Halfdan Kjerulf

Gyldendal Norsk Forlag. begrenset

Halfdan Kjerulf, norsk komponist. Kjerulf er den første norske komponist av internasjonalt format, blant annet ble hans klaververker utgitt i flere utgaver i Tyskland i andre halvdel av 1800-tallet. Han la grunnlaget for den norske romansen og norsk mannskorsang, og Rikard Nordraak og Edvard Grieg gikk i Kjerulfs spor. Den kunstmusikalske utviklingen som fant sted i Norge i siste halvdel av 1800-tallet, var Kjerulf en av de viktigste banebryterne for.

Halfdan Kjerulf var sønn av Peder Kjerulf og hustru Betzy, født Lasson. Han var den eldste av seks søsken – foruten ham selv søsteren Ida og fire brødre; Regnald, Hjalmar, Axel og Theodor. Bare 14 år gammel gjorde han sine første kompositoriske forsøk i form av små klaverstykker, det tidligste datert i 1829, etterfulgt av flere andre på begynnelsen av 1830-tallet. Han fikk klaverundervisning av Lars Roverud og Otto Wetterstrand; hos Roverud har han trolig også fått sin første undervisning i musikkteori. Han tok studenteksamen i 1834, og allerede i ungdomsårene viste han tydelig interesse for kulturlivet – han gikk på konserter og overvar oppførelser på Christiania Theater. Etter studenteksamen begynte Kjerulf å studere jus, men den avsluttende eksamen i 1839 ble det ikke noe av – et tuberkuloseangrep satte stopp for den. En rekreasjonsreise til Paris i sommermånedene 1840 ga ham nye krefter, men fikk også stor betydning for hans musikalske utvikling. I Paris gikk han på så mange konserter han kunne, gikk i operaen og på teater og besøkte gallerier. Han hørte blant annet Ludwig van Beethovens 5. og 6. symfoni (Skjebnesymfonien og Pastoralesymfonien) og Wolfgang Amadeus Mozarts g-moll-symfoni (nr. 40, KV 550). Pastorale-symfonien «var et Tonedigt som gik til Sjelen ... det var en Følelse av Foraaret midt i den brændende Sommer». Av operaer hørte han flere av Gaetano Donizetti og Giacomo Meyerbeer, Gasparo Spontini og Daniel François Esprit Auber. Før han fylte 32 år, opplevde Kjerulf det tragiske at mange av hans aller nærmeste gikk bort. Søsteren Ida døde i desember 1840, faren i februar 1841 og broren Regnald i mai samme år; broren Hjalmar døde i april 1847. Farens død i 1841 førte til at Halfdan så seg nødt til å oppgi jusstudiene og hjelpe til med å forsørge familien. Han ble nå journalist i Den Constitutionelle, der dikteren Andreas Munch var redaktør. Kjerulf hadde tidligere skrevet om musikk samt vært kritiker, nå ble han utenriksredaktør og vikarierte som redaktør når Munch var bortreist. Han arbeidet i avisen i seks år, til 1847. Selv om arbeidet i avisen krevde sitt, hadde Kjerulf på ingen måte tenkt å legge musikken på hyllen. Han komponerte, og i 1841 utgav han Seks Sange med Accompagnement af Pianoforte på J.W. Cappelens forlag. En av sangene, Nøkken, omarbeidet han i 1867, og den regnes som en av hans aller fineste romanser. På begynnelsen av 1840-tallet arbeidet Kjerulf med sin musikalske utdannelse på egen hånd, men forsøkte samtidig å finne en lærer. Han oppsøkte en tysk musikklærer som kom til Kristiania i 1843, og fikk noe undervisning i harmonilære. Av en annonse i Morgenbladet i 1845 fremgår det at Kjerulf ga musikkundervisning, han benevner seg nå som musikklærer. En annen viktig hendelse var at han denne sommeren ble dirigent for den nystiftede Studentersangforeningen. Han gikk inn for arbeidet med liv og lyst, og skaffet seg viktig erfaring i å komponere for mannskor. I 1846 kom Solvirkning til Johan Sebastian Welhavens tekst – den regnes som Kjerulfs første fullverdige kunstneriske produkt. I 1848 komponerte han sin mest kjente mannskorsang, Brudefærden i Hardanger, til tekst av Andreas Munch. Sangen er karakterisert som hovedverket i hans mannskorproduksjon, og skiller seg fra andre mannskorsanger på denne tiden ved en sammensatt form og, ikke minst, bruken av halling- og gangarrytmer. Brudefærden i Hardanger ble en stor suksess på en av aftenunderholdningene i 1849 arrangert av Kunstnerforeningen, og blir sett på som et symbol for det nasjonalromantiske gjennombruddet i vår kulturhistorie.

