulle skapes en norsk kunst og en norsk musikk bygd på norsk folkekunst og folkemusikk.

Kjerulf ble del av denne nasjonale bevegelsen, men han fornektet ikke at det i hans musikk fantes både en «norsk» (eller «nordisk») og en «alminnelig europeisk» kunstmusikk – som regel er det slett ikke lett å skille disse fra hverandre i hans verker. Sammensmeltningen av disse elementene gjorde Kjerulf til den første norske nasjonalromantiker av format. Det er dette – det nasjonale og det kontinentale sammen med det ekte og helt personlige – som Grieg og andre bygde videre på i siste halvdel av 1800-tallet.

Halfdan Kjerulf var ikke en mann av store ord eller en som gikk inn for å bli lagt merke til. Han kan ikke sies å ha vært spesielt aktiv i hovedstadens musikkliv. Han var riktignok korinstruktør i forbindelse med Abonnementskonsertene, akkompagnerte enkelte ganger ved konserter i Det philharmoniske Selskab og satt en kort periode i selskapets styre. Ut over dette hadde han bare noen vikariater som kordirigent og som leder for sin mannskvartett ved enkelte konserter.

Til tross for denne beskjedne innsatsen var Kjerulfs status i hovedstadens musikkliv udiskutabel. Når viktige musikkspørsmål var oppe, ble hans synspunkter tatt svært alvorlig. Og utenbys musikere oppsøkte alltid Kjerulf når de kom til hovedstaden. Hans fremtredende status er ikke enkel å forklare, men forklaringen kan allikevel være den at hans komposisjoner ble høyt verdsatt både hos leg og lærd. Hertil kommer at flere av hans elever hørte til sin tids fremste norske utøvere – Agathe Backer Grøndahl, søstrene Ida Lie og Erika Nissen Lie samt Anna Ursin for å nevne de viktigste. Disse kastet glans også over sin lærer.

Særlig de siste årene av Kjerulfs liv skapte verkene et ry rundt hans navn, i Norge, i nabolandene og endog utenfor Norden. I Norden var det fremfor alt mannskorsangene og romansene som gjorde ham kjent. Klaverstykkene var årsaken til at hans navn ble kjent utenfor Norden. I Tyskland ble dessuten en rekke klaverstykker utgitt i flere nyutgaver etter hans død. Kjerulfs samlede verker er utkommet i fem bind på Musikk-Husets forlag i Oslo (1977–1998) på initiativ av Norsk kulturråd.

Kjerulf mottok flere fremtredende offentlige utmerkelser – i 1863 medaljen «Pro litteris et artibus», i 1865 ble han etter forslag av prins Oscar personlig innvalgt i Kungliga Svenska Musikaliska Akademien, og i 1867 ble han utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden. På Kjerulfs plass i Oslo finnes hans byste laget av Julius Middelthun (1820–1886). Den ble avduket i 1874, og for anledningen hadde Edvard Grieg komponert en kantate med tekst av Andreas Munch. Bysten er et meget verdig uttrykk for takknemligheten til en komponist som la de viktigste byggestenene til norsk musikks fantastiske vekst og utvikling i siste halvdel av 1800-tallet.

Kjerulfs produksjon omfatter drøyt 100 solosanger, rundt 30 sanger for mannskor, duetter og 10 hefter klaverstykker (samtlige klaverstykker foreligger innspilt av Einar Steen-Nøkleberg på Simax). En kritisk utgave av Kjerulfs samlede verker (utgiver Nils Grinde) foreligger i fem bind på Musikk-Husets forlag, Oslo. På samme forlag foreligger Nils Grindes grunnleggende Kjerulf-biografi Halfdan Kjerulf. Nordmann og europeer. En komponist og hans tid, Oslo 2003.

  • Benestad, Finn m.fl., red.: Norges musikkhistorie, bind 2, 2000, 301–31, isbn 82-03-22402-4, Finn boken
  • Grinde, N. m.fl., utg.: Halfdan Kjerulfs dagbøker, bind 1, 1990, Finn boken
  • Grinde, Nils: Halfdan Kjerulf : nordmann og europeer: en komponist og hans tid, 2003, isbn 82-91379-03-3, Finn boken
  • Grønvold, Aimar: Norske Musikere, 1883, Finn boken
  • Herresthal, Harald: Med spark i gulvet og quinter i bassen. Musikalske og politiske bilder fra nasjonalromantikkens gjennombrudd i Norge, 1993.
  • Huldt-Nystrøm, Hampus: Fra munkekor til symfoniorkester. Musikkliv i det gamle Christiania og i Oslo, 1969.
  • NBL 2. utg.
  • Qvamme, Børre: Halfdan Kjerulf og hans tid, 1998, isbn 82-560-1154-8, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.