Selv om Kjerulf ble lovprist for sitt arbeid med Studentersangforeningen, ønsket han dypt og inderlig å komme ut – han følte at hans musikalske ståsted var for usikkert. Den tyske musikeren og komponisten Carl Arnold, som slo seg ned i Kristiania i 1848, kom til å spille en stor rolle for Kjerulfs utvikling, først og fremst ved at Arnold tok ham som elev i harmonilære og komposisjon vinteren 1848–49. Da Arnold oppdaget Kjerulfs store begavelse, trakk han etter alt å dømme i trådene slik at Kjerulf i 1849, som den første norske musiker, fikk statsstipend for å studere videre i utlandet. Dette ble hans eneste profesjonelle musikkutdannelse. Samtidig med studiene hos Arnold så Kjerulfs første mannskvartett dagens lys. I 1849 fant de første aftenunderholdningene i regi av Kunstnerforeningen sted, og Kjerulfs mannskorsang Brudefærden i Hardanger gjorde, som nevnt, stor lykke. Aftenunderholdningene representerte en svært viktig trend i tiden, nemlig fremveksten av det nasjonale i relasjon til den kontinentale europeiske kunst- og kulturtradisjonen. For Kunstnerforeningen var hovedsiktemålet å fremme det nasjonale i kunsten samt å peke på det ansvar det norske folk og bevilgende myndigheter hadde for å fremme det særegent norske i kunsten. Aftenunderholdningen på Christiania Theater i mars 1849 ble selve symbolet på det nasjonalromantiske gjennombruddet i Norge. Ved den anledning fikk publikum for første gang oppleve at malerkunsten, litteraturen, skuespillerkunsten og musikken ble presentert i sammenheng. Ole Bulls fiolinspill og Kjerulfs Brudefærden i Hardanger fremført av et mannskor på 100 mann, som forøvrig også fremførte noen av Ludvig Mathias Lindemans nyinnsamlede norske folketoner, vakte betydelig oppmerksomhet. Viktige musikalske impulser fikk Kjerulf også da han sommeren 1849 sammen med vennen Jens Magnus og malerne Hans Gude og Bernt Lund foretok en fottur i sørnorske fjell, der han fikk høre både halling og springar «in natura». Et av resultatene av turen var en skisse for klaver datert 3. oktober, kalt Hallingslaatt.

Da Kjerulf reiste ut i oktober 1849, var det med disse nasjonale elementene i sitt sinn, samtidig som han tok sterke inntrykk av den lærdom og kunst han møtte på det europeiske kontinentet. Han reiste først til København, der han var fra begynnelsen av oktober 1849 frem til han reiste til Leipzig 12. mars året etter. I København oppsøkte han Danmarks fremste komponist på denne tiden, Niels Wilhelm Gade, og fikk timer i komposisjon hos ham. En av oppgavene Kjerulf fikk, var å komponere et klaverstykke i sonatesatsform, noe han må ha lyktes godt med i Gades øyne. Gade var nemlig av den oppfatning, da Kjerulf i mars 1851 dro til Leipzig, at det ikke var nødvendig for ham å sette i gang med studier i kontrapunkt. Komposisjon og kontrapunkt var likvel akkurat det Kjerulf ønsket undervisning i. Han lot seg ikke innskrive ved konservatoriet, men tok privattimer hos enkelte av konservatorielærerne, deriblant Ernst Friedrich Richter, som senere også ble Edvard Griegs lærer i harmonilære og kontrapunkt. Av et brev til Hans Gude fra juni 1850 får man inntrykk av at Kjerulf synes han har mye å lære. Brevet har preg av mismot: «Nogen ægte Musiker bliver jeg aldrig, det er rent ud sagt, jeg faaer aldrig den nødvendige Praxis og imidlertid taber jeg den producerende Trang. Jeg maa derfor resignere mig paa en vis Begrændsning. Jeg vil komme hjem med adskillig nyttig Erfaring, med som jeg haaber, en god Musikalsk Smag. Jeg vil have hørt meget i flere Retninger, baade hørt og læst megen Musik. Jeg vil maaske have vundet en Del ogsaa i det Praktiske ...». Kjerulf er for beskjeden i brevet til Gude. Ikke minst kom han hjem med viktig erfaring, han hadde fått mer av «den nødvendige Praxis» og mer skulle det bli ved det han komponerte. «Den producerende Trang» hadde han. Resultatet av studiene i København og Tyskland ble når alt kom til alt at han hadde fått en langt tryggere grunn å stå på enn tidligere. Imidlertid er det et faktum at Kjerulfs kompositoriske selvsikkerhet hadde bølgens form – den steg og sank. Det er lite Kjerulf komponerer i sin studietid, to romanser og tre motetter. En av romansene er imidlertid et vitnesbyrd om den høyverdig kunst Kjerulf kunne skape. Med romansen Waldabendlust (HK 53) til tekst av Carl Meyer fanger han tidligromantikkens naturbegeistring og naturmystikk i en fortettet og formfullendt romanse. Kjerulf var tilbake i Kristiania sommeren 1851 og startet opp klaverundervisningen, men dette opplevde han etter hvert som trettende. Det som imidlertid var det verste for ham, var «hosten», tuberkulosen, som plaget ham mer og mer. Til tross for sykdommen ble de 17 årene han hadde igjen å leve perioden da han skapte de fleste av sine verker, samtidig som han la grunnlaget for den musikkhistoriske utviklingen som skulle komme. Fra nå av står både nasjonale og europeiske elementer side om side i hans musikk. Han var helt enig med dem som gikk inn for at «det nasjonale» skulle komme til uttrykk i nasjonens kunst. Samtidig var han klar over at man ikke kunne unnvære den europeisk-kontinentale tradisjonen. Selv omtalte han to stilarter i sin musikk, en «norsk» – noen ganger benevnte han den «nordisk» - og en «alminnelig europeisk». Høsten 1851 komponerte han to klaverstykker, Intermezzo (HK 55) i en litt mendelssohnsk og dermed europeisk-kontinental stil, i tillegg til Springdans (HK 56) med tydlige nasjonale stiltrekk. De to stykkene er et enkelt, men virkningsfullt uttrykk for de to elementene i hans musikk. Samtidig kom to av hans mest kjente sanger, En Vaarnat til tekst av Welhaven og Syng, syng Nattergal du til tekst av broren, Theodor Kjerulf.

Kjerulf tonesatte i alt ti av brorens dikt, og det skjedde i perioden da han utviklet sin romanseform – fra høsten 1851 til 1854. Andre diktere han benyttet på denne tiden var Emanuel Geibel, Paul Johann Ludwig von Heyse, Victor Hugo og Henrik Wergeland. Lokkende toner (HK 101) til Welhavens tekst er en romanse som kombinerer de to nevnte elementene i hans musikk – vi finner delvis en utsøkt europeisk-kontinental romantisk naturstemning, samtidig som den bitvis har et umiskjennelig forfinet nasjonalt tonefall.

Mannskorsangen slo for alvor rot i Norge på denne tiden. Den norske Studentersangforening ble stiftet i 1845 med Kjerulf som første dirigent. Kjerulf har komponert og arrangert mange sanger for mannskor, selv om de aller fleste opprinnelig var tenkt for hans egen mannskvartett. I 1853 så Norges Fjelde (Norges bedste Værn og Fæste, HK 93) til tekst av Henrik Wergeland dagens lys. Den ble en av de mest sungne mannskorsanger ikke bare i Norge, men også i våre naboland. Til Studentersangforeningens ti-årsjubileum i 1855 komponerte han en festsang til tekst av Welhaven. Av Kjerulfs arrangementer for mannskor legger man merke til en rekke folkeviser, norske så vel som utenlandske; franske, tyske, italienske, engelske, danske og svenske. Dette er i pakt med trenden i tiden om at det spesifikt nasjonale skulle stå i sentrum. Fra et norsk perspektiv er selvfølgelig Kjerulfs arrangementer av norske folkemelodier viktigst. For blandet kor finner man ikke meget hos Kjerulf. Forklaringen er den enkle at det var få blandede kor på denne tiden. Noen ganger benyttet han imidlertid damestemmer i sin mannskvartett og dette førte til at han komponerte noen sanger for blandet kor. Og han forsto å utnytte dette mediet like godt som mannskoret. Midt på 1850-tallet, nærmere bestemt i 1854, gjorde Kjerulf sitt eneste forsøk på å skrive teatermusikk – Søcadetterne i land. Teksten var en bearbeidelse av Wegelands syngespill med samme navn, og det ble fremført første gang 9. april 1855, men gikk bare to ganger foruten to ganger i Bergen. Kjerulf hadde komponert i syngespillstilen tidligere og dette kan ses på som et forsøk på å vende tilbake til denne stilen. Det ble med forsøket – noe fremskritt i hans utvikling er det ikke tale om.

Det som derimot kom til å virke positivt for Kjerulf, var hans møte med Bjørnstjerne Bjørnson. Deres personligheter var svært forskjellige – Bjørnson oppfattet Kjerulf som tilbakeholden overfor hans nasjonale linje, noe som skapte spenninger mellom dem. Like fullt komponerte Kjerulf musikk til flere av Bjørnsons dikt. Ingrids Vise (HK 148) og Synnøves Sang (HK 149) er begge fra 1858, og i 1859 kom Solskins-Vise (HK 157) og Venevil (HK 158). Sammen med fire andre sanger (tekster av Welhaven, Wergeland og Jørgen Moe) ble de utgitt som Otte norske viser med pianoforte, opus 6, i Stockholm samme år. Betegnelsen «norske viser» har Kjerulf valgt helt bevisst, for her er det en nasjonal, norsk farge som gjør seg gjeldende – først og fremst i den springdanspregede Ingrids Vise (HK 148). Dette gjorde at sangene skapte stor oppmerksomhet i kretsen rundt Bjørnson, og et møte mellom Kjerulf og Bjørnson kom i stand. Det viktigste i denne sammenhengen var imidlertid at Kjerulf, «Leipzigeren», ble anerkjent som «norsk» komponist blant de nasjonalradikale under Bjørnsons ledelse. I 1865 utga Kjerulf nye sanger av Bjørnson – Fem Sange af Bjørnstjerne Bjørnson - komponert 1862–65: Aftenstemning (HK191), Søvnen (HK 192), Dulgt Kjærlighed (HK 196), Ved Søen (HK 193) og O, vidste du bare! (HK 194). Av disse fem viser fremfor allt Aftenstemning den enkelheten en ofte finner i folkevisene, og den regnes som en av Kjerulfs aller fineste romanser. Det kom enda flere romanser til tekster av Bjørnson – det ble 15 i alt. Den 10. desember 1865 kan man lese i Kjerulf dagbok: «Jeg har atter komponeret Bjørnsonske. Han sendte mig et Par erotiske Stumper, den ene temmelig glødende. Bjørnson er nu i det Hele taknemmelig at komponere og det gik ogsaa med disse i en Svip.»

De siste årene av sitt liv komponerte Kjerulf flere viktige verker, han reiste en god del samtidig som sykdommen, tuberkulosen, til slutt knekte ham. Han utga to verker som begge pekte mot Edvard Grieg, samtidig som de ble en art modeller for behandlingen av norsk folkemusikk i kunstmusikksammenheng. Det første ble utgitt i 1861 på Hirsch-forlaget – XXV Utvalgte norske Folkedandse for Piano udsatte, en utsettelse som foregriper Edvard Griegs Slåtter opus 72, skrevet mer enn 40 år senere. Kjerulf hadde kontakt med de to fiolinistene Carl Schart og Christian Suchow i Bergen, som begge arbeidet med nedskrivning av hardingfeleslåtter. Deres interesse for folkemusikk kan ha vært viktige inspirasjonskilder for Kjerulf til å gå i gang med utsettelsesarbeidet, selv om han påpeker at «Melodierne hovedsagelig ere optegnede efter Lindeman og Berggren...». Sommeren 1862 var Kjerulf i Paris, trolig første gang siden 1840, og her opplevde han opera, teater og kunstgallerier. Hos den norske pianisten Thomas Tellefsen, som bodde i Paris, møtte han for første gang Edvard Grieg, som var på besøk hos Tellefsen sammen med sine foreldre og broren John. I 1863 komponerte Kjerulf en polonese til Kunstnerforeningens karneval i februar. På samme måte som han hadde gjort med Søcadetterne i land, overlot han orkestreringen av polonesen til kapellmester Paolo Sperati. Kjerulf hadde angitt hvilke instrumenter han tenkte seg, og virket i det store og hele fornøyd med resultatet av Speratis instrumentasjon, selv om verket ved oppførelsen tydeligvis ikke påkalte den store oppmerksomhet: «Min Polonaise som jeg fik høre paa Prøven, klang i det Hele ret godt, skjønt just ikke alltid som jeg havde tænkt mig det. ... Den indledet Ballet men gik temmelig ubemerket af.» Sommerturen dette året gikk til Tyskland og Østerrike – til München, Salzburg og Berchtesgaden. I Berchtesgaden kom han i kontakt med stedets organist, og for hans tre døtre komponerte han tre Marien-LiederBittgesang (HK 365), Marias Schönheit (HK 366) for blandet kor og duetten Die Maikönigin (HK 367), alle tre med orgelakkompagnement. Av Kjerulfs dagbok ser man imidlertid at sykdom nå for alvor plaget ham. Tilbake i Kristiania kom Kjerulf under legetilsyn på Grefsen Bad. Han ferierte litt på Bogstad for deretter å oppholde seg hjemme i Kristiania. Helseproblemene førte til at han komponerte lite i 1864. Han satte imidlertid musikk til en sang med tekst av A. Munch i anledning 50-årsjubileet for Grunnloven. Også Rikard Nordraak hadde komponert en sang – til tekst av Bjørnson – for anledningen. Det dreier seg om «Ja, vi elsker», og Kjerulf innså fort at hans Sang til 17de Maj 1864 ikke på noen måte kunne hamle opp med Nordraaks, selv om Kjerulf sang klinger svært godt for mannskor. Sommeren 1865 var helsen bedre, men Kjerulf tok likevel et opphold på Grefsen. Han har trolig følt seg ganske bra etter dette, for han reiste nå på nytt til Paris med besøk hos Tellefsen, gikk i operaen, på konsterter og møtte norske sangstuderende. Han komponerte tre Bjørnson-sanger, blant annet Taylors Sang, som til tross for at dette er en fin sang, ikke kan måle seg med Nordraaks versjon. Kjerulf var på nytt på Grefsen i 1866, men ikke i 1867, da dro han på sin siste utenlandsreise, til Tyskland og Sveits. I Dresden overvar han han en fremførelse av Richard Wagners Lohengrin, men var trolig svært plaget av «slemme Netter» med «slem Hoste». Han komponerte dette året sin eneste sang med nynorsk tekst – Paa Fjeldet (HK 225) til Kristofer Jansons tekst. To Bjørnson-sanger så også dagens lys – Den hvide, røde Rose (HK 226) og Aftenen er stille (HK 227), samt mannskorsangen Sangerhilsen til Bruden (HK 224) til broren Theodor Kjerulfs tekst. Det andre viktige verket fra Kjerulfs hånd som peker frem mot Grieg, ble utgitt i 1866 – Norske Folkeviser. Det inneholder 42 folkemelodier, og man kommer lett til å tenke på Griegs 25 norske folkeviser og danser, opus 17. Kildene som Kjerulf benyttet, har høyst sannsynlig vært de samme som for slåttene i 1860–61 – Lindeman og Berggren. Kjerulf skriver blant annet at «flere har kostet Bryderi formedelst Vanskeligheden ved ei at komme til at ligne Lindeman i Harmoniseringerne mere end nødvendigt.» Med disse to folkemelodiverkene la Kjerulf et grunnlag for formidlingen og stiliseringen av norske folkemelodier. Det er en sak som slår en når man hører – eller spiller – disse to verkene: på en forfinet måte har Kjerulf latt folketonens enkelhet gjennomsyre de aller, aller fleste av utsettelsene – en lyrisk gjennomsiktig enkelhet er et særkjenne ved de aller fleste. I 1867 komponerte Kjerulf stort sett bare åtte sanger, alle til tekster oversatt fra engelsk. I 1868 tiltok hans sykdom, men han maktet å fullføre ett verk dette året, Trubadouren, et verk for blandet kor, tenorsolo og klaver til tekst av J.S. Welhaven. Han klarte også å gjennomføre sin undervisning frem til sommeren. Den 4. juli dro han opp til Grefsen. 3. august kan man i dagboken blant annet lese følgende: «Natten lidt bedre. Iøvrigt flere smaa Antydninger til det Bedre. Dog hvilken forfærdelig Mathed!» Den 11. august døde han.

I romantikken var lengselen mot det ukjente og det eksotiske – ja, lengselen i seg selv – et grunnelement. Da dette synet synet begynte å få feste i Norge, ble det ukjente og eksotiske erstattet med drømmen om det nasjonale, det vil hos oss si bondesamfunnet og bondekulturen, om fjellet og eventyrene med hele sin fantasifulle verden. Alt dette var for bymennesket i høyeste grad eksotisk og fremmed. Det romantiske synet på kunstneren som det fødte geni hørte også med til Kjerulfs tankegods. Men dette skapte problemer for en person med Kjerulfs usikre legning – han var i lange perioder preget av stor usikkerhet på sine egne evner og anlegg. Ser man på Halfdan Kjerulfs produksjon, finner man at den er konsentrert til klaverstykker, romanser og mannskorsanger. Hvorfor ingen symfonier eller operaer – hvorfor ingen større verker? Svaret er at Kjerulf er grunnleggende preget av romantikken der romansen og det lyriske klaverstykket kom til å stå i fokus på en helt annen måte enn tidligere – Wilhelm Heinrich Wackenroders og Ernst Theodor Amadeus Hoffmanns estetikk førte til at romansen og det lyriske karakterstykket for klaver ble bærere av den nye følsomheten på en helt ny måte. Ikke minst viser Kjerulfs romanser og klaverstykker at han er en ektefødt romantiker. Hans utsøkte poetiske sans førte til at tekst og musikk smeltet sammen til en forfinet enhet, og klaverstykkene er i høyeste grad stemningsmalende. Også mannskorsangene er et romantisk kjennetegn, og de spilte en like stor rolle i musikklivet i Skandinavia som romansene. Hos viktige tenkere som Johann Heinrich Pestalozzi (1746–1827) og Nägeli (1773–1836) ble mannskorsangen gitt en særlig oppgave i den nasjonale bevegelsen. Eller som det heter i en artikkel i Morgenbladet i 1819: «En Nation, hos hvilken Sangen bliver en herskende Skik, staar paa et langt høiere Trin i Culturen, end den som blot har Smag for Dands og Strengeleg.» Denne tanken kan sies å ha gitt støtet til mannskorsangen – blandet-kor og damekor fikk betydning langt senere. Også Kjerulfs mannskorsanger viser ham som en ektefødt romantiker. I sitt musikalske sinn var Kjerulf «tysk» – den tyske «inderlighet» var avgjørende for ham. Han hadde stor sans for fransk musikks eleganse og varierte uttrykk, men dette kunne likevel ikke måle seg med den tyske inderligheten. Kjerulf kjente også godt til italiensk musikkstil – fremfor alt bel canto-sangen og italienske operaer fra Pergolesi til Verdi. Sistnevnte stilte han seg negativ til, det samme gjaldt italiensk vokaltradisjon. Det var den tyske musikktradisjonen som for Kjerulf representerte den høyeste kunstneriske verdi. Men samtidig levde som sagt Kjerulf i en tid da man nærmest krevde at det skulle skapes en norsk kunst og en norsk musikk bygd på norsk folkekunst og folkemusikk. Kjerulf ble del av denne nasjonale bevegelsen, men han fornektet ikke at det i hans musikk fantes både en «norsk» (eller «nordisk») og en «alminnelig europeisk» kunstmusikk – som regel er det slett ikke lett å skille disse fra hverandre i hans verker. Sammensmeltningen av disse elementene gjorde Kjerulf til den første norske nasjonalromantiker av format. Man kan spore blandingen allerede i romansen Nøkken fra ca. 1840; den vemodige grunntonen i sangen gir en en folketonefølelse. Blandingen er langt mer uttalt i mannskorsangen Brudefærden i Hardanger fra 1848. Helt tydelig blir den nasjonale stilen etter studiene i Leipzig, representert ved noen av klaverstykkene – for eksempel Bondedands (HK 112) og Springdands (HK 56). Blandingen av kontinentale og nasjonale elementer finner man i klaverstykket Caprice (HK 174) fra begynnelsen av 1860-årene. For bare å peke på et par steder – åpningen har umiskjennelig hallingpreg, mens Mendelssohn er «hørbar» fra takt 25. Lytter man til «Elegie» (HK 175), også fra begynnelsen av 1860-årene, er det som man bare hører Kjerulf – her ledes man verken i nasjonale eller kontinentale retninger. Det er dette – det nasjonale og det kontinentale sammen med det ekte og helt personlige – som Grieg og andre bygde videre på i siste halvdel av 1800-tallet.

Halfdan Kjerulf var ikke en mann av store ord eller en som gikk inn for å bli lagt merke til. Han kan ikke sies å ha vært spesielt aktiv i hovedstadens musikkliv. Han var riktignok korinstruktør i forbindelse med Abonnementskonsertene, akkompagnerte enkelte ganger ved konserter i Det philharmoniske Selskab og satt en kort periode i selskapets styre. Ut over dette hadde han bare noen vikariater som kordirigent og som leder for sin mannskvartett ved enkelte konserter. Til tross for denne beskjedne innsatsen var Kjerulfs status i hovedstadens musikkliv udiskutabel. Når viktige musikkspørsmål var oppe, ble hans synspunkter tatt svært alvorlig. Og utenbys musikere oppsøkte alltid Kjerulf når de kom til hovedstaden. Hans fremtredende status er ikke enkel å forklare, men forklaringen kan allikevel være den at hans komposisjoner ble høyt verdsatt både hos leg og lærd. Hertil kommer at flere av hans elever hørte til sin tids fremste norske utøvere – Agathe Backer Grøndahl, søstrene Ida Lie og Erika Nissen Lie samt Anna Ursin for å nevne de viktigste. Disse kastet glans også over sin lærer. Særlig de siste årene av Kjerulfs liv skapte verkene et ry rundt hans navn, i Norge, i nabolandene og endog utenfor Norden. I Norden var det fremfor allt mannskorsangene og romansene som gjorde ham kjent. Klaverstykkene var årsaken til at hans navn ble kjent utenfor Norden. I Tyskland ble dessuten en rekke klaverstykker utgitt i flere nyutgaver etter hans død. Kjerulfs samlede verker er utkommet i fem bind på Musikk-Husets forlag i Oslo (1977–98) på initiativ av Norsk kulturråd. Kjerulf mottok flere fremtredende offentlige utmerkelser – i 1863 medaljen «Pro litteris et artibus», i 1865 ble han etter forslag av prins Oscar personlig innvalgt i Kungliga Svenska Musikaliska Akademien, og i 1867 ble han utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden. På Kjerulfs plass i Oslo finnes hans byste laget av Julius Middelthun (1820–86). Den ble avduket i 1874, og for anledningen hadde Edvard Grieg komponert en kantate med tekst av Andreas Munch. Bysten er et meget verdig uttrykk for takknemligheten til en komponist som la de viktigste byggestenene til norsk musikks fantastiske vekst og utvikling i siste halvdel av 1800-tallet.

Som komponist skapte Kjerulf den norske romansen. Han bygde ikke opp nye former, men brukte dem som var lagt til rette av Franz Schubert, Robert Schumann og Felix Mendelssohn-Bartholdy. Disse fylte han med fine, klart flytende melodier, med lyriske, følelsesladede eller vemodige stemninger, men også til tider med djerv humor. Kjerulf var den første som målbevisst tok opp folkemusikalske elementer i kunstmusikken, og her bante han vei for Nordraak og Grieg. Han brakte den norske naturens og folkestemningens poesi inn i musikken i en tid da den nasjonale vekkelsen begynte å skyte fart. Kjerulf valgte sine tekster med sjelden smak. Bjørnsons lyrikk inspirerte Kjerulf til å skrive noen av sine fineste romanser. Han satte også musikk til Welhavens, Wergelands, Jørgen Moes og sin bror Theodor Kjerulfs dikt.

Kjerulfs produksjon omfatter drøyt 100 solosanger, som for eksempel Vejviseren synger og Synnøves sang (utgitt 1860), ca. 30 sanger for mannskor, duetter, 10 hefter klaverstykker (samtlige klaverstykker foreligger innspilt av Einar Steen-Nøkleberg på Simax). En kritisk utgave av Kjerulfs samlede verker (utgiver Nils Grinde) forligger i fem bind på Musikk-Husets forlag, Oslo. På samme forlag foreligger Nils Grindes grunnleggende Kjerulf-biografi Halfdan Kjerulf. Nordmann og europeer. En komponist og hans tid, Oslo 2003.

  • Benestad, Finn m.fl., red.: Norges musikkhistorie, bind 2, 2000, 301–31, isbn 82-03-22402-4, Finn boken
  • Grinde, N. m.fl., utg.: Halfdan Kjerulfs dagbøker, bind 1, 1990, Finn boken
  • Grinde, Nils: Halfdan Kjerulf : nordmann og europeer: en komponist og hans tid, 2003, isbn 82-91379-03-3, Finn boken
  • Grønvold, Aimar: Norske Musikere, 1883, Finn boken
  • NBL 2. utg.
  • Qvamme, Børre: Halfdan Kjerulf og hans tid, 1998, isbn 82-560-1154-8, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.